Skogeierforbundets adm.dir. Per Skorge ble nylig oppnevnt som styreleder ved NINA, Norsk institutt for naturforskning. Seniorrådgiver Bjørn Petter Kaltenborn ved instituttet stiller i denne artikkelen spørsmålstegn ved styresammensetningen i de såkalte miljøinstituttene. Han mener fraværet av miljøfaglig kompetanse i disse styrene er påfallende.
TEKST: BJØRN KALTENBORN, SENIORRÅDGIVER HOS NINA
Vi har i dag en stor sektor for oppdragsforskning vi kan kalle «miljøforskningen», med en rekke institutter og et stort antall ansatte. Det er ingen tvil om at samfunnet i dag bruker mye penger på miljøforskning i en eller annen variant.
Men omfanget og ressursbruken sier lite om hvor effektiv denne forskningen er, hvordan den er organisert, og hvorvidt den er innrettet på en måte som gjør at den adresserer de mer grunnleggende problemene knyttet til natur og miljø. Penger er én ting, men hva med den makten som ligger i strukturelle forhold som styresammensetning og ledelse av miljøinstituttene?
HVEM SKAL STYRE?
Miljøforskningen skal presumptivt bidra til å løse tunge og komplekse problemer knyttet til overforbruk av natur, en skremmende klimahorisont og degradering av viktige livsmiljøer. Til syvende og sist vil dette kreve en kraftig omlegging av livsstil og forbruk. Ikke akkurat det politikere liker å gå til valg på. Forskningssvaret på overnevnte utfordringer er ikke bare smartere teknologiske løsninger og mer effektiv energibruk, men handler sannsynligvis også i stor grad om hvordan vi skal få befolkningen til å legge om til å leve enklere og være fornøyd med mindre. I sannhet en uhyre vanskelig og lite populær oppgave. Kanskje er det på tide at vi begynner å stille spørsmål, ikke bare om hvordan miljøinstituttene finansieres og organiseres, men også om hvem som oppnevnes som styremedlemmer og premissleverandører for driften av instituttene.
LANGSIKTIG FORSKNING TAPER
For en oppdragsforsker på miljøfeltet er hverdagen både kaotisk, krevende og ofte stressende. Vi kaver rundt i en arbeidssituasjon preget av ekstrem intern konkurranse om begrensede midler, lite langsiktig samarbeid, stadig mer markedsstyrte problemstillinger, kortsiktige løsninger på det meste og politiske vinder og krumspring som stadig rokker om på prioriteringer. I sum betyr dette at de fleste stort sett forsøker å henge med i svingene i et markedsstyrt forskningsfelt og får liten mulighet til å jobbe langsiktig med komplekse og grunnleggende problemer knyttet til hvordan man skal bryte med den miljøødeleggende samfunnsutviklingen.
STADIG MER MARKEDSDREVET
Vi har en bred portefølje av institutter som kan sies å utgjøre «miljøinstituttene»: NINA, NILU, NIVA, NIBIO, CICERO, NERSC (Nansen Environmental and Remote Sensing Center). Disse dekker mange fagområder og disipliner, men det som er slående og bekymringsfullt er at samtlige strever under dagens rammebetingelser – og alle instituttene sluses stadig mer inn i et markedsdrevet kjør for å støtte den dominerende samfunnsutviklingen.
Selvsagt er det en villet politikk at miljøforskningen har havnet i denne situasjonen.
ALT ANNET ENN MILJØFAGLIG KOMPETANSE
I styresammensetningen i dagens miljøinstitutter er fraværet av solid miljøfaglig kompetanse påfallende. Eller rettere sagt, styreprofilene i disse instituttene er stort sett preget av alt annen enn miljøfaglig representasjon, med noen få unntak.
I mitt eget institutt, NINA, som er Norges største miljøforskningsinstitutt, kommer styreleder fra Norges Skogeierforbund, en bransje som i betydelig grad er på kollisjonskurs med en bærekraftig miljøframtid. Øvrige styremedlemmer tilhører næringslivet, en annen og konkurrerende forskningsinstitusjon og Kirkens SOS. Lignende styreprofiler finner vi også hos de andre miljøinstituttene.
