Karbonmarkedet er et umodent marked og få synes å forholde seg særlig aktivt til det i Norge. Hva gjør enkelte store aktuelle aktører? Og er det grunn til å bekymre seg for dobbelttelling?

Karbonmarkedet kan bli det mest effektive verktøyet for å nå klima­målene, men er umodent de fleste steder i verden. Endringer kan imidlertid skje fort med politiske vedtak. Skogen spiller en nøkkelrolle med naturbasert karbonfangst og lagring, noe som kan gi nye inntekter for skogeierne, men industrien vil også gjerne ha en del av den nye potensielle gevinsten.

I den sammenheng lurer Norsk Skogbruk på hvem som eier karbonet som trærne fanger? Hvis skogeier tar betaling for karbonlagring gjennom skjøtselstiltak i skogen, kan industrien også selge karbonlageret i produktene som kommer fra dette tømmeret? Eller er det samme karbonet solgt to ganger? Og hvem har i så fall retten til å ta betalt? Aktørene i bransjen synes nysgjerrige og har begynt å snuse på dette markedet, men mye er uavklart.

KARBONKREDITTER I SKOGEN

Først spurte vi Statskog om de i sin klimastrategi hadde noen strategi for å utvikle karbonfangst og ­lager som et salgbart produkt. (Innholdet for øvrig i klimastrategien til Statskog er omtalt i Norsk Skogbruk 1 og 2 i år). Til det svarte skogsjef Monica Grindberg at de var oppmerksomme på at dette var et marked i emning, men at de ikke hadde noe i sin strategi for dette, verken som produkt eller som nybrottsarbeid å spille inn til politikere.

Mer offensiv er imidlertid den svenske skogeieren som Norsk Skog­bruk presenterte i forrige nummer. Som uavhengig aktør solgte han karbonkreditter til et TV-­selskap, en aktør som frivillig ønsker å kunne skilte med et nullutslipp. Et typisk eksempel i karbonmarkedet. I saken på side 10 viser markedskonsulent Glen O’Kelly hvordan karbon markedet i skogen foreløpig fungerer,

– der skogeiere kan tilby karbonkreditter ut fra skjøtselsaktivitet som utsatt hogst og vern, økt vekst eller «skade­bekjempelse»

– altså motarbeide kalamiteter for å unngå utslipp.

EGNE KARBONKREDITTER FRA LIMTRE OG TRELAST

Samtidig forteller Moelven at de har syslet litt med salg av karbonkreditter fra sine produkter. Divisjonssjef for Bygg i Moelven Vera Flatebø forteller at de selvsagt markedsfører limtre og trevarer som gode karbonlagre, men har også eksempler på kunder som er villige til å betale for karbonlageret produktene deres representerer.

– Vi har hatt noe etterspørsel etter det og da fins det egne sertifikater som bekrefter karbonlagringen som vi kan selge uavhengig av produktet. Og på limtresiden har vi gjort det i noen grad, forteller hun. Moelven får da betaling i henhold til det inter­nasjonale kvotemarkedet.

– Ja, det har vi gjort, men nå kan det bli endringer, fordi det er snakk om at kravet til hvor lenge karbonet lagres

– altså produktets levetid

– skal øke til 100 år. Og det er jo mye som på­virker levetiden til et produkt, så da får vi se om vi kan gjøre noe for å tilfredsstille et slikt krav så vi kan selge den type sertifikater, sier Flatebø.

BØR KNYTTES TIL PRODUKTET

Hun tror imidlertid det vil bli mer aktuelt i fremtiden å selge karbon­lager som en del av produktene. Da kan det jo også følge med et krav til kunden om lagringstiden.

– Ja, jeg tror jo dette vil bli et krav fra kunden når de kjøper et produkt og at du sam­tidig som du kjøper en limtrebjelke får med deg dokumentasjon i forbindelse med klimadeklarering av for eksempel bygg man vil få Bream­sertifisert (miljøsertifikat på bygg, red.anm.). Jeg tror det blir mer aktuelt enn å selge sertifikater fritt, mener Flatebø som bekrefter at dette både kan gi et ekstra konkurransefortrinn, men også en ekstra pris.

– Ja, det kan tenkes. Hva den prisen kan være kommer an på hva kundene vil betale fremover, men vi ser både økende interesse og betalingsvilje for dette produktet og har altså allerede hatt noen avtaler.

– Men skogeiere sysler jo også med karbonkvoter for klimatiltak i skogen. Er det avklart hvem som eier det lagrede karbonet, så det ikke dobbelttelles?

– Regelverket i dag er ganske klart, de som lager det produktet har mulig­heten til å selge kvoten, mener Flatebø.

HVA MED BIO-CCS?

Et annet selskap som sysler med karbon fordeler er Biozin. Biozin skal lage biodrivstoff av biomasse fra skogen og har nå også planer om å legge karbonfangst og ­lagring for deler av CO2 fra produksjonspro­sessen inn i prosjektet. Slik vil de kunne selge et produkt som er karbon­negativt, – altså tar karbon ut av atmosfæren. Om kostnaden for de store planene sier Thomas Skadal dette:

– CCS er en kostbar invester­ing hvor også logistikken mellom fangs­anlegget og lagringsstedet vil medføre betydelige driftskostnader. Når karbonet er fanget på fabrikken i Åmli skal det på tog til kystterminalen og på båt til Northern Lights nye ter­minal (under bygging) i Øygarden. Hva det koster pr tonn vet vi ikke ennå. Det er for tidlig, forteller Skadal.

Dette vil altså bli et dyrt industri­tiltak for kunstig fangst og lagring, en kostnad Biozin naturlig nok må ta inn igjen. Men det er ikke klart hvordan.

– Det er klart at det bør være mulig å ta igjen denne kostnaden i produkt­prisen på et høyverdig drivstoff med negativ CO2­-effekt, men systemene er ikke utviklet ennå, påpeker Skadal.

– En ting er på drivstoffprisen direkte, men er dette kostnader dere kan hente inn gjennom karbonkvoter og sertifikater?

– Ja, men det er også tidlig å anslå noe, fordi markedet foreløpig er umodent, svarer han.

INNBLANDINGSKRAV VIRKER DÅRLIG

Kjøp og salg av karbonkvoter handler imidlertid både om marked og poli­tikk, og for biodrivstoff er det politiske virkemiddelet innblandingskrav. Skadals kollega, direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt Jan Soppeland i Norske Shell, mener dagens politiske virkemiddel for å stimulere til biodrivstoff med best mulig klimaeffekt, fungerer dårlig.

– I Norge i dag kreves det inn­blanding med en viss prosentandel av biodrivstoff, men det gir ikke pro­dukter med spesielt god klimaeffekt noen fordeler. Det betyr at et klima­negativt produkt som vårt ikke premi­eres slik det bør i det norske markedet. Da blir det fort en eksportvare til markeder som det tyske og svenske som i hvert fall har reduksjonsplikt. Så der får du i hvert fall 100% igjen på CO2­-effekten, forklarer Soppeland.

ØNSKER KARBONREDUKSJONS-KREDITTER

Helst ønsker de to seg en type karbon­reduksjonskreditter som belønner det reelle karbonuttaket

– det vil si det du ikke forbruker som du ellers ville brukt.

– Da premierer du selve klimaeffekten direkte noe som gir industrien insentiver til å trekkes mot de beste løsningene fordi det blir betalingsvilje for det. Det er også et forutsigbart system som bidrar til prisdannelse på produktene. I tillegg til at det er teknologinøytralt, fordi systemet måler CO2-effekt uavhengig av løsning, forklarer Soppeland som konstaterer at dette foreløpig er litt prematurt.

Men sendrektigheten i karbon­markedet skaper også problemer for de som skal ta investeringsbeslutninger.

– Ja, fram til den beslutningen låser vi oss nå til en del konsepter som kan bli viktig for fabrikken og prosjektet. Det er litt vanskelig når du ikke vet hvilke fordeler og mulige inntekter som skal regnes inn, mener Skadal.

Han mener karbonopptaket pro­duktet vil stå for må premieres fullt ut, noe som vil gi bedre regnestykker når investeringsbeslutningen skal tas, for det er de som teller i avgjørelsen.

DET TRENGS SKIKKELIG REGNSKAP

Biozins biodrivstoff skal som kjent baseres på sidestrømmer fra sag­brukene og lavverdi virke fra skogs­industrien. Så hvem eier og kan ta betalt for karbonet Skadal og Soppe­land skal pumpe ned i Nordsjøen, når det først og fremst er fanget fra atmosfæren i en skogeiers skog

– kanskje gjennom skogtiltak for å fremme klimaeffekten

– kvoter som allerede er betalt for? Kan Biozin da senere ta betalt for negativ karbon­effekt på sitt produkt?

– Her må det bli et skikkelig regn­skap, for dette kan jo ikke dobbelt­telles. Og det er kanskje det største argumentet overfor myndighetene. Reduksjonsplikt er krevende fordi det må verifiseres og dokumenteres likt på tvers av landegrensene

– hvis ikke kan det bli store skjevheter, svarer Skadal som ikke har noe godt svar på hvordan, men etterlyser at det må gjøres en jobb på anliggendet.

«ADDISJONALITET» FORKLARER NOE

Kan markedskonsulent O’Kelly svare på Norsk Skogbruks undring over hvem som eier karbonet og hvordan vi unngår eventuell dobbelttelling?

– Problemstillingen du tar opp er relatert til det som vanligvis kalles «addisjonalitet» et av de ni vanlige kriteriene for sertifisering av karbon­kreditter. Addisjonalitet betyr at ut­slippene som er unngått (eller sek­vestrert) ikke ville ha skjedd uten insentivet fra motbetalingen. Det skal med andre ord ikke være dobbelt­telling. I dette tilfellet kan skogeieren tjene kreditter for å forvalte skogen sin på en måte som øker karbonlagrene. CLT­-produsenten kan ikke kreve kreditt for den handlingen, men kan for eksempel tjene kreditter for å endre energimiksen i produksjonen til en med lavere utslipp. De kan skryte av at deres CLT er laget av fornybare materialer hentet fra bærekraftig forvaltede skoger, men krever ingen karbonkreditter for det.

Les også disse sakene ifra Norsk Skogbruk Nr.3:

Skogens bidrag i karbonmarkedet må på agendaen

Hvordan påvirker et voksende karbonmarked tømmermarkedet?

Karbonmarkedet – mekanismer og priser