– Skaper kunnskapsbasert konkurranse friksjon i det grønne skiftet, eller skaper det rom for utvikling?

La det være sagt med en gang, sement- og betongindustrien gir store utslipp av klimagasser. Det er også sant at verden ikke klarer seg uten materialet som kan formes til hva som helst og tjene alle funksjoner i en konstruksjon. Verden har simpelthen ikke nok andre råvarer til at det er mulig å bytte betong ut, derfor er den eneste realistiske tilnærmingen å gjøre betong mer klimaeffektiv. Kvotepliktig sektor har fått økt kostnadene med 150% på et år, det forteller i klar-tekst at manglende miljøinnovasjon og utvikling vil bli dyrt når fremtiden skal bygges. Vår målsetting er at betongkonstruksjoner skal være klimanøytrale over livsløpet i 2030, og vi er allerede halvveis mot målet.

Utfordringen er at det skapes friksjon i grenselandet mellom det markedet etterspør, og det byggevareprodusenter mener man kan levere på. كيف تربح المال من الإنترنت Friksjonen forsterkes av spenningen mellom objektiv faktakunnskap på den ene siden, og fortellingen om hva fakta burde være på den andre.

Ideen om at man kan skissere opp et omtrentlig referansebygg, og raskt kvittere inn miljøgevinster er selvmotsigende. Man har en ektefølt ambisjon på vegne av miljøet, men er ikke villig til å bruke ressurser på en kunnskapsbasert og etterprøvbar livsløpsanalyse. Dette må da være unntaket tenker du kanskje, men nei – det er regelen. Problemet med forenklingen er at strategien ikke tåler møtet med virkeligheten, noen kaller det til og med en skrivebordsøvelse. Du har kanskje sett artikler i media, der det påstås at man har redusert utslippene med 50–60 %, målt opp mot et referansebygg i betong og stål. لعبه بينجو Jeg kan forstå at slike uttalelser er fristende, hvem vil ikke kvittere inn de store klimagevinstene i sitt prosjekt? Slike påstander utfordrer likevel kunnskapsgrunnlaget vi har i dag, og grenser opp mot noe som ikke tåler revisjon. I et forskningsprosjekt satte en byggeleder ord på det; Hvorfor skal vi måle klimagevinsten opp mot et teoretisk bygg som ingen ville finne på å bygge? Det gir ikke mening.

«Konkurranse om miljøytelser er bra, helt uavhengig av hvilke materialer vi snakker om.»

Det grønne skiftet er en del av samfunnskontrakten vår, kanskje spesielt for de med ansvar i anskaffelsesprosessene. Vi må tåle å skille følelser og innfall fra fakta og vitenskap, prosjektledere må klare å stå stødig i det når det er åpenbart at miljøforbedringer brukes som nødhavn for andre ambisjoner. I en artikkel i Teknisk Ukeblad (juni 2021) kalles dette for grønnvasking, når vi vet at utbyggere bruker mye penger på det som skulle vært miljøvennlige bygg ser vi konturene av en mulig alvorlig situasjon. Forbrukertilsynet har allerede varslet at de vil se nærmere på påstander om bærekraft i byggevareindustrien. Mitt håp er at referansebygget står for fall, og i beste fall (for miljøet) blir vurdert som lovstridig.

En livsløpsanalyse (LCA) for et bygg vektlegger alle faktorer, fra steinen hogges ut av fjellet eller flatehogsten gjennomføres, via transport, bearbeiding, montasje, drift, demontering og ombruk. Det finnes utrolig nok ikke et eneste byggeprosjekt i Norge der forskjellige materialer/konsepter er vurdert opp mot hverandre etter LCA-metodikken, i Nordisk sammenheng kjenner jeg bare til et slikt prosjekt. Kunnskapsbasert, åpen og transparent konkurranse er de viktigste driverne for innovasjon og utvikling hos byggevareprodusentene, monopolisering og sektorfokus gir motsatt effekt. Derfor mener vi det er riktig at ESA (EFTAs overvåkingsorgan) ser nærmere på støtteordningene staten brukerpå skog- og treindustrien. De fleste norskproduserte byggevarer har vesentlig lavere utslipp nå enn bare for 10 år siden.

Industriell bygging med betong har redusert utslippene med opp mot 50 %, CO2-profilen for disse produktene er bedre enn for tilsvarende i massivtre. Når sementindustrien har etablert karbonfangstanleggene sine i Norge blir det enda bedre, kanskje kan det til og med oppskaleres slik at Norge kan eksportere materialene som hjelper resten av Europa med å realisere det grønne skiftet. Konkurranse om miljøytelser er bra, helt uavhengig av hvilke materialer vi snakker om. Industrielt skogbruk gir utslipp av klimagasser flere tiår etter flatehogsten,som først nå har blitt belyst nærmere i en svensk studie. Livsløpet for en gran kan være 700 år, og 1000 år for furu. لعب بوكر حقيقي Skogsystemet tar opp og lagrer CO2 hele tiden, ikke bare mens trærne er unge. Dette er hovedårsaken til at biogent (lagret) karbon ikke skal tas med i en livsløpsstudie (LCA) for et bygg. Likevel ser vi at enkelte aktører i treindustrien markedsfører produktenesine som CO2-batterier. I Sverige har vi allerede sett en domfellelse for slik markedsføring. Vi observerer også at enkelte norske aktører utvikler regneverktøy som alltid svarer at du må bygge i massivtre dersom du vil realisere en miljøambisjon. Dette er kjerneni friksjonen mellom hva man tror er sant, hva man vil skal være sant, og det som objektivt sett er sant om byggevarer, bygg og miljø.

Det finnes ingen snarveier, visjonen om det miljøambisiøse bygget kan ikke realiseres uten en erkjennelse av at livsløpsanalysen er en del av planleggingen. I en slik studie skal man vurdere flere konsepter, og ta byggevareprodusentene med i en åpen, transparent og kunnskapsbasert dialog.

«Enkelte aktører i treindustrien markedsfører produktene sine som CO2-batterier.»

Det viktigste er likevel erkjennelsen av at de miljøambisiøse byggeprosjektene ikke kan realiseres som en rask skrivebordsøvelse med påholden penn. Kanskje den erkjennelsen kan være startpunktet for enda mer innovasjon og utvikling i byggeindustrien?

Les hele Norsk Skogbruk 10 her