Industrialisering har skjedd i alle bransjer og maskiner har tatt over for manuelt arbeid. Arbeid gjennom tøffe hverdager som krevde god fysikk, men som også tærte på og kunne slite ut kropper på gamle dager.
MANUELT SKOGSARBEID VAR slik. Det krevde mye arbeidskraft å få tømmeret ut av skogen før maskinene tok over. Dermed var skogen også en yrende arbeidsplass for godt over 35 000 folk for bare 70 år siden. Og med det en egen arbeidskultur. Denne skildrer Ingar Kaldal, forfatter og professor i historie ved NTNU, i boka Skogens menn. For det var stort sett menn i skogbruket den gang, da fysikken faktisk betydde noe.
KALDAL SKILDRER BÅDE statusen og verdigheten til datidens skogsarbeidere, som lå i det å gjøre et skikkelig dagsverk med kroppsarbeid. Og hvilke yrkesstolthet det lå i å utføre jobben med god fagkunnskap, for eksempel å alltid ta hensyn til foryngelsen og småtrær, når de hogstmodne trærneble felt. Og å behandle tømmeret med ydmykhet når det skulle i elva og fløtes. Kaldal henter stoff fra alle mulige historier som er fortalt fra dette miljøet og siterer både norske og utenlandske diktere og forfattere. Men også egne kilder og informanter, har han en imponerende kildeoversikt bak i boken, en dokumentasjon på grundig research.
KALDAL ER OPPTATT av å vise skogsarbeiderkulturens mange sider. Han viser hvordan det manuelle for holdet til skogen også skaper engasjement og nærhet til den. Overføring av kunnskap fra far til sønn var en konsekvens. En følelse av å være en del av naturen, når man jobber så tett og i pakt med den, en annen. «Arbeidet i skogen knyttet naturen og selve livet sammen», sier han. Særlig før enhver motorisering og dermed motordur. Med det harde arbeidet fulgte dessuten også frihet, uavhengighet og arbeidsære. Kaldal bruker Børlis ord: «Sett for eksempel en innbarket øksekar ved arbeids benken på en fabrikk, og han vil komme til å sture som en villfugl i bur.»
MEN KALDAL VISER også hva skogsarbeidet førte med seg av slit og hverdagsstrev Det er mye om koielivet på godt og ondt. Der «ekte mannfolkssvette blandet med kvae og granbar» var lukten av hardt arbeid, og «tømmerhoggerkost» et eget begrep. «På en dag i skogen brukte en tømmerhogger omtrent like mange kalorier som en skiløper på en femmil», skriver han. Så var også mange av de tidlige gode norske langrennsløperne tømmerhoggere, som forfatter Thor Gotaas har fortalt oss. Kaldal er også innom dette i et kapittel.
ET ANNET MINDRE sjarmerende trekk i en skogsarbeiders hverdag er risikoen. Kaldal er også innom hvordan arbeidet i skogen både kunne være livsfarlig og ekstremsport. Han forteller blant annet om amerikanske treeclimbers som inntok 60 meters høye trær for kappe toppen av dem eller for å feste vaiere og taljer for luftbåren transport. I våre egne skoger var også tømmerfløtingen ofte forbundet med farer og boken starter med en liten, men dramatisk anekdote om en skogsarbeider kalt Skytterhans som holdt på å gå med i dragsuget under arbeid med å løse en tømmervase.
BOKA INNEHOLDER MANGE enkelthistorier som skildrer livet i skogen og hvordan det var for den enkelte. Kaldal er historiker og først og fremst opptatt av menneskene og kulturen i dette skogbruket og ikke det skogfaglige. Og selv om mye er hentet her hjemmefra, har han også vendt blikket ut av landet. Han hopper også fram og tilbake i tid for å få med seg perspektivene, for eksempel at dette med naturvern slett ikke er et nytt fenomen …
TEKSTEN I BOKA løses opp med gammelt bildemateriale av folk, tømmer, verktøy og koieliv. Mye er hentet fra Norsk Skogmuseum. •
