FLERE TØMMERAKTØRER har gjennom tiden etablert egen driftskapasitet – med relativt dårlig hell. I mekaniseringens barndom kun- ne dette kanskje synes som en god idé, men utviklingen har gått ubønnhørlig i retning av private, selvstendige aktører. I nyere tid har etablering av egen driftkapasitet gjerne kom- met når tømmeraktøren ikke får gjennom- ført hogsten for sine medlemmer fordi de mangler entreprenører. Og i to tilfeller har denne mangelen startet med uenighet om arbeidsforhold og avtaler som har ført til at tømmeraktørene har støtt entreprenørene fra seg. Liknende uenigheter har forekom- met også andre steder. Norsk Skogbruk har gjennom tidene dekket mange saker, der entreprenører har følt seg skviset av tømmeraktørene på avtaler og lønnsforhold, og opplevd å bli satt opp mot hverandre.

DET ENE TILFELLET var da Viken Skogs davær- ende direktør Ragnhild Borchgrevink i 2013 sa til «sine» entreprenører «at det ikke er plass til alle dere». Det fikk alvorlige konse- kvenser både for henne og Viken Skog. En organisasjon hvis hovedoppgave er å utføre praktiske skogstjenester for sine medlem- mer, trenger de som gjør jobben i praksis. Resultatet ble mindre velvilje hos entrepre- nørene, og andelslaget satt med hogstopp- drag de ikke fikk utført. Løsningen ble altså å kjøpe egen driftskapasitet, Struksnæs Skog AS, som umiddelbart gikk med underskudd. Etter noen år har driftsselskapet imidlertid klort seg opp i en slags balanse, men ikke akkurat noe å bli fet av.

NÅ ER ALLSKOG I SAMME BÅT. Uroen rundt entreprenøravtalene for tre år siden ble såpass opphetet at to entreprenører meldte overgang til konkurrenten. Kapasiteten måtte erstattes og løsningen ble å etablere sitt eget datterselskap, Allskog Entreprenør. Da gikk også regionlederen over til konkurrenten.

Allskog Entreprenør har fått mye å gjøre i det ulendte terrenget på Nord-Vestlandet (se sak side 32) der det finnes liten lokal drifts- kapasitet.

MEN SOM VIKEN SKOG også har erfart, er ikke dette bare enkelt. Fjorårets tall er nå klare og viser et tap for driftsselskapet på nesten ti millioner kroner på årsmøtet (se sak side 34?). Og ledelsen blir blant annet kritisert for ikke å ha satset på de lokale entreprenø- rene i utgangspunktet.

VI TROR DET ER PÅ TIDE at tømmeraktørene fullt ut anerkjenner jobben entreprenørene gjør. Det må gi seg utslag i skikkelig behand- ling, både økonomisk og avtalemessig. Dette er ikke minst viktig for rekrutteringa i en bransje som går mot et generasjonsskifte. Og det viser seg jo gang på gang at det er mye dyrere å skulle stå for driftene selv.

Og hele bransjen er avhengig av at råstoffet faktisk kommer ut av skogen, alt er basert på tømmerstokken.

NÅ GÅR DESSUTEN SKOGNÆRINGA så det suser, (se sak side 28). Økonomene forteller om en bonanza på bygg, trelast og sagtømmer- siden. Og nå er masseprisene også på vei opp, det forventes at det vil gi mer balanse i markedet og gi også massevirkeprisene en dytt opp allerede i andre halvår i år. (Södra har alt begynt). Når alle tjener gode penger bør det også være en ekstra slant til de som gjør jobben i skogen. Det gir motivasjon og kan være med å sikre at tømmeraktørene får gjort jobben de er satt til, uten å måtte etablere egne løsninger som ender som pengesluk. La alle gjøre det de kan best. Da blir gjerne resultatet best også.

Les hele Norsk Skogbruk nr 5 her.