KLIMAPROBLEMATIKKEN ER VÅR tids største utfordring, sa Kai Eide på NGBF (Norwegian Green Business Forum) (Se egen sak «Modig initiativ med potensial»). Og skogen er en viktig del av løsningen. Det har FNs klimapanel sagt lenge. Et effektivt verktøy for å nå utslipps målene vi har satt oss er karbonkredittmarkedet. Med det kan de mest karboneffektive tiltakene stimuleres gjennom markeds­mekanismene. Investeringer som ikke bare hindrer utslipp, men også sørger for at opptak blir lønnsomme. Skogen som er en kjempestor karbon­beholder, er en essensiell brikke i dette spillet. Det er derfor spesielt viktig at ikke de naturlige prosessene regnes som en selvfølge og dermed ikke opp­når betalingsvillighet. Da risikerer vi at de forvaltes ut fra helt andre motiver. Og vi er redd klimaperspektivet ikke får ikke den viktige plassen i forvalt­ninga som den må ha, skal skogen gjøre sin del av denne viktige jobben. Konsekvensene kan bli fatale, fordi det er snakk om så store mengder karbon.

DERFOR HILSER VI den økte interessen for naturlige karbonkreditter velkom­men og de skoglige tiltakene som stimuleres gjennom ulike mekanismer i karbonmarkedet (se sak side 10). I dette nummeret forteller markeds­konsulent Glen O’Kelly hvordan dette markedet fungerer, eller ikke fungerer. Modenheten i markedet varierer veldig rundt om i verden. O’Kelly forteller at New Zealand er kommet lengst og har etablert et system som både virker og som etter hvert har ført til et modent marked som fungerer. Europa derimot ligger bakpå.

EN RUNDE MED noen store aktører i Norge bekrefter at denne formen for tenkning er langt ned på agendaen. Så har heller ikke politikerne vært på banen for å forme fornuftige systemer. Her ser det ut til at man bare lener seg på det EU gjør

– som ifølge O’Kelly altså ikke er all verden. Og selv om skogene på New Zealand, i Europa og Norge har ulike forutsetninger for hvilke tiltak som virker best, viser dette at hvis politikerne og aktørene i bransjen setter saken på agendaen, kan vi få fortgang i dette markedet.

AKTØRENE NORSK SKOGBRUK har snakket med i dette nummeret opp­lever åpenbart en voksende interesse blant kjøperne. Men systemet virker foreløpig ustrukturert og med viktige uavklarte spørsmål. Som for eksempel hvem som kan ta seg betalt for karbonettrærne fanger uten å risikere dobbel­telling. Er det skogeierne som stimu­lerer til volumvekst, eller industrien som foredler og lager produkter med lang levetid som trelast, limtre og massivtre? Eller hva med de som investerer i dyr CCS av biokarbon fra skogen? Et annet spørsmål er om bånd­lagt skog til vern, nøkkelbiotoper eller annet, bør kunne regnes som perma­nent karbonlager og dermed kvalifi­sere til karbonkreditter? Det kan i så fall gi en ytterligere betalingsevne for det økte vernet vi synes å se komme.

DET ER FOR tiden stort press på hva skogen kan bidra med mot klima­krisen, som Eide omtaler som den største utfordringen. Men presset er også stort for å sikre det biologiske mangfoldet, som mange mener er minst like alvorlig truet. Da blir det ekstra viktig at naturverdiene prises riktig i forhold til det menneskeheten nå mener er prekært å oppnå. En mer effektiv karbonforvaltning i skogene våre kan bidra til et bedre karbon­regnskap, men altså også merverdier som biologisk mangfold i noen til­feller. Det har aktørene i karbon­markedet også oppdaget, noe som gjør at nettopp naturlige karbon­kreditter er blitt svært populære, viser O’Kelly.

DERFOR ER DET ingen grunn til å ut­sette jobben med å få dette markedet opp å stå. Det er først og fremst opp til politikerne og som EØS-­land kan vi arbeide uavhengig, dra prosessene i gang og gjerne bli et foregangsland på dette området. Vi behøver ikke vente på EU. Og Statskog som en stor statlig aktør, som allerede har laget en ny «skog­ og klimastrategi» (se saker i nr 1 og 2), bør kunne benyttes i utviklingsarbeidet. Industriaktørene med interesse for karbonkreditter bør også være interessert i å få fort­gang i prosessene og bidra til å utvikle markedet.

DETTE ER IKKE noe å vente på, kloden koker og skogen er et av våre viktigste og største karbonlagre. Og betalings­villigheten øker. Vi tror det kan komme fortere enn forventet, og da er det lurt å være på banen.

Les også disse sakene ifra Norsk Skogbruk Nr.3:

Karbonmarkedet – mekanismer og priser

Hvem eier skogkarbonet – i et umodent karbonmarked?