Nylig ble industriklyngen Norwegian Wood Cluster tildelt Arenastatus i Innovasjon Norges klyngeprogram. Ved roret satt Knut Skinnes, en ung mann med en velfylt hattehylle. 

Norsk Skogbruk møter Knut Skinnes i begynnelsen av januar, nøyaktig et år etter at han tok over rollen som klyngeleder for Norwegian Wood Cluster. Men allerede nå er han i ferd med å overlate den hatten til noen andre. 

– Jeg ble leid ut fra Green House til å lede dette klyngearbeidet da den forrige klyngelederen sluttet. Det har vært et veldig givende år, men det har hele tiden vært klart at dette har vært et midlertidig engasjement, sier han. For nå skal 29-åringen tilbake til Green House, rådgivningsselskapet han startet sammen med Jørn Erik Toppe i 2018 for å bidra til en grønn omstilling av norsk industri og primærnæring. 

– Jeg hadde lenge tenkt å starte et rådgivningsselskap som med utgangspunkt i det akademia sier vi må gjøre med tanke på klima og omstilling, kunne arbeide tett med næringslivet for å finne ut hvordan vi kan gjøre det på en ansvarlig måte. Og som også skulle arbeide mot det politiske systemet for å skape innretninger og støtte til å få gjennomført omstillingen, slik at det er mulig å tjene penger på bærekraft, forteller han. 

Første produkt ut fra Green House ble en plattform for formidling av grovfôr under tørkekrisa i 2018. Senere har det kommet til flere initiativ og aktiviteter, og selskapene i paraplyen har i dag 10 ansatte. 

– Vi har vært heldige og fått med oss flinke folk som det er lett å selge. Og vi har hatt mange og ganske lange oppdrag, det har gjort at vi kan vokse. Men det har jo også gjort at vi har brukt alt vi har tjent på å ansette nye, bygge et godt lag og utvikle nye selskaper som kan bidra til den utviklingen og omstillingen vi har tro på. Og slik kommer det nok til å være en stund, det blir ikke noen utbyttefest på noen år. Det er heller ikke vårt primære mål å tjene så mye penger, men vi må selvfølgelig ha en robust økonomi i bunnen. Vi kaller oss kommersielle idealister, vi er idealistisk forankret og velger oppdrag som vi mener kan være med å bidra til å snu samfunnsutviklingen, sier han. 

Skinnes tok en bachelor i økonomi og ledelse og et årsstudium i naturforvaltning ved høgskolen i Telemark, og etter tre år i arbeidslivet tok han en mastergrad i Carbon Management ved universitetet i Edinburgh. 

– En oppvekst tett på naturen, faget klima, energi og miljø i Bø, klimapolitisk arbeid i Senterpartiet og engasjement i miljøstiftelsen Zero, utkrystalliserte mitt engasjement. Og året i Skottland var med på å forsterke innsatsen for naturens bærekraft. Målet er å kunne drive jord og skog som vi alltid har gjort, men dagens menneskelige aktivitet gjør dette vanskelig. Derfor skal jeg gjøre det jeg kan for å snu dette. Masteroppgaven, som handlet om utforming og implementering av tilskudd for karbonlagring i jord, skrev jeg i samarbeid med Nibio. Og det er det temaet som for så vidt har blitt spesialiteten min; hvordan vi gjennom fotosyntesen kan binde mer karbon i materialer, biokull, jordsmonn og hav, og samtidig bygge forretning på dette. 

– Du ble observert på talerstolen på Bioenergidagene i 2018 og 2019 – begge gangene med en biokull-hatt på hodet. Det var kanskje en naturlig følge av masteroppgaven? 

– Ja, jeg begynte ganske raskt etter masteren å jobbe med biokull for Einar Stuve i Oplandske Bioenergi. Da ble jeg klar over at det var mange som jobbet med dette i Norge på ulike plan. Det var et uoversiktlig landskap, så jeg tok initiativ til å samle aktørene i det som ble Norsk Biokullnettverk. Nobio, Oplandske Bioenergi og flere var med. Vi fikk støtte av Innovasjon Norge og fikk nettverket opp i løpet av våren 2019. Og nå er det velfungerende, Alexandra Rassat i Green House står for sekretariat og nettverksledelse. Litt på samme måten som vi gjør det i Norwegian Wood Cluster. 

– Biokull er jo en god ide med tanke på langtidslagring av karbon. Men er det noen som vil betale for det? 

– Det er ikke så stor betalingsvilje for det i dag, men vi har en CO2-avgift som er ganske lav, og jeg mener at det er veldig viktig at vi øker CO2-avgiften på fossilt karbon. Distrikts-Norge er helt avhengig av det, all vår konkurransekraft er jo betinget av at det grønne karbonet skal være konkurransedyktig mot det svarte. SSB har regnet ut at vi må opp mot en avgift på 3000 kroner per tonn for å kunne nå de målene vi har satt oss for å redusere utslippene. 

– Så du mener at folk – for eksempel bønder – bør få betalt for å bruke biokull? 

– Vi må få tydeliggjort den faktiske verdien det har, ikke bare som klimatiltak, men også som et klimatilpasnings-og avlingsøkende tiltak ved  evnen til å holde på vann og næringsstoffer. Og ja, jeg mener at bøndene bør få betalt for å lagre karbon i jord. På lik linje med at du har en avgift for CO2-utslipp bør du ha et tilskudd for karbonlagring, i materialer, i jord, og i biokull, med variabler for hvor lenge det lagres. Hvis ting gjøres rett, kan det være et av de viktigste verktøyene for å redusere klimabelastningen fra menneskelig aktivitet. I dag er landbruket en stor bidragsyter til å øke den, men det trenger ikke være sånn. Jeg har veldig tro på å få karbonet tilbake i jorda, og at pyrolyse og produksjon av biokull og bioenergi er veien å gå når vi skal avhende trevirke og annen biomasse. Hovedmålet er jo å holde det i omløp, bruke det lengst mulig, men når det biologiske materialet først skal tilbake til kretsløpet, bør vi klare å utnytte energien og ta vare på karbonet. 

– Og da tenker du at det offentlige har en viktig rolle? 

– Ja, det offentlige har en viktig rolle for omstilling i landbruket. Samtidig er vi er helt avhengige av at det blir et annet fokus på industriutvikling og grønn omstilling framover. Jeg ser for meg at vi trenger et nytt departement for omstilling og industriutvikling, og at vi bør ha en industriplan med midler til å utvikle grønn industri på den samme måten som da man utviklet oljeindustrien og vannkraften. Etter dette har vi fått den påståtte næringsnøytraliteten. Hadde vi hatt den da oljen ble oppdaget, ville ikke oljenæringen vært det den er. Der var myndighetene sterkt inne og det tror jeg de må være for en ny type grønn industri og teknologiutvikling også. Politikerne gjorde jo alt de kunne i vår, da koronaen kom, for å lage pakker som var funksjonelle og gode. De skal ha skryt for sin håndtering i en vanskelig tid, men petroleumsnæringen fikk over 230 milliarder kroner i skattelette alene. Hvis jeg kunne fått ledet et industridepartement med 230 milliarder til å stimulere privat kapital og utvikle industri, er jeg overbevist om at vi kunne klart å skape svært mange langsiktige arbeidsplasser som er i tråd med de målsettingene vi har satt oss som samfunn. Jeg mener at pengebruken og krisehåndteringen også må stå i stil med de langsiktige utfordringene vi skal håndtere. Vi har jo nå egentlig en kjempemulighet til å omstille. Jo, jeg er veldig opptatt av systeminnretning. Man kan jobbe med tiltak som biokull, karbonbinding i materialer og utslippskutt, men det vil bare være en utsettelse av de fatale konsekvensene så lenge en ikke utfordrer systemet og innretningen som i dag er innstilt på evig vekst og forbruk. 

– Nå har Norwegian Wood Cluster fått Arenasatstus. Det har vært forsøkt tidligere både i regi av NWC, men også andre treinitiativ i Innlandet som Tretorget, uten å lykkes. Hva tror du er årsaken til at dere nå slapp igjennom nåløyet? 

– Det er nok flere grunner til det. Det har vært en veldig god aktivitet i år. Men så må det også ligge et godt grunnlag i bunnen. NWC ble startet i 2017 og det tar tid å bygge opp en delingskultur, en forståelse av at vi skaper bedre sammen enn vi gjør hver for oss. På tross av Covid, og de utfordringer det gir, har det vært en positiv driv i hele år, det har kommet til nye medlemmer og det skapes aktivitet og interessante prosjekter. Så at vi nå har klart å bygge en rigg som klyngeprogrammet synes er attraktivt er et klapp på skuldra til både medlemmene og måten vi nå arbeider på. NWC har medlemmer fra treindustri og forsknings-og utdanningsinstitusjoner, men vi ønsker å utvikle oss på entreprenør-og byggherresida. Vi har med Glommen Mjøsen på skogsida, og så blir Viken Skog tatt inn på neste styremøte. Per i dag er det 17 medlemmer i klyngen, men før dette kommer på trykk er vi vel 25. Jeg er glad for at Viken blir med i NWC, for det har vært en unødvendig sterk konkurranse mellom skogeierandelslagene, som jeg tror ikke har vært positiv for norsk skogbruk og mulig norsk industriutvikling. 

– Føler du at det er litt mildere klima mellom skogeierandelslagene nå enn det var da de begynte å konkurrere? 

– Nei. Det var vel egentlig et klimaks i fjor rundt Moelvenoppkjøpet. Etter det har det kanskje blitt noe mildere, men det er et stort potensial for å bli bedre. Vi har mye å gå på for å legge de beste rammene for norsk skogbruk – som at vi skal ha gode felles stemmer inn mot myndigheter og byggherrer og at vi skal utvikle oss godt i lag til beste for skogbrukeren, industrien og samfunnet. Jeg tror at vi må bli enda flinkere til å jobbe sammen, og det å delta i felles klyngesamarbeid tror jeg kan være en god start. 

– Hva er det som fascinerer deg ved slikt klyngesamarbeid? 

– Det er hvordan vi i felleskap kan komme raskere til samfunnsmålene, men også til våre individuelle mål som bedrifter. Jeg trives veldig godt med denne måten å jobbe på. De store utfordringene vi står overfor krever samhandling av de fremste og beste aktørene både i akademia og næringsliv. Mange av medlemmene i NWC konkurrerer om å selge byggematerialer. Men i fellesskap kan vi skape bedre løsninger og øke andelen trebruk betydelig, og da kan alle få større markedsandeler. Industrien har sin måte å jobbe på og sine produksjonsmål, klyngearbeidet skal bidra til å utfordre bedriftene og øke innovasjonstakten. Vi skal bidra til å pushe en etablert og kanskje noe konservativ industri til å forbedre og utvikle seg. Får vi til det, har vi lykkes. Stillstand er stagnasjon, også i treindustrien. 

– Vi har en noe tilsvarende næringsklynge i Trøndelag, Woodworks, som er mye mer synlig i mediebildet enn NWC har vært. Er det en bevisst strategi å ikke bruke ressurser på det? 

– Ikke egentlig. Woodworks er jo en mye mer velutviklet klynge, de har drevet på lenger og har hatt en større aktivitet over tid som har gjort at de har kunnet bruke mer energi på utadrettet virksomhet. Jeg tror NWC kommer til å bli mer synlig. Ikke at det er noe mål i seg selv, målet er jo å være et best mulig verktøy for våre medlemmer og for de samfunnsmålene vi har sagt at vi skal være med å løse. Det er noe med å gjøre ting først og fortelle om det etterpå. Vi jobber mye med Woodworks, de har vært en veldig god støtte for meg i året som har gått. Knut Amund Skatvedt som jobber ved Treteknisk institutt er for eksempel delprosjektleder for bygg i Woodworks, og han sitter i kompetansegruppa i NWC fra Treteknisk. Han har bidratt veldig positivt. 

– Så det bygges nettverk ikke bare innad i klyngene, men også mellom klyngene? 

– Absolutt, og det ser jeg for egen del også. Man har mange ulike hatter i ulike sammenhenger og mye nettverk, men jeg tenker at når man har gode intensjoner og er åpen om det man driver med, er det bare positivt. Og man får egentlig bare større gjennomføringskraft ved å ha et bredt og variert nettverk. Folk skal vite at hovedmålet mitt alltid er produksjonsevne og grønn omstilling – så er det ulike kombinerte spor for å få til dette. 

Knut Skinnes kommer fra en engasjert og aktiv familie i Krødsherad med to besteforeldre som har hatt styreverv i DS og foreldre som har vært aktive så vel i skog-og jordbruksspørsmål som politisk. 

– Jeg går delvis i deres fotspor, og delvis tråkker jeg mine egne. Det har alltid vært en samfunnsengasjert gjeng rundt meg og interesse for å skape norsk industri og næringsutvikling. Derfor har engasjementet i NWC vært et givende arbeid. Det har vært en interessant erfaring å sitte midt oppe i det, ha kontakt med lederne i de ulike bedriftene som driver med produksjon og industri, lære mer og være med å utvikle det. 

– Har du noe fritid, da? 

– Ja, litt. Men det blir en del jobb. Jeg jakter og fisker en del, går og kjører en del på ski. Bestemor pleier å si at «en må nytte småstundin». Det er noe med det å bruke dagene godt. Jeg sover mye ute i naturen, sikkert 40-50 netter i året, også hvis jeg skal på et møte på morgenen et stykke fra Krødsherad der jeg bor, tar jeg med Jerven-duk og sovepose. Er det skikkelig drittvær kan det hende jeg bestiller hotellrom, eller sover hos noen kjentfolk, men jeg er mye på farten og trives med å sove ute. Så blir det et lite klesbytte i bilen før jeg drar på jobb om morgenen. 

Og kanskje også et bytte av hatt. • 

Les flere aktuelle saker i Norsk Skogbruk nr 1.