– I min verden er det litt rart at man kapper toppen av døde trær og lar dem stå igjen som høgstubber. Når man prøver å gi litt tilbake til biologisk mangfold, hvorfor ikke da la hele treet stå?

et er John Wirkola Dirksen som sier dette. Han er ansvarlig for kom­muneskogen i Eidskog med fagbrev som skogsarbeider fra Danmark og doktorgrad i skogøkologi fra Norge. Og med et sterkt ønske om å bygge bro mellom skogbruks­ og verne­interesser. Med sin bakgrunn fra Danmark var han vant til at de to interessene går hånd i hånd, mens her opplever han at de står steilt imot hverandre. – Men det går ikke an å se svart­hvitt på skogen. Vi skal hente ut tømmer, vi skal ha materialer å bygge med, men vi skal også ta vare på bio­logisk mangfold. Og det mener jeg man kan få til. Man kan forbedre det biologiske mangfoldet med svært enkle grep. Som for eksempel å la tørrgran stå igjen i skogen, sier han på forståelig dansk etter mange år i Norge.

INGEN PENGER I TØRRGRAN

Og nettopp det har blitt innført som standard skogbehandling i Eidskogs kommuneskog.

– Vi har regnet på det, og det er ikke noen penger å tjene på tørrgran. Det ble hogd ca 100 kubikk tørrgran i kommuneskogen i fjor, og når drifts­utgiftene er trukket fra, sitter vi igjen med ca 60 kroner per kubikk, altså 6000 koner. Av et overskudd på 2,4 millioner. Det vil si at 0,0025 prosent av overskuddet i kommuneskogen kommer fra tørrgran. Da kan man like godt la de stå i skogen for bio­logisk mangfold, sier han.

Han har fått med seg driftsansvar­lig Tommy Persson og skogfaglig råd i kommunen på at tørrgraner skal stå igjen etter hogst. I sin hele og fulle lengde og bredde.

– Så vil man kanskje si at de kom­mer til å blåse ned. Hva så? De har fortsatt en betydning for det bio­logiske mangfoldet. Stående død ved har noen kvaliteter, liggende død ved har andre kvaliteter, og ikke minst har dimensjonen på stammen noen egenskaper som gjør at det er viktig med variasjon. Setter man bare igjen middelstore stammer går man glipp av mange sopparter, sier han.

TAR VARE PÅ BARKBILLENS FIENDER

På spørsmål om hensynet til det i dag litt gammeldagse begrepet «skog­hygiene», og i andre sammenhenger altfor aktuelle begrepet «smittefare», sier Dirksen at maskinførerne under en hogst tar ut trær hvor man mistenker at barkbillene er i aktivitet under barken. Men når trærne har vært døde et par år, er smittefaren borte, da er det andre arter enn de som angriper levende trær som lever i tørrgrana.

– Og man skal ikke være så redd for å få inn litt barkbiller heller, så lenge man har en del død ved i skogen. For det kommer inn ca 120 andre arter etter barkbillene som lever av dem. De kan predatere direkte eller være parasitter på et eller annet vis. Og det som er interessant i denne sammenhengen er at mange av de artene som lever av barkbillen har hele eller deler av livssyklusen sin i død ved. Så hvis du går inn og fjerner de døde trærne så fjerner du egentlig de naturlige fiendene til barkbillene. Og neste sommer når barkbillene kommer opp av jorden og begynner å sverme og så har du kanskje tatt vekk de naturlige fiendene. Det er ikke smart, verken fra et økologisk eller et økonomisk perspektiv, når det koster så lite å la de stå igjen, sier han.

MIDLERTIDIGE NØKKELBIOTOPER

Derfor står det gjerne hele grupper av tørrgran igjen etter en drift i Eidskog kommuneskog. Som altså fungerer som stående død ved en stund og litt etter hvert som liggende død ved.

– Tørrgana slipper lys ned til bakken, så ungskogen kommer opp under. Og da har vi lagd en midlertidig nøkkel­biotop der, som vi kan hogge om 60 år, sier Dirksen. Men å kviste opp stam­men på tørrgrana og kappe den av noen meter over bakken til høg stubber, ser han ikke det helt store poenget med.

– Det tar litt lenger tid før de detter ned, men det er jo ekstra arbeid å lage til disse stokkene, og langt færre arter som kan ha glede av dem enn av en ordentlig, hel tørrgran, sier han.

Totalt består kommuneskogen i Eidskog av 52 000 dekar produktiv skog. 1281 dekar er vernet som natur­reservat og 775 som registrerte nøkkel­biotoper i henhold til PEFC­-sertifiser­ingen. I tillegg finnes kantsoner, arealer som verner seg selv ved at de er vanskelig tilgjengelige, livsløpstrær både enkeltstående og samlet i mindre grupper, og nå altså et nettverk av midlertidige nøkkelbiotoper med død ved som vil avløse hverandre i takt med bestandenes suksesjon.

– Alt sammen elementer som bidrar til å øke det biologiske mangfoldet i Eidskog kommuneskog både på bestands nivå og på landskapsnivå, sier Dirksen, som i disse dager er i ferd med å avslutte arbeidet med en ny landskapsplan for kommune­skogen. Denne vil bli tilgjengelig på kommunens hjemmeside.

Les hele Norsk Skogbruk nr 3. her.