– Levende Skog-arbeidet var ikke akkurat plankekjøring med alle de ulike interessegruppene som skulle prøve å bli enige. Ble du noen gang motløs?

– Jeg er som sagt slik konstruert at når jeg virkelig synes at noe er viktig, så engasjerer jeg meg, og da er jeg utholdende. Så jeg vil ikke si at jeg ble motløs. Kanskje forbanna, ja – og frustrert. Men jeg har lært å identifisere og skjønne spillet og de baken­forliggende årsakene til at det butter, og da blir det viktige å holde fokus og lirke det til litt etter litt. Det betyr og at du av og til må ta ett steg tilbake før man kan ta to steg fram. Og du må skjønne når du må gjøre det for at du faktisk skal holde retningen.

– Politikerne etterlyser stadig at skognæringa opptrer samlet overfor dem, kan et slikt klyngesamarbeid som det du nå skal lede bidra til det?

– Jeg kjenner igjen det du sier, at riks­ politikerne vil ha oss til å snakke med en stemme. Og vi er ikke så flinke som havnæringen og sjømatnæringen til å samle oss bak ett budskap. Men jeg tror det at vi snakker sammen og får felles innsikt er viktig. Kunsten er å holde fast ved det overordnede – hvor man faktisk vil. For egenmarker­ing og posisjonering kan av og til overskygge hva som faktisk er nyttig for en. Så jeg håper at de møteplass­ ene vi skaper og den økte forståelsen som jeg tror kommer av det, vil ha en positiv effekt. Men dette vil ikke NWC greie å løfte alene. Det er mange arenaer og NWC er ikke en næringspolitisk aktør på den måten. Vi kommer til å mene noe innimel­lom – når det er naturlig, men NWC skal konsentrere seg om å få til pro­ sjekter som gir nytte til enkeltbedrifter. Vi har i vår strategi at vi skal jobbe næringspolitisk på områder som er viktige for klyngens medlemmer. Men hovedoppgaven vår er ikke å bli den store næringspolitiske aktøren. Til det har vi jo næringsorganisasjon­ ene.

– Men dere blir bedre kjent med og klar over hverandres behov og utfordringer?

– Ja, det å bli kjent er første punkt. Det samme så jeg i Tenk Tre­-samar­beidet. Det er heller ikke en nærings­politisk aktør, men der har vi noen felles saker vi har jobbet med, og det har gjort at man har blitt kjent og fått en felles innsikt. Det samme vil skje gjennom NWC, håper jeg. Og der har vi et bredere nedslagsfelt enn de som vanligvis har snakket sammen, så innsikten vil øke og med det mulig­ heten for å kunne snakke med større tyngde. Jeg håper at vi går i den ret­ningen at skog­ og trenæringen sam­ler seg og blir enda tydeligere.

– Hva skal til for å lykkes med klyngearbeidet?

– Kjernen til å lykkes i NWC må være at vi får til konkrete prosjekter. Vi må forbi pratestadiet. Vi har noen pro­sjekter nå, men vi ønsker oss langt flere. NWC har blant annet tatt initiativ til en søknad om Grønn plattform­ midler fra Forskningsrådet. Dit søker prosjekter i hundremillionersklassen. NWC er ikke selv søker, men vi er partner i prosjektet som heter sirkTRE og som har som mål å etablere den sirkulære verdikjeden innenfor tre­ industrien. SirkTRE har fått med mange aktører i hele verdikjeden, og i tillegg forskningsmiljøer og leverte en omfattende hovedsøknad før fristen i mai. Kristine Nore er prosjektleder for dette. Det er en kjempesatsing hvis søknaden innvilges. Tildelingen blir offentliggjort 6. september. Men NWC skal jobbe med mye mer enn sirkTRE, digitalisering for eksempel. Og så har vi en egen faggruppe på kompetanse, der jobbes det med å få formalisert kompetanse blant fag­ arbeiderne, og etter hver blir det kurs og tilbud som bedriftene kan ha nytte av. Til det kommer vi til å bruke de utdanningsinstitusjonene vi har med oss som medlemmer.

– Om sirkTRE ikke får midler fra Grønn plattform så har dette uansett vist at næringen nå er opptatt av at vi må bli flinkere på det sirkulære om­ rådet. Vi har ikke vært så opptatt av hva som skjer med restmaterialer, avkapp og rivningsvirke, men nå kommer det sirkulære tankesettet for fullt. Jeg tror det er veldig viktig at vi er på ballen med sirkulære løsninger. Hvis vi skal nå ambisjonen om økt trebruk, noe jeg mener er viktig i Norge ut fra et klimaperspektiv, vil vi trenge så mye trevirke at vi ikke har nok med bare å øke hogsten.

Det er mange steder vi kan bruke råstoff fra skog – floskelen om alt du kan lage av olje kan lages av tre. Hvis man virkelig skulle lykkes med å lage alle ting av tre, så har vi ikke råstoff nok. Så det er opplagt at det er de smart­este tingene vi skal bruke råstoffet vårt til. Men jeg tror det er viktig for samfunnet at vi bruker tre og treba­serte produkter mange av de stedene vi i dag bruker oljebaserte, og da er det også viktig at vi i trenæringen blir flinkere på den sirkulære tenkningen. Det vil bare løfte vår næring ytterligere. Og jeg tror at NWC vil bidra til å øke bevisstheten og kompetanseutviklingen rundt dette. Og så vil jeg gjerne presisere at når det gjelder bygg er det ikke snakk om at alt bare skal bygges i tre. Vi må bruke de ulike materialenes styrke fornuftig og smart, men vi ønsker at mest mulig av konstruksjonene skal være i tre. Det blir helt feil å si at vi aldri skal bruke stål eller betong. At vi kan kombinere materialer er en del av historien og det er det viktig at vi erkjenner. Men når det er sagt, er jeg ikke fornøyd om vi bare skal ha tre som kledning, vi må ha det i kon­struksjoner også.

Og så har jeg jo et hjertesukk knytt et til Forestia. Her har man en konkret plan om å etablere et renseanlegg for brukt trevirke. Så ønsker man seg noe investeringsstøtte, investeringsord­ningene er ikke innrettet slik at det passer, fordi dette er ikke nytt nok, det har vært gjort før. Ja, men, HALLO! Prosjektet kan løse noe som er veldig viktig for samfunnet. Og alle politikerne heier på det, og det er føringer fra stortingskomité, og alli­kevel får de ikke løst det. Det er en skandale!

– Dere har 25 medlemmer nå, ønsker dere flere?
– Ja, absolutt. Vi har en klar ambisjon om det i strategien vår. Ikke minst ønsker vi at vi får med flere utover i verdikjeden. Vi har jo med de store industribedriftene og Glommen Mjøsen Skog og Viken Skog, men vi ønsker flere entreprenører, arkitekter og rådgivningsfirmaer. Det vil gjøre at vi får en enda større kompetanse­ miks.

– Men kan det bli for stort?

– Jeg hører jo om klynger som er mye større. Det vil være mer krevende når du får stort sprik i størrelse og ambi­sjoner. Men jeg tror at når vi organi­serer dette fornuftig og skal inn på konkrete prosjekter, vil det falle greit på plass. Da melder medlemmene seg på for å være med i en konkret sak innenfor det som er relevant for dem. På noen områder som kompetanse­ oppbygging og bærekraftrapportering er det viktig for bransjen at alle løfter seg. Da er det ikke riktig å være eks­klusiv. Men på andre områder kan vi være inne på mer bedriftsspesifikke saker og da er det noen enkeltaktører som finner hverandre og jobber med det.

I de opprinnelige vedtektene skulle alle medlemmene ha en representant i styret. Det går ikke lenger. Nå har vi eiermøter og skal ha toppledermøte. Vi skaper nye møteplasser for at alle skal få den involveringen som de ønsker. Vi er som sagt 25 medlem­mer, men det blir stadig flere som blir med i arbeidsgrupper og undergrup­ per i prosjekter, så nå er det bortimot 100 involverte. Dette med å etablere faggrupper med definerte mandat skjedde mens Knut Skinnes var klyn­geleder. Han gjorde en kjempejobb og skal ha mye av æren for at vi fikk Arenastatus. Knut leies inn i en del­tidsstilling til klyngeledelsen fortsatt, både som sparringspartner og for å bli involvert i konkrete saker. Han gir vi ikke slipp på.