Skogbruker Ola Øyen har alltid tenkt utafor boksen og nå er det skogforvaltninga som dissekeres. I skogen på Elverum fjernes all grot for å sikre foryngelsen, gran, furu og bjørk blandes og fremtidstrærne velges allerede ved fem meters høyde. Hogst av hele stammer som han apterer selv, gir også langt mer sagtømmer.

Øyen startet forvaltninga av skogen kona overtok på Elverum for rundt ti år siden. Siden har det blitt mange timer i skauen som er på rundt 2500 dekar med middels boniteter mellom G17­-G19. Mye var det Øyen vil kalle villskog,

– altså hogd og overlatt til seg selv. Dessuten er det en del fuktig mark med gjengrodde grøfter. I et terreng der elg, hjort og rådyr beiter villig vekk. Øyen har gått systematisk til verks, regner på alt han gjør og har funnet sin egen strategi. Den er full­stendig basert på arealforvaltnings­tanken.

– Skogeiere reduseres altfor ofte til å skulle være leverandører av volum til tømmeraktørene. Mye viktigere er det at man er areal­forvalter og i det ligger å sørge for å optimalisere alle de skoglige verdiene

– inkludert karbon forvaltning, understreker Øyen. Han mener tømmeraktørene slik de opererer i dag i altfor stor grad fraskriver seg det ansvaret i jakten på volum.

FOR TETT KOPLING

Øyen har derfor funnet ut at han tjener godt på å selv følge opp alt som skjer i skogen nøye og ikke overlate dette til tømmeraktørene, slik mange gjør.

– Tømmeraktørene og industrien er for tett sammenkoplet. Noen eier jo blant annet store deler av Moelven. Det taper kona mi som skogeier på, mener han.

Øyen kan blant annet fortelle om en lunne med sagtømmer som ble liggende på grunn av transport­utfordringer i ferietiden. I denne sammenheng begynte det å bli nok sagtømmer ved Moelven og inn­transport i utakt med framkjøring. Og da tømmeret endelig skulle hentes til Moelvens sagbruk på Våler ble han varslet om at det nok ville bli en del utlegg fordi virket hadde blitt liggende så lenge. Øyen ba da trans­portøren legge igjen

utlegget på lunna så han heller kunne benytte seg av tømmeret selv. Men registrerte da at alt virket likevel ble hentet og betalt fullt ut.

– Prøvde de seg? Og hva gjorde eventuelt samvirket for skogeieren i denne saken? undrer han.

APTERER HELSTAMMER SELV

Øyen lar nå alt tømmer gå ut som helstammer og apterer selv.

– Da kan jeg bulte for å sikre at mest mulig holder de beste sortimentene og velge lengdene som er best betalt. Maskinene klarer ofte ikke det, til tross for de såkalte oppdaterte sortimentslistene. Resultatet for meg er at jeg har fått ned massevirke­andelen til 11 %, forteller Øyen fornøyd. Så er det også en god del energivirke fra «slik villskog».

– Elverum er et av få steder der årlig tilvekst faktisk avvirkes. Men skogene her skal også være blant de dårligst skjøttede skogene i landet, med for lite ungskogpleie og etterkontroll av plantefelt, sies det. Det er i alle fall store områder der skogen har fått vokse altfor tett og resultatet blir at hogstmaskinene må rydde skogen før de kan ta ut de stammene som er verdt noe

– og disse går det fort både fem og seks av på kubikken. I sånn skog blir det nødvendigvis mye bio­virke. Jeg har regnet ut at energivirke sammen med grot utgjør et like stort volum som sagtømmeret. Og det er nok ikke bare vi i Elverumstraktene som synder mot optimal skjøtsel av skogene våre, legger Øyen til.

GROTEN ER EN NØKKEL

Det betyr at for arealforvalteren som både vil ha maksimal produksjon, men også tenker karbonforvaltning og dessuten foryngelse videre, er groten en nøkkel.

– Jeg tar konse­kvent ut all grot. De teppene av grot som ligger igjen etter hogst gjør det helt umulig å få godt tilslag på planting og enda mindre naturlig foryngelse. Dessuten er det god karbonforvaltning. Karbonet i groten synker i svært liten grad ned i jorda, men stiger opp i lufta når det råtner. Ved å ta det i bruk og erstatte fossile produkter, gjør jeg en klimajobb. God karbonforvaltning harmonerer også godt med god produksjon og økonomisk skogforvaltning for øvrig. Det er jo trærne som i stor grad utfører fotosyntesen som skaper mer binding av karbon i sin produksjon, påpeker Øyen som også mener bio­virket er viktig for den totale areal­verdien. Og i stadig større grad, skal vi tro hans spådommer.

– Når EU innfører krav om at primært virke fra skogen ikke skal gå til energiformål, vil dette materialet stige i verdi. Da vil det pushes inn i andre prosesser, for eksempel som råstoff til kjemi­kalier, fôr eller andre produkter med høyere verdiskapning og marginer, sier Øyen som spår at energivirke vil passere massevirket i verdi på sikt.

«BRINGEBÆRÅKEREN»

I sin «skogstrategi» er Øyen opptatt av den helhetlige tankegangen for en god skogforvaltning. Og når skogen hogges må det samtidig legges til rette for foryngelsen, noe han mener i altfor liten grad gjøres i dagens tradisjonelle skogbruk. Han mener grotuttak gjør det.

– For når groten tas ut, blir også hogstområdene lette å plante. Dessuten fører forråtnelsen av grot som får ligge på hogstflatene til mye nitrogen til bakken som raskt gir oppslag av konkurrerende arter til de unge granplantene, mener Øyen og viser fram ei flate der groten fikk ligge.

– Ser du hvor full den er av bringebær? Her har over halvparten av plantene gått ut

– en planting som var et resultat av tømmeaktørens opp­følging etter hogst. Men det er null oppfølging for å sikre tilslaget i etter­kant. For mindre aktive skogeiere som tror at jobben er gjort og alt er i orden, blir resultatet rett og slett glissen skog og dårlig utnyttelse av marka. Det betyrat samfunnsansvaret som skogforvalter ikke er ivaretatt. Når tømmer aktørene vil overta ansvaret for skogeieres skoger for å sikre tømmerflyten, passiviserer de også skogeierne. Da må det også følge med et ansvar for hvordan bestandet skal videreføres. Dette ansvaret tas det fort for lett på så snart tømmervolumet er kontrahert, opplever Øyen og viser fram «bringebær åkeren» sin.

Nå er altså Øyen alt annet enn passiv, så her følges det nøye med på foryngelsen.

– Her må bringebærene vekk og det må suppleringsplantes, konkluderer han.

FØRST SKAL DET STÅ TETT

På et annet felt som også ble flate­hogd og plantet på samme vis for rundt ti år siden, er også tilslaget dårlig. Men i stedet for bringebær har bjørka tatt seg til rette mellom små gran­ og furutrær. Her har Øyen en annen strategi.

– Her lar jeg alt få stå til gran og furu er mellom fem og åtte meter. Frem til da vil bjørka, som vokser raskest, pushe nåletrærne opp og fram gjennom konkurransen de blir utsatt for. Samtidig stenger det tette bjørkekrattet hjortedyrene ute og skjermer furua for beiting. Blir den fem til åtte meter er den berget, sier Øyen. Han velger da ut fremtids­trærne, en blanding av gran, furu og de beste bjørketrærne.

– Med et så tett bestand, kan jeg da velge de beste trærne, og kvitte meg med alt med dobbelttopper og andre synlige skader. Når bjørka har blitt såpass stor er det også mulig å se hvilke trær som har en fremtid og ikke. Er de for små er det vanskeligere å velge, understreker Øyen. Igjen står det da 80 under ti meter høye fremtidsttrær på målet, som får utvikle seg til robuste og stabile busker.

– De får god plass til både krone og rot, rett og slett en balanse i trærne som bedre vil kunne stå imot både stormer og snømengder. Og er trærne stabile, kan også omløpstiden forlenges hvis det blir ønskelig i fremtidens klima­kamp. Null tynning betyr dessuten mindre skader underveis i bestandet, både på røtter og stammer, noe som begrenser inntog av råte. I skogen her er det ikke råte, konstaterer Øyen som har tenkt det skal fortsette slik.

«RYDDET» OGSÅ I HOGSTKLASSE TRE

Andre «vill­bestand» i hogstklasse 3, har også gjennomgått en rydding der rundt 80 fremtidstrær er valgt per dekar. Et bestand som fikk denne behandinga for ti år siden, skal i følge Øyen ha fått en skikkelig vekst­boost både på diameter og høyde. Norsk Skogbruk kan se en påtagelig ut­vikling sammenliknet med det uryd­dige nabobestandet som fortsatt består av tynne stammer tett i tett. Der ryd­dinga er foretatt har trærne fått mer lys og næring og dessuten bedre plass til å utvikle krone og røtter.

– Se hvor dype og fine kroner fremtidsstrærne her har. Og se på toppene, hvor spisse de er

– med gode toppskudd og til­vekst, smiler han.

Øyen kan fornøyd konstatere at et furubestand i samme alderen, som fikk en tilsvarende lavtynning for noen år siden, utvikler seg på samme sett.

– I tillegg sikrer trærne her foryng­elsen i en skogbunn som nå får lys og har fått litt blottlagt mineraljord, påpeker han.

– Når disse skogene skal hogges, regner jeg med to til tre trær på kubikken, legger han til.

LUKKEDE HOGSTER OG BIOMANGFOLD

Vi stanser ved Øyens traktor og tømmerhenger

– Denne har fått kjøre ut mange tusen kubikk tømmer disse årene, smiler Øyen som gjerne sparer lassbærerkostnaden ved å kjøre ut selv. Der han holder på nå, ligger det heltrestammer klare til frakt. Skogen her får en lukket hogst.

– Ja, jeg er ikke så tilhenger av flater hvis ikke jeg må. Her tilstreber jeg en sjiktet skog og driver kontinuitetsskogbruk med en god del hensyn til det bio­logiske mangfoldet. Heller dette enn noen isolerte MiS-­figurer her og der. Dette monner mye mer, tror Øyen. Han viser frem store furuer og graner som skal få være evighetstrær, en kjempestor maurtue som ville lidd ved en eventuell flatehogst,

– og til med ulvespor i snøen. Foryngelsen er de småtrærne som har vekstpotensial med en viss krone størrelse og som viser toppskudd og produksjon.

– Nålemassen er viktig. Det er jo fotosyntesen som bygger treet. Men viktig er det også at nålene er lysnåler som produserer og ikke skyggenåler som fører til at treet bare tåler å være understandere. De trærne tar jeg heller ut og skaper rom for nye, konstaterer Øyen og slår armen ut i det varierte skogbildet.

Øyen har nå inngått avtaler med Stora Enso for alt han leverer

– rett til industri, som han sier. Så her blir det nok mange arbeidstimer til med kjøring og aptering denne vinteren.

Men kanskje ikke på dager som denne, med gradestokken nede på under tjue blå, gnistrende vakkert, men altså ganske svalt …

Les mer fra Norsk Skogbruk Nr 1