Å sitte med en magefølelse av at det NRK nå serverer i mediebildet, potensielt truer muligheten til å drive næring, er ikke greit for fremtidens generasjoner.

TEKST: CAMILLA GLOMSÅS OG AUDUN KIPPENES, STUDENTER VED NMBU OG JOURNALISTER I U:RED

Vi har i det stille fulgt med på det NRK, Naturvernforbundet og andre instanser har levert om skogbruket i nyhetsbildet de siste månedene. Som skogfagstudent, fremtidig skogeier og skogbrukere i ordets videste forstand, blir vi bekymret. Bekymret over det «svart­hvitt» bildet som blant annet NRK nå prøver å male over Norges grønne lunger.

DET VI LESER OG HØRER

Som studenter blir vi opplært til å være kildekritiske. Vi skal stille oss undrende til det meste av det vi blir presentert. Når vi leser artiklene til NRK, ser vi et lite dimensjonert bilde av en næring som må ha mange tanker i hodet av gangen.

Noe av det første vi legger merke til i de tre sakene som er publisert på nyåret, er at de i stor grad omhandler de biologiske forholdene i skogen («Noe skurrer i denne skogen: Her starter vår jakt på sannheten», «Skogbruket bryter egne miljøregler» og «Vil ha slutt på at næringen selv passer på skogens sårbare liv»). De andre verdiene som skogbruket også hensyntar, som friluftslivsinteresser eller kulturmiljøer og kulturminner, virker å være fraværende i stor grad.

Vi leser også flere steder om Miljø­registering i Skog (MiS), men hører intet om Natur i Norge (NiN).

Næringa må som regel forholde seg til begge, og sistnevnte registerings­metode er ikke utformet av skog­næringa. Den er utformet av Arts­databanken, for samfunnet. Festlig nok overlapper disse veldig ofte, men det gjøres forskjellige avveininger og hensyn. Noen variasjoner vil dermed være naturlig.

Det vi på mange måter sitter igjen med fra NRK, er et budskap om økende mistillit til skogfaget. Et bud­skap vi som «neste generasjon» enten blir skremt av, eller irritert over. Irritert fordi vi forventer mer fra rikskring­kastingen når det kommer til opplys­ningsgrunnlag, og fordi vi syns frem­stillingen drar en hel fremtidsnæring over en kam.

HVA IRRITERER?

Det vi kanskje legger mest merke til, og som vi virkelig mener mangler i NRK-­sakene, er klimaperspektivet. En av grunnene til at skognæringen regnes som grønn, er jo dens evne til naturlig karbonbinding

– et positivt bidrag i klimakampen. Men i NRK­-sakene er det imidlertid miljø som står i høysetet

– biologisk mangfold. Og klima og biologisk mangfold krever ulike hensyn og vurderings­grunnlag i skogen.

Et annet perspektiv som virker å helt utebli er hva skognæringen bidrar med av grønne materialer i det store verdensbilde, der både tømmer og produkter fra Norge bidrar og utgjør en viktig næring her til lands. Og ja, vi som studenter mener oppriktig vi skal bedrive denne typen næring også i fremtiden. Karbonbindingene og materialene kan ikke fortsette å komme fra olja. Tre og trevirke tilfredsstiller behovet vårt på flere av disse punktene. Skal vi da detaljlov­regulere en næring som er så avhengig av nyanserte avgjørelser og tiltak som skogbruket er, med stedstilpassede hensyn, kan det fort tenkes at denne loven må revideres oftere enn PEFC. Altså oftere enn hvert femte år.

ENDRING ER ØNSKET, MEN DET MÅ GJØRES SAMMEN
For oss to som skriver denne saken, er det ganske opplagt hvem som passer på skogen. Det er oss. Du, jeg, natur­vernerne, biologene, ornitologene, entreprenørene og skognæringa. Det er en felles innsats.

Vi har alle interesse i og for skog. Den er viktig for fremtiden og frem­tidens generasjoner. Og vi må for­valte den på best mulig vis, men ingen av oss vet helt hva som er best. For når et skogsomløp kan ta rundt 100–120 år, så kan vi ikke stå å se på her og nå. Vi må tenke stort, og vi må tenke langt!

Ingen av oss sitter med alle svarene. Oljen må fases ut, og vi er avhengig av å finne andre kilder til karbon­bindinger. Samtidig prøver skog­næringen å endre en praksis som er over 100 år gammel. Det tar tid. Og vi vil kanskje ikke se effekten av det skogbruket som bygges i 2020, 2021 eller 2022 før en gang mellom 2120 og 2142. Dette er hva skognæringen må forholde seg til, som deler av samfunnet virker å ha glemt.

Hvordan verden ser ut når vi en gang kommer til 2120, vet ingen av oss. Så da må innsatsen bli som til en eksamen man ikke er helt sikker på:

– man gjør sitt beste, og håper det er godt nok.