Det begynte med motorsager og «kubikkgjengen» i «stussligstuggu». Så ble utstyret stadig større og Valdres Skog vokste fram. I dag administrerer Andreas Råheim fire driftslag som avvirker 120 000 m3 årlig og en markbereder. Erfaring som har gjort ham til en viktig stemme fra det praktiske skogbruket.
Daglig leder i Valdres Skog Andreas Råheim er altså tett på de aktuelle problemstillingene i det praktiske skogbruket. Han kjenner når driftskostnadene stiger 20 % på et år. Han får de økonomiske smellene når vindfall treffer maskinene hans. Og han snakker med skogeierne om hogstmetoder, planlegger drifter og forholder seg til gjennomtrekket av skog bruksledere i sin geografi. Kort sagt
– han har skoene på ute i skogen, der råstoffet som er grunnlaget for hele denne fantastiske næringen hentes fra
– dag ut og dag inn.
Råheim sender sine røde maskiner ut i skogen for alle som vil betale ham for det, og er naturlig nok både interessert og engasjert i driftsprisene.
– Ja, jeg ligger med alle jeg, både Glommen Mjøsen og Nortømmer, men mest hogger vi for Viken Skog. Og vi har fått det vi har forlangt i driftspris hele tiden. Både tømmeraktørene og skogeierne har hatt full forståelse for at driftene har måttet indeksreguleres i henhold til kostnadsutviklingen vi har sett siste året, sier Råheim. Den engasjerte entreprenøren har i mange år forsøkt å jevne ut driftsprisene mellom gode og dårlige drifter for å skape grunnlag for økonomi på et større skogareal.
– Men er driftsprisene nå blitt så høye at dette ikke er nødvendig lenger?
– Driftsprisene har jo gått opp rundt 20 % siste året. Men det er de vanskelige driftene som blir vesentlig mye dyrere enn tidligere. Hvis jeg før kunne være i nede i 100 kr/m3 og lå på en makspris på rundt 300 kr/m3 med graving og felling, så varierer dagens priser nå mellom 120 kr/m3 og nærmere 400 kr/m3. Men så er jo rotnettoen også mye høyere enn for et år siden da, legger han til.
– Så da er det ikke grunn til å se så mørkt på det?
– Nei, jeg ser positivt på det støtt jeg, smiler han med sin koselige dialekt.
– Selvsagt ser alle nå at sagtømmerprisene faller. Hva prisen blir når den treffer bunnen er selvsagt vesentlig hvis vi skal holde driftsapparatet i gang. Men så ser vi også at energiprisene stiger, og det er jo et biprodukt som Europa vil få bruk for fremover, sier han optimistisk.
Råheim opplever altså at forståelsen for driftsprisene er god hos tømmeraktørene for tiden. Derimot ser han utfordringer i kontakten med skogeierne.
– Tømmer aktørene vil jo ha full kontroll, skape virkesbase og drive så effektivt som mulig med forutsigbarhet for virke til industri, noe de hevder gir best økonomi for skogeier. Men skogbehandling handler ikke bare om slutthogst. For en helhetlig plan må man blant annet også tenke skjøtsel og veg bygging. Og jeg opplever at mange skogeiere og særlig byskogeiere, er veldig engasjerte og vil diskutere skog. Da er det viktig at næringen tilbyr et opplegg som bevarer dette engasjementet. For da prates næringen opp. Det finnes ikke bedre markeds fører enn det, mener Råheim. Derfor har han selv en regel han alltid følger: Alle skogeiere med over 50 mål skal behandles som Løvenskiold.
Men Råheim mener også at dagens rådgivningssystem ikke tar skogeierne helt på alvor og nettopp undergraver engasjementet.
– Det er jo bukken og havresekken. Vi som driftsapparat er ute etter jobb og tømmeraktørene vil ha virke. Det er ikke tillitvekkende nok. Det brukes store midler i dag på rådgivning i andelslagene og det fins rentemidler. Disse kunne vært brukt på at en mer nøytral, men skogfaglig kompetent instans som Skogselskapet fikk i oppgave å drive rådgivning. Så kunne de få med seg uhildete samarbeidspartnere ut i skogen og snakke om både naturvern og myrer som «smilehull» i landskapet, sammen med forvaltning og virkesuttak. For på sikt å engasjere flere skogeiere i egen skog, mener Råheim.
Han opplever nemlig at skogeiernes interesser og verdier er så mye bredere enn økonomien i tømmeret.
– Har dette endret seg med årene?
– Nja, kanskje noe, men jeg opplever at skogeiere flest og alltid har vært interessert i miljøhensyn. Jeg husker da vi begynte på åttitallet. Den gang var de gamle skogeierne ivrige på at det skulle stå igjen trær til fuglene og korridorer til de ville dyra. Flatene skulle ikke ryddes helt. Så ble det etter hvert mer rydding av flatene med de større skogsmaskinene, men det tror jeg snarere handlet om kunnskapsmangel hos førerne. Med miljøsidens innsats har vi heldigvis klart å korrigere det. Miljøhensyn må og vil vi ta. Og de aller fleste skogeierne er positive til å ta vare på spesielle forhold i skogen. Men de er livredde for å få områder båndlagt mot sin vilje. Eller bli pålagt merkostnader med biologer for å få lov til å gjøre det de vil for å ivareta egen eiendom, opplever Råheim. Han tror derfor et ufarlig forum for å diskutere skogforvaltning ut over avvirkning hadde vært gull.
Og det er rett på spikeren, i disse tider da «lukkede hogster» er på alles lepper.
– Hvordan forholder du deg seg til en sterkere etterspørsel og interesse for det som entreprenør?
– Vi kan gjøre alt vi, men det skal regnes hjem økonomisk, både for skogeieren og for oss. Så skal det faktisk ha den biologiske effekten som er ønsket med kontinuitetsskogbruket. Og her sliter jeg med å finne løsninger
– hva kan være økonomisk-biologisk riktig? svarer Råheim.
Han tenker seg om litt, men har selvsagt erfaringer å vise til.
– Små flater i høyereliggende skog går an, for å få forventet økonomisk avkastning og høste det resterende 40–45 år senere. Og i lier med granbonitet kan det være lurt å forynge glisnere og bruke mer lauv for å regulere treantall og oppkvisting. Da kan vi kanskje oppnå å få sterkere trær i møte med klimaendringene, mener han.
For den såkalte plukkhogsten er han mer tvilende til.
– Den er det vanskelig å få økonomi i. Med virke til 1200–1400 kr/m3 kan jo mange flere jobbe i skogen med mindre utstyr og plukkhogge på tælen. Med maskiner får vi det til, men da blir det skader på rot systemet. Så egentlig er det få områder som er egnet, for vi har ikke den sjiktningen i skogen som skal til, mener Råheim som tror det er en utopi å tro på plukkhogst i stor stil:
– Ja, det er vilje der, men det må jo gå an rent praktisk også.
Nettopp å diskutere alle disse muligedriftsmetodene med Råheim er moro, for han har vært med hele veien. Det startet hos onkel på Reinli gård med øks og med en nabo som kjørte tømmer med hest, da han var 8–10 år gammel. Valle jordbruksskole ble et naturlig utdanningsvalg og siste året kjøpte han egen traktor og vinsj sammen med to skolekompiser.
– Vi tre ga oss selv navnet «Kubikkgjengen» og hogde tømmer og bodde i en brakke innpå åsen som vi kalte «stussligstuggu», ler Råheim og har tydelig noen minner på netthinnen nå. Det var i 1985–86 da motorsaga ennå var sjefen i skogen.
– Fokuset var å jobbe så vi kunne leve av det. Så ble det å stadig kjøpe mer utstyr ettersom utviklingen gikk. Til slutt ble det lassbærer og hogstmaskin, og vi var tidlig ute med dem. De fikk jo fort et dårlig rykte, men vi var skogsarbeidere som hadde satt oss inn i tømmer og kapping og fått med oss motstanden, så vi tok fort fatt i det med verdihåndtering; å stubbe lavt, arrondering osv. Vi ønsket at maskinene skulle gjøre dette like bra, forteller Råheim som i dag etterlyser mer fokus på arealnetto.
– For oss handlet det om å få maksimalt ut av arealet og hvert enkelt tre, mens utviklingen siden stort sett har gått i retning av volum, konstaterer 54 åringen når han ser tilbake.
Å henge med på den tekniske utviklingen har imidlertid vært viktig for Råheim hele veien. Om han var tidlig ute med hogstmaskiner, har han også vært raskt ute med alt av datatekniske innretninger. Han spretter opp, bort til kontorpulten og sender bilder opp på storskjerm direkte fra maskinhytta til medarbeider Eivind Lyseng:
– Det er sølete i dag ser jeg. Gikk det gæli med veien eller? Råheim kan se det Eivind ser fra sitt vindu, samtidig som både han og Eivind har kart og ortofoto over området ned på enkelttrenivå. Noe som åpenbart har vært svært praktisk nå som det har vært så mye vindfallhogst.
– Da har vi sett hvilken vei trærne ligger og lettere kunnet planlegge hvor og hvordan det vil være lettest å angripe bestandene, påpeker Råheim fornøyd.
For planlegging blir det mye av. Og der har han også et hjertesukk om samarbeidet med tømmeraktørene. Det er ingen hemmelighet at det stadig lyses ut skogbrukslederstillinger. Det synes å ha blitt en stilling nyutdannete starter i, men ikke nødvendigvis står så lenge i. Noe som ikke fungerer optimalt, skal vi tro han som faktisk skal hogge tømmeret.
– Jeg har ikke tall på hvor mange som har kommet og gått gjennom årene, og det betyr at nye stadig må læres opp og dessuten bli kjent. Det lider planleggingen av driftene under. Resultatet er at den i stor grad havner på oss, mener Råheim som alltid får telefonen når noen har praktiske spørsmål eller trenger hjelp.
– Skogbrukslederjobben har endret seg. I dag skulle det hett virkeskjøper. Det er i praksis det de er, og det de blir målt på, i tillegg til å ta hånd om foryngelsen. Utfordringen for oss er at de ofte ikke egner seg til planleggingav drift når skogen er alt annet enn standard. I tøffere terreng trengs det rett og slett en formann og driftsleder som lager en god plan. Det skal blant annet graves og anlegges veier, og det skal sendes søknader om dette. Noe må hogges motormanuelt. Vi hogger mellom 5000 og 20 000 m3 i året med motorsag. Rett og slett opp gaver som krever at noen koordinerer, så det blir effektivt og maskiner ikke blir stående og vente, for det er dyrt. Og der kommer den tradisjonelle skogbrukslederen til kort, konstaterer han som har brukt hele livet sitt på skogsdrift og som selv bruker halvparten av arbeidstida si ute i skogen. Også «kubikkgjeng» kompis Emil har gjort mye av dette i sine 18 år i bedriften.
– I morgen slutter han og skal over i anleggsbransjen, forteller Råheim.
Erstatteren kan bli hans egen sønn, Mikael. Av de fire barna han har, er det han og attpåklatten Alfred på 13 år som har interessert seg for farens virke.
– Mikael gravde sin første vei da han var sju, har mange timer bak spakene i ulike maskiner og gikk ut fra NMBU i fjor. Han har både den teoretiske kunnskapen og praktisk erfaring
– altså kompetansen han trenger for å ta over rollen til Emil. For vi trenger mastere, men like mye mestere i denne jobben
– hvis han vil selv da, vel og merke, legger Råheim til.
Og hvis Mikael bestemmer seg for å gå inn for fullt, kan det bli svært så familiedrevet på kontorene i lagerhallen i Bagn. For på det andre kontoret sitter Inger Råheim, kona til Andreas siden Valledagene.
– Jeg pleier å si at jeg er utdanna to år på Valle og to netter på Husmorskolen, ler Råheim om hvordan han i 1986 møtte Inger, som er vokst opp utenfor Bergen og har handelsskole.
– Det har vært kjempeklaff. Jeg har fått jobbe alt jeg har villet og hun har vært lojal og tatt det jeg ikke rakk. Ære være henne for det. Det er henne jeg ringer hvis det er noe jeg mangler, understreker Råheim som får anledning til å vise hvordan slik ringing virker, når Norsk Skogbruk vil ha bilde av dem begge.
– Kan du ikke komme bort igjen en tur? Og Inger kommer, og vi får et glimt av den gode tonen og samarbeidsklima mellom de to som tydeligvis er «lifepartners in crime» både hjemme og borte.
Og selv om det tydeligvis har vært strevsomt og krevet mye gjennom årene, er Andreas ikke i tvil:
– Jeg ville gjort det samme igjen, hvis jeg fikk velge, avslutter han fornøyd.