Britt Godtlund deler gjerne sine erfaringer fra skogbruket med unge og voksne kvinner i næringen. العاب مقابل المال Nylig mottok hun Fagforbundet Innlandets likestillingspris på vegne av Kvinner i Skogbruket, og selv ble hun i høst nominert til Plan International Norges «Jenteprisen».
Godtlund har ledet organisasjonen Kvinner i Skogbruket i to år og har i den perioden vært godt synlig både på sosiale medier og der man av smittevernhensyn likevel har kunnet møtes i skogbruket i denne perioden. Hun tar imot Norsk Skogbruk hjemme i Dalsetra, et småbruk beliggende høyt og fritt og langt innpå skogen i Eidskog.
– Det virker som om dette er en jobb du trives i?
– Ja, dette er nok den hylla jeg skal være på. Jeg liker at det er så fritt og variert og ikke minst næringsnøytralt. Og her kan jeg jobbe mye basert på entusiasme – og det har jeg mye av! Her jobber jeg med hele spekteret av skogfaget – fra planting til tømmersalg. Jeg jobber mye mot det offentlige, særlig mot naturbruksskolene, og så jobber jeg mot organisasjonene og skogeierne. En vil alltid komme tettere på noen enn andre, men vår målsetting er å samarbeide med de som vil samarbeide med oss. Vi har prosjekter knyttet til Landbruks- og matdepartementet, Landbruksdirektoratet og statsforvalterne. Så det er vel det å kunne jobbe selvstendig og å se hele skogbruket under ett som jeg liker.
– Men Kvinner i skogbruket har jo et mål om å gjøre seg selv overflødig, og vi må jo stille det opplagte spørsmålet: Er ikke organisasjonens formål oppnådd nå?
– Jeg visste du skulle spørre om det. Jeg tenker at så lenge det finnes minst ei jente eller kvinne som enten jobber i skogbruket, studerer skogbruk eller har lyst til å studere skogbruk, og som blir møtt med motforestillinger og negative holdninger, så trengs vi. Og de finnes.
– Er det mye av det?
– Akkurat hvor mye det er jobber vi med å få kartlagt. Vi har et prosjekt gående med midler fra Barne, ungdoms og familiedirektoratet hvor vi prater med unge jenter i skolene. Vi har intervjuet jentene i seks klasser på VG2 Skogbruk i skoleåret 20/21. I tillegg har jeg pratet med jenter på de fleste skolene på både VG1 og VG2 og påbyggselever skoleåret 21/22, og det er dessverre fortsatt slik at enkelte opplever at de må rettferdiggjøre sin plass på skolen. De blir møtt med holdninger om at du skal vel ikke bli maskinoperatør du, så du trenger vel ikke praksis i maskin.– Det å få følelsen av at du ikke hører til her og at du ikke blir trodd på dine intensjoner om å ha lyst til å være en skogbruker, er jo med å gi en følelse av utenforskap. Jeg tror ikke at de som serverer disse kommentarene eller stiller disse spørsmålene bevisst er ute etter å skade noen. Men vi prater ikke nok om hvordan det oppleves for den enkelte, hver gang ikke å bli beskrevet som en skogbruker, men som en kvinne.
– Hva med de som er ansatt i skogbruket, er det også negative holdninger der?
– Det jobber vi også med å få kartlagt. Vi har et forskningsprosjekt på gang sammen med Høgskolen i Innlandet, Skogkurs, Glommen Mjøsen Skog og NMBU som heter «Skogbruket – en arbeidsplass for alle?». Der har vi begynt med en spørreundersøkelse som har gått ut til både menn og kvinner med ulik jobberfaring og antall år i skogbruket. Den er fortsatt til analyse.
– Opplever du at det skjer diskriminering og trakassering i skogbruket?
– Ja, det vet jeg at det gjør, og det skjer jo over alt. Det må vi jo tørre å innse. Jeg har ingen tro på at det skjer i større grad i skogbruket enn andre steder. Men vi kan ikke være så naive at vi tror at i skogbruket er det ingen som plager noen annen.
– Men nå har KIS altså fått pris for sitt arbeid, og du har fått en nominasjon som riktignok bare ble med det, men likevel – gratulerer med det! Hva gjør slike hendelser med deg?
– Takk! Alle liker vel anerkjennelse. Noen synes kanskje det er litt flaut, men det gjør ikke jeg, jeg er ikke redd for å få positiv oppmerksomhet. Det var flere hundre til stede under utdelingen på Lillehammer og det var en opplevelse som skiller seg ut. Det å reise til Lillehammer kun for å ta imot en likestillingspris som en anerkjennelse for det organisasjonen har jobbet med i mange år, det gir jo arbeidslyst. Jeg er så enkelt skrudd sammen at det er slike ting som gir meg motivasjon.
– Og arbeidslysten bruker du blant annet til såkalte «Kræsjkurs i skogbruk». Hva er det?
– Det er for å gjøre skogbruk litt mer tilgjengelig for kvinner som kanskje skal overta en skogeiendom, nettopp har gjort det, eller kanskje har eid skog i mange år uten å ha noen befatning med den. I den første delen går vi gjennom begreper og systemer og prøver å gjøre skogeierskapet litt mer angripelig. Her er målet at du skal kunne nok til å skjønne hva som er bra gjort når en har satt bort en jobb, bli en mer kritisk kunde av tjenester. Hvordan planlegge slik at du blir hørt og prioritert av skogbrukslederen. Og hva du ikke skal akseptere fra tømmerkjøperen din. En viktig del av kurset er også at folk kan bli kjent med hverandre som skogeiere. Koronaen stakk jo kjepper i hjulene for flere planlagte fysiske møter, og vi måtte over på Teams. Men da fikk jeg jo plutselig mulighet til å arrangere kursene for folk i hele landet. Og vi har hatt en utedag i etterkant av kursene noen steder.
– Og nå skal vi i gang med trinn to som vi kaller «Kræsjkurs 2.0». Det er temabasert. Her skal vi se på allemannsretten, jus og økonomi ved det å være skogeier – eller kanskje det å ikke få lov å være skogeier, særeie og hvordan skal du sikre deg. Vi skal vurdere tømmertilbud, lære om viltskader, naturmangfold og alternativ bruk av skog og utmark. En skogeier kan være hvem som helst, ofte en person med distanse til skogbruk, og derfor blir behovet for slik skolering stort. Og mitt ansvar som kursarrangør desto større. Jeg er glad jeg har den ballasten jeg har som skogbruker gjennom mange år.
– Men i og med at skogeiere kan være hvem som helst, og at de gjerne vet stadig mindre om det å eie og drive skog, hadde det ikke vært like viktig å rette innsatsen mot unge nye skogeiere uansett kjønn? Når vi nå er kommet dit at det tross alt er ganske vanlig å være kvinne i skogbruket, burde ikke organisasjonen være overflødig og heller erstattes av en som jobber for skolering av alle unge skogeiere? العاب للربح من الانترنت
– Jo, men nå er vi en organisasjon for kvinner der jeg må forholde meg til vår formålsparagraf. Og det arbeidet vi gjør mot skolene i regi av Bufdir i form av intervju med jentene der, skal jo tilbake til skolene. Vi jobber for at skolene i større grad både skal ta kunnskapen i bruk i sin egen skolehverdag, men også dele den med de andre skolene. Vi må jo forvente at det skolene får tilbake blir tatt inn i undervisningen og gitt til hele klassen. Vi kommer ikke noe videre hvis vi bare prater med jentene.
– Så du tenker at den jobben dere gjør også kommer guttene til gode?
– Ja, det må den jo gjøre. Via en undervisningsserie som svensk skogbruk har satt i gang og som heter Jämnstäldhet i skogsbruket, som jeg har deltatt i, har jeg møtt kjønnsforsker Susann Öberg. Hun sier at når du får en bedre balanse mellom kjønn, oppnår du en økt felles IQ i gruppa. Og ikke nok med det, til og med IQ-en til mennene stiger. Det hjelper at du får noen inn i ei gruppe som kan se ting fra en litt annen vinkel. Vi må erkjenne at menn og kvinner ser på skogbruket på litt forskjellig vis. Den ene måten er ikke riktigere enn den andre, de er bare forskjellige. Men forskning viser at det som er bra for jentene, hvis jentene er i mindretall, det er bra for gutta og. Når det kommer jenter inn og sier at de vil ha en do, de har ikke lyst til å gå og – unnskyld språket – drite bak en busk, så synes jo gutta og at det er veldig greit å få en do også. De synes kanskje heller ikke det er så allright å sette seg bak en busk, men så lenge det bare er menn og det er sånn det alltid har vært, så tenker de at da får de gjøre det da. Det kan gjelde mangel på skiftebuer eller hva som helst. Så det fremmer fellesskapet å ha en bedre balanse. العاب قمار حقيقي
Britt Godtlund er skogbruksskolert fra Sønsterud og Evenstad. Hun har jobbet som skogbruksleder i både Nedre Glommen Skogeierforening, Glommen Skogeierforening og nå sist i Viken Skog. I tillegg har hun vært prosjektleder i Eidskog kommune, og hun har i flere år drevet egen klesbutikk på Kongsvinger. Som butikkeier måtte hun passe på å komme seg ut av butikken i passe doser, og legge til rette for at de ansatte fikk faste arbeidstider slik at hun kunne være den som fylte inn på ulike tider. For Godtlund liker ikke for faste rutiner og det å bli plassert innenfor en «boks», enten det gjelder fysiske vegger eller i faglig sammenheng.
– Da jeg jobbet som skogbruksleder den siste perioden, var arbeidsoppgavene mine veldig snevre, forteller hun.
– Men du hadde mulighet til å være litt ute i den jobben og?
– Jo, jeg kjøpte tømmer ved å være ute, men man skal levere kontrakter og kubikk hver uke, og det var stressende. I den organisasjonen der jeg var sist, kom kontraheringstallene opp på skjerm hver uke, de tre beste kom «på TV» rundt omkring på kontorene. Alt dreide seg om kubikk. Da jeg spurte om å få vite hvor mange av mine kunder som var fornøyd med meg eller hvor mange klager jeg hadde fått, fikk jeg vite at det ikke var viktig. Jeg hadde lyst til å bli målt på noe annet enn kubikk, men kubikk var det eneste som telte. I tillegg skulle jeg på mirakuløst vis ha solgt mange hundre tusen planter, masse ungskogpleie, det skulle grøftes og bygges veger, men når skulle det skje? Tømmerhandelen tok jo all tida og det var det eneste jeg ble målt på. Til slutt måtte jeg redefinere hva jeg sjøl skulle måle meg etter, for kubikkmålene ville jeg aldri klare å nå. Så jeg sa til meg sjøl at om jeg hadde en fornøyd kunde hver dag, skulle jeg være fornøyd med meg sjøl.
– Jeg anbefaler faktisk ingen unge nyutdannede å begynne som skogbruksleder i sin første jobb. De kan få møkksjokk! Det har jeg tenkt mye på: Hadde jeg visst hvor mye arbeid det var, hadde jeg aldri turt å søke den jobben som skogbruksleder i Nedre Glommen da jeg var nyutdannet. Og jeg var 29 år med mye jobberfaring. Men det er ingenting i skolehverdagen som forbereder deg på den type jobb. Du får i veldig liten grad bruk for kunnskap om jordprofiler og konglesetting. Og da jeg begynte der i august 1995 hadde sagtømmerprisen falt 100 kroner pr kubikk to uker før jeg begynte, og folk hadde hogd som gærne vinteren ‘94 da det var bra tømmerpriser, og det var det fram til sommeren 1995. Ikke var jeg kjent i geografien heller. Men samarbeidet med de fantastiske entreprenørene Åge og Arne som jo var lokalkjente, var redningen. De hjalp meg i gang. Og dette var før sertifiseringa, så det var i mye større grad mulig å spille på entreprenøren og la ham gjøre befaringer. I dag hadde jo ikke det gått, for nå skal entreprenørene komme til ferdig dekket bord og alle dokumenter skal være klargjort.
– Dette er vel nyttige erfaringer i den jobben du har nå?
– Jeg tenker at hvis jeg i denne jobben kan hjelpe noen til å lykkes bedre som skogbruksleder eller i hvilken jobb som helst, så er det min jobb nå. Å kanskje være den mentoren som jeg aldri har hatt. Og bygge nettverk slik at jentene og kvinnene kan dra nytte av hverandre. For en lærling er kanskje den beste mentoren den unge kvinnen som har vært lærling i et år, eller som akkurat har tatt fagbrev, som ligger like foran deg i løypa. En person som er i den samme situasjonen. Og for den som er nyutdannet fra NMBU eller Evenstad og ikke vet helt om hun vil søke jobb hos offentlige myndigheter eller i en organisasjon eller annet, så er kanskje en voksen person som har prøvd litt forskjellig, slik som meg, den rette mentoren. Noen å lufte hue med.
– Gir jobben i KIS noe rom for fritid da, eller går det i ett?
– Godt spørsmål. De to årene jeg har hatt denne jobben har jobb og fritid flytt veldig i hverandre på grunn av mye hjemmekontor. I begynnelsen i en ny jobb går man jo i et eget gir, omtrent som en nyforelskelse. Men så kommer hverdagen etter hvert. Jeg lytter en del på podkaster når jeg skal gjøre noe annet enn jobb. Jeg prøver å lytte litt bredt og har blitt interessert i filosofi. Det er spennende med annerledestenkende personer som kan stille spørsmål ved måten vi handler på. Jeg er åpen for sanseinntrykk, som en konsert kan gi – eller det å kjenne sola mot ansiktet, høre fuglesangen og klappe katta. Jeg liker å være ute, men kan være utrolig lat når jeg er ute. Heller lese enn luke, er mitt motto, så blomsterbedet er en katastrofe. Og når du er vokst opp på en gård med kuer, setter du pris på den friheten det er å ikke ha ansvar for dyr og onning. Det er jeg ferdig med. Elgjakt også, for en periode. Før var det en kultur- og historieopplevelse med de gamle «skogingene» som var med da, nå er vi mer gode skyttere med proft utstyr, og da mistet det mye av sjarmen for meg. Og utmark får jeg jo nok av ellers i året med utsikten jeg har fra hjemmekontoret!