TEKST OG FOTO: BRITT T. GODTLUND, DAGLIG LEDER I KVINNER I SKOGBRUKET

En bart er også et klassisk symbol for en mann, og brukes som en forsterker av mannekjønnet. Du har kanskje hørt revy-visa «En herre med bart, en herre med bart. Men ikke av de lyse bløte, den må være stiv og svart. JA, en herre med bart». Altså ikke noe å pynte seg med for de som ikke kan skilte med en skikkelig manne-busk under nesegrevet.

I 1985 skrev datidens unge og håpefulle kvinnelige skogbrukere en artikkel for Norsk Skogbruk, og tittelen var «Jentene kaster barten». De mente det var på tide å slutte å være jente i gutteham, tida var moden for jenter til å være jenter, også i skogbruket. Snus, kanada-skjorte og bredbeint gange var ikke kriterier på samordnet inntak og burde langt ifra være kriterier for å jobbe som tømmerkjøper, skogbruksplanlegger, bedriftsleder eller skogbyråkrat.

Organisasjonen Kvinner i Skogbruket ble stiftet i 1986, da med navnet Jenter i Skogbruket. Kvinnene, blant dem artikkelforfatterne, hadde fra første stund et uortodoks, og noe underfundig mål. De håpet at antall kvinner i skogbruket skulle vokse seg mange og sterke og synlige slik at Kvinner i Skogbruket – som organisasjon – ville bli overflødig.

Noen synes at det var og er et tåpelig mål, hvorfor starte noe for så legge det ned? Men hva med å tenke at det er et aldeles utmerket mål. Det er dumt å ha organisasjoner som jobber for helt unødvendige saker.

Jeg har rotet rundt på det store nettet, og fant en NOU-rapport fra 1988 som beskriver frivillige organisasjoner i Norge fra tidlig 1800-tall. Og der fant jeg blant annet Dameforeningen i Christiania til Asylers Fremme, fra 1838, og Nasjonalforeningen mot tuberkulose, stiftet i 1910. Svært nødvendige i sin tid, heldigvis svært overflødige i 2020.

Hva så med vår organisasjon, kan vi snart slå oss på bringen og si at jobben er gjort? Og hva er det egentlig jobben vår går ut på? Formålsparagrafen lyder slik: Kvinner i Skogbrukets formål er å  motivere og stimulere jenter i alle aldre til deltakelse og engasjement på alle plan i skogbruket, og vektlegge samhold og samarbeid.

Har vi lykkes? Er det flere motiverte kvinner i 2020 enn i 1986? Deltar flere kvinner i skogfaglige fora nå enn i 1986? Holder vi mer sammen? Samarbeider vi bedre med aktører både i og utenfor næringen? Og sist men ikke minst – et grunnleggende spørsmål; hvorfor trengte vi å stifte og drifte en organisasjon med dette formålet så seint som i 1986? Vår første kvinnelige universitetsstudent startet i Oslo i 1882, i 1888 fikk gifte kvinner råderett over egen eiendom og inntekt. Stemmerett kom i 1913. Vi kunne jo både eie, utdanne oss og heve vår skogfaglige stemme i 1986!

I 1986 var mekaniseringen på full fart inn, og skogbruk begynte i svær stor grad å bli en tørrskodd arbeidsplass. Gro Harlem Brundtlands andre regjering hadde over 40 % kvinneandel, mens i skogbruket var det ikke en kvinnelig toppleder å se i uoverskuelig framtid.

Nye dypdykk. I min bachelor-klasse på Evenstad, i 1991, var kvinneandelen 16 % ved oppstart. Snittet i årene 2010-2019 er 16 %! På NMBU ligger tallene for master-studiet litt høyere, rundt 25 % kvinner ved oppstart. Men en lavere prosentandel kvinner avslutter, både på Evenstad og ved NMBU. Dette er et nytt tegn på at skogbruket henger etter. I Norge studerer flere kvinner enn menn, flere kvinner gjennomfører og de gjør det raskere enn menn. I skogbruket er det omvendt på alle punkter.

Så hva med arbeidsplassene? I skogsamvirkene, Nortømmer og SB-Skog er andelen kvinner totalt sett skremmende lav, vi snakker 0-15 % med Allskog som hederlig unntak. De har ca. 25 % kvinneandel. Nytt spørsmål; forsvinner det enda flere kvinner ut av skogbruket etter endt utdanning? I så fall hvorfor? Til sammenlikning er det nå flere kvinnelige allmenleger enn mannlige, til tross for at det rundt 1990 var en mannsbastion. Og ved inntaket til Politihøyskolen høsten 2020 var kvinner i flertall for første gang.

Og nå kommer konklusjonen: Svaret er NEI, og svaret er JA! Nei til at jobben er gjort, organisasjonen Kvinner i Skogbruket har fortsatt store oppgaver. Og de skal vi løse sammen med næringen. Slik de gjorde det i 1838, kvinnene som stiftet Dameforeningen i Christiania til Asylers Fremme. De innså at en forutsetning for å realisere felles mål var kollektiv innsats. Men da må næringen og de med pengene gå sammen og bruke oss og vår kunnskap og engasjement for et mer likestilt, mangfoldig og bærekraftig skogbruk. Jobber vi hver for oss fortsetter vi å lekke hoder og hender til andre næringer.

Og JA! Ja til at bartene skal kastes dit den hører hjemme – under nesa på en kar!! •

Les hele stafettpinnen i Norsk Skogbruk nr 9. her: