Mer diversitet og mer plass til framtidstærne

– Den klassiske ungskogpleien går ut på å rydde bort lauvtrærne og avstandsregulere bartrærne. Med klimaendringene som kommer må vi begynne å tenke mer treslagsblanding.

Det sa forsker ved Nibio, Kjersti Holt Hanssen, på fagsamlingen om «stedstilpasset ungskogpleie i et endret klima» på Hurdagene.

Nå er ikke stedstilpasset skogbruk et nytt begrep. Allerede på slutten av 80-tallet hadde skogbruksstudentene på Ås lærebøker i «Ståndortsanpassat skogsbruk» av svenske Jan-Erik Lundmark. Men klimaendringene har aktualisert temaet, og på Hurdagene ble det arrangert befaringer med temaene stedstilpasset ungskogpleie og stedstilpasset tynning (se mer he r).
– Vi ser at granskogen strever i enkelte områder. Ikke over alt, men episodene vi har hatt de siste årene med tørke, vindfellinger, snøbrekk og insektangrep viser at skogen mange steder får det tøffere, sa hun.

Større planteavstand
Et av grepene hun trakk fram som kan hjelpe trærne til å klare seg, er at de får bedre plass i ungdommen.
– Produksjonsmodellene våre tar utgangspunkt i rundt 200 planter per dekar. Når trærne får litt mer plass mens de er unge, får de jevnere krone og større rotsystem og dermed blir de mer stabile mot snøbrekk og vindfall, opplyste hun. Der man ser at skogen kan få problemer – enten det er i forbindelse med tørke, vind, snø, manglende tele eller annet, mente hun derfor at det er et poeng å la trærne få bedre plass og bli sterkere. Der kan man redusere treantallet ned mot 120 trær. Men der det er lite utsatt for tørke og vind, kan man ha 150–200 trær per dekar.
– Det er litt skummelt å si at man skal ungskogpleie helt ned til 120 trær per dekar, for vi vet at da kommer vi til å tape produksjon hvis det går bra med den skogen. Men samtidig er dette en risikominimering, mente hun.

Varierende treslag
Et annet tiltak er altså å tenke treslagsblanding og tilpasning til vokseplassen. – Vi bør ha blanding av gran og furu på den middels marka hvor begge arter trives – som i blåbær- og bærlyngskog. Da legger du ikke alle eggene i en kurv, hvis for eksempel grana skulle streve med tørke, eller hvis furua skulle få et insektangrep som er spesifikt for den. Det samme med blanding av gran og bjørk der hvor det er rikere. På toppen av åser og koller hvor det er tørt bør vi ha furu. I skråningene nedover kan det være treslagsblanding og nederst i de fuktigste områdene kan vi ha gran og bjørk i blanding, forklarte hun og presiserte at vi må bort fra tanken om at alt lauv skal ryddes bort.
– Vi må tenke mer diversitet. Men det er klart at grana vokser bedre og produserer mer når den ikke trenger å konkurrere med lauvet, la hun til.
Valgmulighetene man får ved å ungskogpleie går jo ut på hvilke treslag man ønsker å satse på, hvorvidt man på et senere tidspunkt ser for seg å tynne bestandet, eventuelt hvor mange ganger det skal tynnes og om man ser for seg å gjødsle skogen.
– Det er ikke bare nærings- og fuktighetsforholdene man skal ta med i betraktningen når man gjør stedstilpasset ungskogpleie, men også sannsynligheten for neste inngrep. I den grad man kjenner til planene for bestandet, kan man ta hensyn til det, sa hun.

Viktigst å gjøre noe
Men uansett hvordan man gjør ungskogpleie var både Holt Hanssen og Håvard Midtskogen fra Skogselskapet enige om at det viktigste er at man faktisk gjør ungskogpleie.
– I skogbruket har vi diskusjoner og uenighet om mange faglige spørsmål. Men ikke om ungskogpleie, det er alle enige om at skal gjøres. Det er et tiltak som gir oss valgmuligheter senere i omløpet. Men likevel gjør vi det i altfor liten grad, sa Midtskogen og fortalte at Statsforvalteren i Oslo og Viken i forbindelse med sin handlingsplan for skogbruket hadde kartlagt behovet for ungskogpleie i fylket. Behovet ble anslått til rundt 150 000 dekar i året.
– De lagde også en forsiktig målsetting om at 110 000 dekar skulle ungskogpleies hvert år, men i fjor ryddet vi bare litt over 60 000 dekar. Det vil jo si at det er stadig mer ungskog som står og skriker etter hjelp. Tallene i Innlandet er like ille, og det samme kan vi se rundt om i landet, sa han. Han presiserte at det vi egentlig gjør ved ungskogpleien er å legge til rette for neste generasjon skogeiere.
– Og ønsker vi at de skal ta over noe som er i bedre stand økonomisk og ha valgmuligheter, så er det vi som skogeiere i dag som må trå til, fortsatte han. Og det gjør vi altså i altfor liten grad. Selv om vi har gode økonomiske ordninger for det.

Store ubrukte beløp
Per Gjellan, seniorrådgiver i Landbruksdirektoratet, opplyser at det ved årsskiftet sto 2,5 milliarder kroner på innestående skogfond og at beløpet har økt fra 1,2 milliarder på ti år. Dette er penger som skogeierne kan bruke til nettopp slike tiltak. Av det som faktisk ble brukt av skogfondsmidlene i 2021 gikk 56 prosent til skogkultur.
Hva som skal til for faktisk å få opp aktiviteten har vært diskutert mye. Gjellan antyder at bedre verktøy hos skogeierandelslagene for å identifisere behov for ungskogpleie hos den enkelte skogeier, kanskje kan bidra til en bedre og mer målrettet markedsføring. Men han nevner samtidig at disse aktørene opplever at det ikke er lett å selge inn oppdrag med ungskogpleie. Skogeier har vanskelig for å ta beslutningen om å leie inn arbeidskraft. Så er det selvfølgelig et poeng at man har tilgang på denne arbeidskraften i de tilfeller skogeier ikke går ut med ryddesaga selv.
– Og selv om innestående skogfond har økt, så er det nok delvis slik at det ofte er de som behøver det mest som har minst på skogfondskontoen, sier Gjellan. Han understreker at det er behov for å løfte ungskogpleien betydelig, både som bidrag til verdiskaping og klima.