Viljen til å foreta lukkede hogster og gjøre grep for å etablere en mer robust og variert skog synes nå større enn på mange tiår. Men store arealer med overtett granskog vanskeliggjør dette i praksis.

Stedstilpasset skogbruk – hvordan få en mer robust og miljøvennlig skog? Dette var tittelen på årets utgave av Oslo og omland friluftsråd og Skog­selskapets årvisse Markasamling. Og selvsagt var befaringen lagt til Oslo kommunes skoger, der det gjennomføres et storstilt eksperi­ment. Der skal det i det rødgrønne byrådets ånd rett og slett legges om til et mer miljøvennlig og naturtil­passet skogbruk, tilpasset ønskene til de 700 000 innbyggerne som eier skogen. Spørsmålet er bare hvordan.

ØKONOMIEN ER UNDERORDNET

Seksjonssjef Knut Johansson har tumlet mye med dette spørsmålet. Og utgangspunktet for å prøve og feile er bedre enn hos skogeiere flest, med en marsjordre om at det øko­nomiske resultatet er underordnet friluftslivets og det biologiske mang­foldets behov. Skogen skal ha høy opplevelsesverdi, høy biologisk og økologisk kvalitet og bidra til et bedre klima, er den såkalte bestillingen fra «eierne». Men samtidig er det ønske om å utnytte ressursen til å produsere en viss mengde fornybart råstoff av god kvalitet. Og det er ikke så mange tiår siden dette sto sentralt, og Oslo kommuneskoger var «norgesmester i bestandsskogbruk» for å bruke Johanssons ord. Det er dermed ganske store arealer som skal omformes på den 176 km² store eiendommen.

DYPE KRONER ER OPPSKRIFTEN

Det sentrale er å beholde handle­friheten gjennom bestandets liv. Og for å få til det må trærne beholde mest mulig av sitt produksjonsapparat, altså grønne kroner. Det må derfor åpnes opp i bestandene før oppkvist­ingen går for langt. – Har du overtett skog med en dusk i toppen av hvert tre er sjansen liten for å lykkes med noe annet enn flatehogst, sa Johansson.

Det er med andre ord ikke klima­tiltaket tettere planting som det satses mest på i kommuneskogen. På den annen side vil en for sterk utglisning tidlig i bestandets liv føre til voldsom kvistsetting og dårlig kvalitet. Det gjelder altså å finne et kompromiss. – Vi går inn med en sein og ganske hard avstands regulering, når bestandet er 8–9 meter høyt. Da har trærne funnet sin form og høydeveksten er god, men oppkvistingen har ikke gått altfor langt.Om dette følges opp med en temmelig kraftig tynning ikke altfor mange år senere vil trærne fortsatt ha grønn krone ganske langt nedover stammen. Da vil grana kunne oppnå høy alder også på ganske god bonitet, og den vil tåle å bli delvis fristilt gjennom en skjermhogst og kunne respondere med økt tilvekst, sa Knut Johansson.

MINIMAL HANDLEFRIHET

Et annet virkemiddel er treslags­blanding. – Gran og furu supplerer hverandre, furua «tillater» grana å ha en bra barmasse. Og der bjørk etablererseg av seg selv er det bare å nyttig­gjøre seg det, sa Johansson. Og på den lille turen rundt Sognsvann fikk han vist fram en stor variasjons bredde. Første stopp var i et utynnet gran­bestand med 120 trær pr daa, med stor selvtynning og minimale kroner. Med en viss tilfredshet ble det med­delt at det var Statsbygg som eide denne skogen, men poenget er altså at handlefriheten var minimal, her vil alt annet enn flatehogst være dømt til å mislykkes. I tillegg ble skogtypen karakterisert som «nitrist» for frilufts­livet. At bestandet har produsert rundt50 m³ trevirke på like mange år vil for mange skogbrukere være nok i seg selv, men denne skogbehandlingen – eller mangelen på sådan – gir altså ingen valgfrihet framover.

SÅRBAR SKJERM

Spørsmålet blir da hvilken behandling som gir det. Neste stopp var i et 55 år gammelt bestand der det var utført en skjermstillingshogst sommeren 2019. Oppkvistingen var også her høy nok, men det var satt igjen en bred urørt kant mot Sognsvann for å skjerme mot vind fra sør og vest. Et og annet vindfall og noen få tørrgraner var å se, men i det store og hele hadde den relativt tette skjermen klart seg bra gjennom de tre første årene. – Trærne bruker et par år på å skjønne hvor godt de har fått det. Men når de har skjønt det henter de inn det tapte volumet i løpet av et tiår, sa Johansson.

På spørsmål om hva som er neste trekk i behandlingen av bestandet, svarte Johansson at de så for seg en utglisning i løpet av 10–15 år, med start fra den minst vindutsatte siden. – Om ikke barkbillene vil det anner­ledes. Men denne skjermen står neppe 30 år til, sa han.

ELDGAMMEL GRAN I VEKST

Men avvirkning i to eller flere om­ganger er ikke egentlig kontinuitets­skogbruk. For å få til det må noen trær bli langt eldre, og det ble vist at også dette er mulig i granskog på relativt høy bonitet. Et bestand nær Sognsvann består av opptil 140 år gamle grantrær som med noen få unntak fortsatt er i vekst. – Her står bare 21 trær pr daa, men de inne­holder rundt 45 m³. Dette er bonitet G17 så normal hogstmodenhetsalder er rundt 80 år. Å la skogen bli så grov er ikke lønnsomt her i landet, når det skal hogges her tror jeg faktisk det vil lønne seg å leie en bil og kjøre tøm­meret til Tyskland, sa Johansson. Men bestandet illustrerer at grana kan holde koken lenge om den bare ikke er for høyt oppkvistet, i hvert fall på lokaliteter som ikke er for vindutsatte og har et drenerende jordsmonn.

Men ingen trær lever evig, og for å få til en gradvis foryngelse i dette nærmest unike bestandet foreslo Johansson å skape åpninger ved å ta ut noen roser innimellom.

Les mer fra Norsk Skogbruk Nr 1