Stafettpinnen: Sett tømmeret i arbeid

Logg inn

Vår industrihistorie er for stolt og våre muligheter framover er for store til at vi skal bli en råvareeksportør. Vi må foredle. Vi må industrialisere. Vi må sette tømmerstokken i arbeid. Da vil det bli flere arbeidsplasser og økt verdiskaping i næringen.

TEKST: HANS CHRISTIAN GABRIELSEN, LEDER I LO

Da Tofte Industrier ble nedlagt i august 2013 var det en trist dag for norsk skogindustri. Det var også spesielt vemodig for meg som selv startet yrkeslivet som prosessoperatør på Tofte Industrier. Det var der grunnlaget ble lagt for mitt engasjement for norsk skogindustri. Med nedleggelsen forsvant 116 år med industrihistorie. Statkraft og Södra sine planer om produksjon av biodrivstoff på den samme industritomta gir imidlertid grunn til håp. Det viser at det er mulig å bygge ny skogsindustri i Norge. Det finnes lyspunkter i næringen, men det må bli flere av dem.

NY FART PÅ INDUSTRIALISERINGEN

Den norske samarbeidsmodellen med høy organisasjonsgrad blant bedrifter og arbeidstakere har bidratt til høy grad av tillit, lavt konfliktnivå og høy omstillingsevne. Vi lever av hverandres arbeid, og utviklingen med en synkende andel av befolkningen i jobb, gir grunn til bekymring. Vi trenger flere bein å stå på framover.

Selv med svak kronekurs har den samlede eksporten falt med ti prosent de siste fem årene. Handelsunderskuddet for Fastlands-Norge er på svimlende 242 milliarder. Det er et varsko at 1 av 3 tømmerstokker eksporteres ut av landet. Vi må legge til rette for økt foredling av naturressursene våre – som skog – og dermed oppnå økt industrialisering. Det kan gi økt verdiskaping og sysselsetting, og samtidig bidra til å løse den globale klimautfordringen. Vi står overfor store muligheter. For LO er dette en situasjon som krever handling både fra næringen selv, skogeiere og myndighetene.

FOREDLING GIR VEKST OG ARBEIDSPLASSER

Skognæringen er en av få komplette verdikjeder i Norge, men vi utnytter i dag mindre enn halvparten av tilveksten i skogene våre. Samtidig vet vi hvor mange ganger vi får igjen verdien av tømmerstokken ved å foredle den. Skogen har et potensiale for verdiskapning på minst 180 mrd. kroner per år, mer enn en tredobling fra nivået i 2012 på 43 mrd. Økt bruk av tre i bygg står for den største andelen av potensialet.

I januar 2015 leverte Skog 22-utvalget sin rapport til regjeringen. Siden har det kommet tre statsbudsjett, skogmeldingen, bioøkonomistrategien, ny regjeringsplattform og statsrådskifte. Resultatet så langt er en positiv økning på skogsbilveier, tømmer- kaier og biodrivstoff som lyspunktene. De fagre lovnadene fra valgkampen og regjer- ingserklæringen er plassert i skuffen. Det er opp til oss som mener skogen bør ta en større plass i vår økonomi å dytte regjeringen i en mer handlekraftig retning.

Skogen som ressurs er en viktig del av et fremtidsrettet og bærekraftig næringsliv, som vi har kompetanse og forutsetninger for å lykkes med. Men det krever helhetlig politikk med oppfølging av Skog22. Utvalgets anbefalinger omfattet sentrale områder som samferdsel, skogsdrift, forskning og innovasjon, kapital og eierskap, og byggebransjen. Mulighetene til økt verdiskaping og flere arbeidsplasser innen skogindustrien er til stede, men da er vi avhengig av å dra i samme retning. Skal vi lykkes må råvareeksporten snus til foredling og gjøre skog- og trenæringen til et strategisk satsingsområde. Da vil det bli flere arbeidsplasser og verdiskaping.

LANGSIKTIG INDUSTRIELT EIERSKAP

For å få opp industrialiseringen i næringen er det særlig behov for kapital. Norske skog- industribedrifter opererer i markeder med store muligheter og hvor kravet til endrings- takt og innovasjon er stor. Felles for mange av disse bedriftene er at de har godt kvalifisert arbeidskraft, men mangler kapital til videre satsing. Norsk skogbruk er avhengig av innenlands foredling og verdiskaping. Kapital som virkemiddel må innrettes mot dette.

Gjennom pensjonsfondet har Norge investert til sammen 22,2 milliarder kroner i svensk og finsk skogsindustri. I Norge har staten, gjennom Investinor, investert langt indre enn de 500 millionene som var tiltenkt næringen. Samtidig uttaler Investinor at det er begrenset med privat kapital som vil investere i skogens råstoff. Dette er et tydelig varsel om at samarbeidet mellom skognæringen, industrien og kapitalmiljøene har mye å gå på før vi får til industrialiseringen og sysselsettingen som er nødvendig for framtiden.

STATEN BØR BIDRA AKTIVT

Vi har få store private industrielle eiermiljøer eller kapitaleiere i Norge som har vilje og evne til å sikre nasjonalt eierskap i store og strategisk viktige bedrifter. Norske Skog er et godt eksempel på hvor flyktig eierskapet blir i fraværet av et langsiktig industrielt eierskap. Med Oceanwood som nye eiere håper vi på et langsiktig perspektiv og at selskapet vil utvikles videre. Det vil i tiden framover være behov for større industrielle løft for verdiskaping og sysselsetting. Staten bør derfor, sammen med norske private eiere, aktivt bidra til utviklingen av strategisk langsiktig eierskap i fremtidsrettet norsk skogbasert industri. Her er det naturlig å bruke deler av statens betydelige finansformue til å sikre et langsiktig norsk eierskap. Det er viktig at strategisk viktige bedrifter beholder en sterk forankring i Norge.

NASJONAL DUGNAD

Skogen er grunnlaget for en hel næringskjede hvor alt henger sammen med alt. For å realisere målsetningen om skogen som fornybart grønt gull og som utgangspunkt for framtidsrettede og sikre arbeidsplasser må det satses på nasjonalt nivå. En nasjonal dugnad mellom myndigheter og næring hvor forskning, utvikling og styrking av hele næringens konkurransekraft er avgjørende for framtidig skogbasert norsk industri. Dette vil kreve vilje til satsing og innsats fra alle involverte parter, men er nødvendig for å hindre at Norge blir en ren eksportør av virke, hvor verdiskapningen sendes ut med tømmeret.

Les flere aktuelle saker i Norsk Skobgruk nr 5.