Norge må ha noe å leve av etter oljen, og selv om verden vil trenge olje i mange år framover er Norge allerede på etterskudd med nødvendig omstilling.

TEKST: MARGARET E. HILLESTAD, AGRIANALYSE, CHR. ANTON SMEDSHAUG, AGRIANALYSE OG PER SKORGE, NORGES SKOGEIERFORBUND

Koronakrisen har vist at det er nødvendig å ha en variert nasjonal produksjon for å dekke behovet for varer og tjenester i befolkningen, og sikre inntekter og arbeidsplasser. Vi trengte sårt omstilling før pandemien og trenger den enda mer nå. Importunderskuddet for Fastlands-Norge ble på hele 277 milliarder kroner for 2019. Importunderskuddet har økt med 50 prosent bare siden 2014, da oljeprisen falt og omstillingen skulle begynne. Det betyr at fastlandsindustrien per nå ikke er i nærheten av å fylle rommet etter oljen. Dette er alvorlig også fordi Norge har et underskudd i handelsbalansen for tjenester.

I EU i kom 14 prosent av verdiskapingen fra industrien i 2018, Sverige var på samme nivå, mens for Norge var andelen rundt 7 prosent. EU har som målsetting å øke industriens andel, mens Norge ikke har noen målsetting for industriens bidrag til BNP.

Industriinvesteringene i Norge har det siste tiåret ligget rundt 25 milliarder kroner pr år. Dette er et nivå som ikke engang er tilstrekkelig til å opprettholde nåværende produksjons-kapasitet. For å sette investeringene i industrien i perspektiv er det nyttig å vite at de store investeringene i næringslivet fortsatt går til olje med ca. 170 milliarder kroner og til eiendomssektoren med ca. 232 milliarder kroner i 2019.

Norsk omstilling trenger sårt et industrielt krafttak om vi skal kunne fase ut oljen og beholde dagens velferd og levestandard. Skogbruk og treforedling er en viktig del av dette. Den lange nasjonale verdikjeden gjør at skogindustri har særlig stor samfunnseffekt.

Både skogens verdikjede og nasjonal omstilling avhenger av at Norge lykkes i å revitalisere norsk trelast og treforedling. Dagens virkemiddelbruk er ikke tilstrekkelig. Det må skiftes gir og legges for dagen en helt annen politisk vilje til å satse på skogindustrien i Norge. Den samlede effekten vil bli størst dersom det realiseres planer om trebaserte produkter som gir høy verdiskaping kombinert med systematisk satsing på trelastindustri. Et hovedproblem for utvikling av ny treforedling er lav egenkapital og moderat mulighet for å stille sikkerhet for store prosjekter. De siste tre-fire årene er det realisert prosjekter knyttet til energipellets og bygningsisolasjon tilsvarende 500 000 m3 råvare. I tillegg har eksisterende industri muligheter til å øke forbruket med om lag 500 000 m3 dersom konjunkturene er gode. Likevel er det mer enn 3 millioner m3 som gjenstår for å sikre foredling tilsvarende det norske hogstvolumet. Dette vil kreve investeringer i milliardklassen, enten det er til omfattende produksjon av råvare for biodrivstoff eller et bioraffineri, eller til økt utnyttelse av tømmer til produksjon av bygningsmaterialer. Men i bunn ligger det at Norge trenger en industristrategi for å løfte innenlandsk produksjonsverdi og øke eksportinntektene.

Vi bør sette oss nasjonale mål om å ha 10 prosent av BNP fra industri innen 2030 og for å oppnå det bør industriinvesteringene i Fastlands-Norge øke til opp mot 40 milliarder kroner årlig fram til 2025. Samtidig bør Norge sette seg et mål om å foredle et tømmervolum tilsvarende årlig hogst. Ren råvareeksport er lite lønnsomt og svært sårbart da Norge blir et marginalmarked som må tåle store svingninger i pris. Samlet vil dette bidra til at vi får redusert handelsunderskuddet for Fastlands-Norge, og at vi klarer den nødvendige omstillingen. •

Les flere aktuelle saker om skogbruk i Norsk Skogbruk nr 1.