Evnen til å bli engasjert og til å holde retningen er noe av det som har bidratt til at Berit Sanness kan notere seg for bestått på flere store prosjekter. Hun er godt kjent i næringen både for etableringen av det som den gang het Jenter i Skogbruket, Levende Skog- prosjektet og PEFC-standarden. Nå skal hun lede klyngesamarbeidet i Norwegian Wood Cluster (NWC).
– Jeg kunne trappet ned nå, jeg er 63 og kunne begynt å tenke på pensjonist tilværelsen. Men jeg er sånn konstruert at hvis det først er noe jeg synes er interessant, og noe jeg ser en overordnet verdi i, da går jeg for det. Og sånn er det med NWC, det var et tilbud jeg ikke kunne si nei til, sier hun. Sanness har blitt kjent med klynge arbeidet det siste trekvart året, hun har vært leid ut fra jobben i Glommen Mjøsen Skog til en 20 prosent stilling som faggruppeleder for bærekraft i NWC. I Glommen Mjøsen har hun siden fusjonen vært prosjektleder på området SkogTreKlima, og kunne godt fortsatt der også.
– Det var en jobb på et litt overordnet nivå og et område som jeg mente det var strategisk viktig for bedriften og næringen at vi nå var offensive på. Dette engasjerte meg mye mer enn «tømmerkrigen», og Glommen Mjøsen ga det prioritet. Så jeg hadde egentlig ikke noe behov for å flytte på meg. Men forespørselen kom, og jeg hadde opplevd arbeidet i faggruppen i NWC som veldig stimulerende. Det er så spennende å få den miksen av kompetanse når du har både akademia og bedrifter rundt bordet, og du har bedrifter som er på ulike steder i verdikjeden. Det har gjort at jeg har blitt veldig gira på dette. Jeg har tro på det! Og grunnen til at jeg sa ja til å lede det hele, er at dette er viktig både for den næringen jeg har vært knyttet til hele veien. Med verdiskaping og det å få mest mulig ut av ressursene, men også for samfunnet, i klimasammenheng.

Norsk Skogbruk treffer Berit Sanness hjemme på gården på Grindvoll i Lunner kommune på hennes fjerde dag som klyngeleder. Her bor hun sammen med mannen Halvor Ulven, og her kommer hun til å tilbringe en del av arbeidsdagene. – Jeg er ferdig med ukependling, og nå har vi jo lært oss Teams, sier hun. I tillegg er planen å kunne sitte noe på et kontor hos Klosser Innovasjon på Hamar, hvor også næringsklyngen NCE Heidner Biocluster holder til. Og naturligvis blir det bedriftsbesøk og fysiske møter ute hos medlemmene. Men Sanness er glad for muligheten til å sove i egen seng om nettene etter mange år med ukependling til Lillehammer mens hun var kommunikasjonssjef i Mjøsen Skog. Nå får hun bedre mulighet til å følge med på barnebarna som vokser opp i nabohuset. – Jeg er så heldig at min kjære ektemann Halvor hadde to sønner fra før. Jeg gleder meg over dem, svigerdøtre og barnebarn. Det er en berikelse, sier hun. Og hun får ikke fullrost mannen sin.
– Han er en plussvariant på alle måter, og jeg beundrer ham som turte å satse på meg, som er engasjert i så mye og som med årene har blitt så tøff, men han har bare vært støttende hele veien, sier hun. Og forklarer hvorfor hun anser seg selv som en krevende partner: – Både på 80 og 90tallet var kvinner i posisjoner i skogbruket uvant og kanskje skremmende for en del menn. Etter hvert satte jeg meg tilstrekkelig i respekt, men det er ingen tvil om at mine erfaringer med mot krefter kostet. Møtespill og hersketeknikker kan jeg alt om, for å si det slik. Ikke så rart, kanskje, ettersom jeg tross alt har frontet likestilling, miljø og sertifisering. Men min tro på «saken» har hjulpet meg. Og støtten på hjemmebane.
– Du har mye erfaring med ulike «tverrskogfaglige» samarbeid, det passer vel godt i den nye jobben?
– Ja, jeg har ofte vært i roller hvor det har vært viktig. Noe av det første var vel da jeg jobbet i Landbruksdepartementet på slutten av 1980tallet, da ledet jeg en kampanje for å få opp aktiviteten i skogbruket. Så var jeg i Skogeierforbundet som informasjons sjef fra 1990 og ble frustrert over miljøbevegelsens kampanjer i media.
Jeg skjønte at næringen ikke greide å nå fram med informasjon om hvordan vi egentlig driver i Norge. Da fikk jeg støtte fra ledelsen i at Skogeierforbundet skulle ta initiativ til det som etter hvert fikk navnet Levende Skog. Jeg ledet prosjektet, men vil framheve Nils Bøhns arbeid med å lede gruppa som utviklet Levende Skogstandardene. Min jobb i Levende Skogprosjektet var å administrere, men også å holde retningen, for det ble jo noen skjær i sjøen. Og etter det kom dette med sertifisering. Da ble jeg bedt om å lede arbeidsgruppa som utviklet den tekniske løsningen for det som ble PEFC. Da var vi en europeisk gruppering med de kulturelle forskjeller som det innebar. Utviklingen av PEFC gjorde at vi unngikk at familieskogbruket ble skviset på sertifiseringsområdet og at FSC fikk monopol på skogsertifisering. Monopol er ikke sunt. Og så har det jo vært flere mindre samarbeidsprosjekter, nå sist med Tenk Tre hvor jeg var Glommen Mjøsen Skogs representant i prosjektgruppa.
– Levende Skog-arbeidet var ikke akkurat plankekjøring med alle de ulike interessegruppene som skulle prøve å bli enige. Ble du noen gang motløs?
– Jeg er som sagt slik konstruert at når jeg virkelig synes at noe er viktig, så engasjerer jeg meg, og da er jeg utholdende. Så jeg vil ikke si at jeg ble motløs. Kanskje forbanna, ja – og frustrert. Men jeg har lært å identifisere og skjønne spillet og de bakenforliggende årsakene til at det butter, og da blir det viktige å holde fokus og lirke det til litt etter litt. Det betyr og at du av og til må ta ett steg tilbake før man kan ta to steg fram. Og du må skjønne når du må gjøre det for at du faktisk skal holde retningen.
– Politikerne etterlyser stadig at skognæringa opptrer samlet overfor dem, kan et slikt klyngesamarbeid som det du nå skal lede bidra til det?
– Jeg kjenner igjen det du sier, at riks politikerne vil ha oss til å snakke med en stemme. Og vi er ikke så flinke som havnæringen og sjømatnæringen til å samle oss bak ett budskap. Men jeg tror det at vi snakker sammen og får felles innsikt er viktig. Kunsten er å holde fast ved det overordnede – hvor man faktisk vil. For egenmarkering og posisjonering kan av og til overskygge hva som faktisk er nyttig for en. Så jeg håper at de møteplass ene vi skaper og den økte forståelsen som jeg tror kommer av det, vil ha en positiv effekt. Men dette vil ikke NWC greie å løfte alene. Det er mange arenaer og NWC er ikke en næringspolitisk aktør på den måten. Vi kommer til å mene noe innimellom – når det er naturlig, men NWC skal konsentrere seg om å få til pro sjekter som gir nytte til enkeltbedrifter. Vi har i vår strategi at vi skal jobbe næringspolitisk på områder som er viktige for klyngens medlemmer. Men hovedoppgaven vår er ikke å bli den store næringspolitiske aktøren. Til det har vi jo næringsorganisasjon ene.
– Men dere blir bedre kjent med og klar over hverandres behov og utfordringer?
– Ja, det å bli kjent er første punkt. Det samme så jeg i Tenk Tre-samarbeidet. Det er heller ikke en næringspolitisk aktør, men der har vi noen felles saker vi har jobbet med, og det har gjort at man har blitt kjent og fått en felles innsikt. Det samme vil skje gjennom NWC, håper jeg. Og der har vi et bredere nedslagsfelt enn de som vanligvis har snakket sammen, så innsikten vil øke og med det mulig heten for å kunne snakke med større tyngde. Jeg håper at vi går i den retningen at skog og trenæringen samler seg og blir enda tydeligere.
– Hva skal til for å lykkes med klyngearbeidet?
– Kjernen til å lykkes i NWC må være at vi får til konkrete prosjekter. Vi må forbi pratestadiet. Vi har noen prosjekter nå, men vi ønsker oss langt flere. NWC har blant annet tatt initiativ til en søknad om Grønn plattform midler fra Forskningsrådet. Dit søker prosjekter i hundremillionersklassen. NWC er ikke selv søker, men vi er partner i prosjektet som heter sirkTRE og som har som mål å etablere den sirkulære verdikjeden innenfor tre industrien. SirkTRE har fått med mange aktører i hele verdikjeden, og i tillegg forskningsmiljøer og leverte en omfattende hovedsøknad før fristen i mai. Kristine Nore er prosjektleder for dette. Det er en kjempesatsing hvis søknaden innvilges. Tildelingen blir offentliggjort 6. september. Men NWC skal jobbe med mye mer enn sirkTRE, digitalisering for eksempel. Og så har vi en egen faggruppe på kompetanse, der jobbes det med å få formalisert kompetanse blant fag arbeiderne, og etter hver blir det kurs og tilbud som bedriftene kan ha nytte av. Til det kommer vi til å bruke de utdanningsinstitusjonene vi har med oss som medlemmer.
– Om sirkTRE ikke får midler fra Grønn plattform så har dette uansett vist at næringen nå er opptatt av at vi må bli flinkere på det sirkulære om rådet. Vi har ikke vært så opptatt av hva som skjer med restmaterialer, avkapp og rivningsvirke, men nå kommer det sirkulære tankesettet for fullt. Jeg tror det er veldig viktig at vi er på ballen med sirkulære løsninger. Hvis vi skal nå ambisjonen om økt trebruk, noe jeg mener er viktig i Norge ut fra et klimaperspektiv, vil vi trenge så mye trevirke at vi ikke har nok med bare å øke hogsten.
Det er mange steder vi kan bruke råstoff fra skog – floskelen om alt du kan lage av olje kan lages av tre. Hvis man virkelig skulle lykkes med å lage alle ting av tre, så har vi ikke råstoff nok. Så det er opplagt at det er de smarteste tingene vi skal bruke råstoffet vårt til. Men jeg tror det er viktig for samfunnet at vi bruker tre og trebaserte produkter mange av de stedene vi i dag bruker oljebaserte, og da er det også viktig at vi i trenæringen blir flinkere på den sirkulære tenkningen. Det vil bare løfte vår næring ytterligere. Og jeg tror at NWC vil bidra til å øke bevisstheten og kompetanseutviklingen rundt dette. Og så vil jeg gjerne presisere at når det gjelder bygg er det ikke snakk om at alt bare skal bygges i tre. Vi må bruke de ulike materialenes styrke fornuftig og smart, men vi ønsker at mest mulig av konstruksjonene skal være i tre. Det blir helt feil å si at vi aldri skal bruke stål eller betong. At vi kan kombinere materialer er en del av historien og det er det viktig at vi erkjenner. Men når det er sagt, er jeg ikke fornøyd om vi bare skal ha tre som kledning, vi må ha det i konstruksjoner også.
Og så har jeg jo et hjertesukk knytt et til Forestia. Her har man en konkret plan om å etablere et renseanlegg for brukt trevirke. Så ønsker man seg noe investeringsstøtte, investeringsordningene er ikke innrettet slik at det passer, fordi dette er ikke nytt nok, det har vært gjort før. Ja, men, HALLO! Prosjektet kan løse noe som er veldig viktig for samfunnet. Og alle politikerne heier på det, og det er føringer fra stortingskomité, og allikevel får de ikke løst det. Det er en skandale!
– Dere har 25 medlemmer nå, ønsker dere flere?
– Ja, absolutt. Vi har en klar ambisjon om det i strategien vår. Ikke minst ønsker vi at vi får med flere utover i verdikjeden. Vi har jo med de store industribedriftene og Glommen Mjøsen Skog og Viken Skog, men vi ønsker flere entreprenører, arkitekter og rådgivningsfirmaer. Det vil gjøre at vi får en enda større kompetanse miks.
– Men kan det bli for stort?
– Jeg hører jo om klynger som er mye større. Det vil være mer krevende når du får stort sprik i størrelse og ambisjoner. Men jeg tror at når vi organiserer dette fornuftig og skal inn på konkrete prosjekter, vil det falle greit på plass. Da melder medlemmene seg på for å være med i en konkret sak innenfor det som er relevant for dem. På noen områder som kompetanse oppbygging og bærekraftrapportering er det viktig for bransjen at alle løfter seg. Da er det ikke riktig å være eksklusiv. Men på andre områder kan vi være inne på mer bedriftsspesifikke saker og da er det noen enkeltaktører som finner hverandre og jobber med det.
I de opprinnelige vedtektene skulle alle medlemmene ha en representant i styret. Det går ikke lenger. Nå har vi eiermøter og skal ha toppledermøte. Vi skaper nye møteplasser for at alle skal få den involveringen som de ønsker. Vi er som sagt 25 medlemmer, men det blir stadig flere som blir med i arbeidsgrupper og undergrup per i prosjekter, så nå er det bortimot 100 involverte. Dette med å etablere faggrupper med definerte mandat skjedde mens Knut Skinnes var klyngeleder. Han gjorde en kjempejobb og skal ha mye av æren for at vi fikk Arenastatus. Knut leies inn i en deltidsstilling til klyngeledelsen fortsatt, både som sparringspartner og for å bli involvert i konkrete saker. Han gir vi ikke slipp på.
– Det gikk litt trått i begynnelsen for NWC, men sånn er det vel med klyngeetableringer?
– Jeg tror det er naturlig, at det å være en klynge og oppleve nytten av deling krever modning. De første årene var det sikkert tungt å være klyngeleder, fordi det var så fremmed for de fleste. Tanken om at når vi utvikler noe for en bedrift og lar det være en case, er dette noe som har overføringsverdi til flere bedrifter. Og at alle, også pilotbedriften, opplever at det er helt i orden at de andre kan få tilgang til og kopiere det de tester ut, fordi dette er noe som løfter alle i fellesskap.
– Føler du at dere er der i dag, eller er det litt igjen?
– Det har ikke vært så mange aktuelle saker ennå, men jeg har tro på at vi er der. Jeg har hørt mange positive kommentarer fra bedriftsfolk som ser nyt en av fellesprosjekter og deling. Og i 2020 var man klar til å gå et steg videre, og klyngen fikk Arenastatus i Norwegian Innovation Clusters. Vi har sagt at vi skal være en sterk
og internasjonalt anerkjent klynge. Å komme videre i Arenaprogrammet og få Arena Prostatus må være en naturlig ambisjon når den første tre årsperioden er omme. Men det er ingen enmannsbedrift. I tillegg til Knut Skinnes har jeg ytterligere fire ressurspersoner med i klyngeledelsen; Borge Nordfjeld på Digitalisering og automasjon, Tore Bergsveen på Kompetanse, Kristine Nore på Fremtidige byggeløsninger og Ola Rostad som jobber med SMBer og internasjonal kontakt. Trainee Ingvild Skagestad har vi også stor glede av. En flott gjeng. En fortsatt positiv utvikling i klyngen får vi til hvis medlemmene opplever nytte.
Det som er, og alltid har vært, viktig for meg er at hvis jeg virkelig har tro på noe, så er det saken som betyr noe. At vi når målet. Ikke hvem som bidro hvordan, men jeg vil at vi skal nå dit vi skal nå. Jeg har vært så lenge i gamet og har bevist at jeg har levert på det jeg har tatt på meg tidligere. Det gir meg en trygghet. Jeg trenger ikke bevise noe lenger. Men jeg klarer ikke å skru av engasjementet hvis jeg synes noe er viktig. Jeg kunne bare faset ut og blitt pensjonist nå, men jeg er ikke der. Jeg synes jeg er heldig som har fått denne muligheten. Så da blir det dette noen år, avslutter Sanness. •
