Hun skal få tak i framtidas skogbrukere

Hva skal egentlig til for å bedre rekrutteringen til skogbruket? Den ferske Velg Skog-lederen Kristin Slyngstad (58) er ikke i tvil: – Økt synlighet. Det er umulig å søke seg til noe man ikke vet om.

 

Arbeidsmarkedet er stramt og mange bransjer konkurrerer om unge håpe­fulle fra relativt små årskull. I skog­bruket vil mange gubber gå over til duemating i løpet av det neste tiåret og rekrutteringsbehovet er stort. Spørsmålet blir da hvordan bransjen skal bruke sine knapt tilmålte ressurser mest effektivt for å møte dette? Det er utfordringen Kristin Slyngstad står overfor. Men det er ikke den første utfordringen denne dama, som har vært daglig leder for rekrutterings­prosjektet Velg Skog siden 1. mars, har møtt. Men adskillig mer om det senere, først vil hun beskrive bransjens utfordringer litt mer presist.

– Det er rundt 1500 som har det vi kan kalle faglige stillinger innenfor skogbruk. I løpet av det neste tiåret trengs det rundt 50 nye årlig for å erstatte de som går av med pensjon. Nå utdannes det rundt 40 hvert år på Ås og Evenstad, hvorav nesten halv­parten forsvinner ut av bransjen. Det betyr at vi for tiden ikke rekrutterer mer enn halvparten av behovet. Og for skogsmaskinoperatører er situa­sjonen omtrent den samme. MEF anslår behovet til 40–50 pr år og dette er på vei opp, på grunn av generasjons­skifte og økende avvirkning. De siste årene har 25­30 tatt fagbrev hvert år. Så også her trengs det en solid økning.

– Og hva er det første som må gjøres?

– For å få opp søkertallene til utdann­ing innen skogbruket handler det først og fremst om å gjøre muligheten kjent for ungdommen og foreldrene deres. I strategien som legges fram for styret om få dager foreslår jeg en rekrutterings­- og omdømmekam­panje, spesielt rettet imot ungdom som er interessert i miljø, natur, friluftsliv og teknologi – og deres foreldre. Det er også svært dårlig kjennskap til skogbruk hos råd­giverne på ungdomsskoler og videre­gående skoler. Faktisk svarer 67 % av rådgiverne i ungdomsskolen og 86 % i videregående skole at de har liten eller ingen kunnskap om VG2 skog­bruk. Spesielt i byene er kjennskapen lav. Og mange ungdommer sier de aldri har hørt om at det finnes skog­studier. Her er historien til Norskogs nye næringspolitiske rådgiver Julie Westergaard Karlsen illustrerende. Hun begynte på NMBU, men angret på valget av studieretning. Hun skiftet da til skogbruk, som hun faktisk ikke hadde hørt om før hun begynte på Ås. I min hjemby Ålesund vet ingen at det finnes et skogstudium og du velger som sagt ikke noe du ikke vet om.

– Så manglende omdømme er et større problem enn dårlig omdømme?

– Jeg tror det. Bildet av skogbruket som skapes i enkelte naturprogram­mer og andre medieoppslag, som en naturødeleggende aktivitet, er selv sagt ikke positivt. Men mange har også et forhold til at skogbruket skaffer forny­bare og miljøvennlige materialer. Jeg tror ikke standingen er så dårlig, men det gjelder å jobbe med vokabularet og å få vist bredden. Vi må snakke mer om biologi og digitalisering og alle de spennende elementene som en jobb i skogbruket består av.

– De, eller jeg får kanskje si vi, som er forstkandidater fra Ås har lett for å tenke at vi er de eneste som har peiling på skogbruk. Opplever du næringen som lukket?

– Nei, jeg har i hvert fall blitt veldig godt mottatt. Men generelt vil jeg si at det alltid er en fordel at fagkunn­skap og erfaring suppleres med inn­spill fra folk med en annen bak grunn, såkalt komplementaritet er viktig.

– Er ikke da fokuset på antall søkere og for eksempel Velg Skog sin stipend­utdeling til de beste studentene på Ås et litt for snevert perspektiv?

– Det studentene på NMBU har for­talt meg er at stipendutdelingen er et svært viktig signal fra næringen til studentene. SÅ viktig er skogstudent­ene at næringen går sammen om å spleise på beste Bachelor­ og Master­oppgave. Jeg vil derfor absolutt anbefale at denne videreføres.

– Skogbruket er en bransje som ikke akkurat er lønnsledende, verken for funksjonærene eller skogsoperatør­ene. Hvor viktig mener du egentlig lønnsnivået er for rekrutteringen?

– Det er klart at det ikke er positivt for rekrutteringen om lønnsnivået er lavt sammenlignet med andre relevante stillinger. Det er en grunn til at det eksempelvis er masse søkere til å bli anleggsmaskinfører, mens mange færre til å kjøre skogsmaskin. Nå som tømmerprisene har gått kraftig opp håper jeg det er mulig å gi ansatte i skognæringen lik lønn som andre relevante næringer.

– Når det gjelder rekrutteringen av maskinførere finnes det vel også andre utfordringer enn lønn og at de aktuelle kandidatene ikke har hørt om muligheten?

– Ja, men flere søkere til VG2 Skog­bruk er en nødvendig om enn ikke tilstrekkelig forutsetning. Men her kommer i tillegg behovet for flere lærlingeplasser. Jeg får oppgitt at det koster en skogsentreprenør minst 500 000 kroner første året å ta inn en lærling, i form av redusert produksjon. Og lærlingetilskuddet på 75 000 kroner pr år er det samme i alle bransjer. Det sier seg selv at det er dyrere å ha en lærling på en skogsmaskin til 5,5 millioner enn i frisørsalongen. Vi har derfor tatt opp med Landbruks­ og matministeren at dette tilskuddet bør økes i grønne, kapitalintensive nær­inger. De fleste skogsentreprenørene er små og kan rett og slett ikke ta den belastningen det er å lære opp en ny maskinfører. Dette er et problem som må løses dersom det skal komme fram nok råstoff fra skogen til å gjennom­føre det grønne skiftet alle snakker så varmt om.

Velg Skog er altså næringens verk­tøy for å fremme rekruttering, kompe­tanse og omdømme. Prosjektet finansieres hovedsakelig av en million fra LMD (LUF­-midler), medlems­kontingent (de 23 medlemmene betaler 10 000 kroner pr år). I tillegg kommer avkastning fra ulike fond, blant annet fra Skogbrukets Verdi­skapingsfond, som ble etablert da skogsarbeiderpensjonen ble avviklet med innføringen av AFP i 2005. Prosjektet administreres av NHO Mat og Drikke og Kristin Slyngstad holder dermed til på Majorstua. I styret sitter representanter for medlemsorganisasjonene, nåværende styreleder er Olav Veum.

– Men en bred kampanje krever vel andre ressurser enn de Velg Skog sitter med i dag?

– Ja, men mye kan også oppnås ved en bedre samordning av den inn­satsen som allerede gjøres. Det er mange gode krefter som jobber med dette, for eksempel innenfor Skogkurs og Skogselskapet. Men innsatsen er kanskje litt fragmentert, det gjelder å ha et omforent og tydelig budskap. Og så tror jeg på å bygge ut et nettverk av ambassadører, av nyutdannede eller studenter, som kan gi bransjen et ansikt og fortelle om de gode utdannings­ og jobbmulighetene. Men det er klart at flere ressurser ville vært nyttig, for virksomheter som omsetter for mange hundre millioner er ikke 10 000 kroner i medlemskontingent noen stor satsing.

– Kvinneandelen i bransjen har ligget stabilt lavt i næringen de siste årene, til tross for mange fine ord. Er dette et problem som bør adresseres spesi­fikt eller vil det løse seg om rekrutter­ingen generelt bedres? Og er lik del­tagelse av begge kjønn i alle bransjer egentlig viktig?

– Jeg vil jo si at man går glipp av veldig mange flinke folk om man bare rekrutterer fra et kjønn. Og det er jo ikke lenger slik at arbeidsoppgavene i skogbruket egner seg best for sterke menn. For eksempel forteller MEF om utelukkende gode erfaringer med kvinnelige maskinførere. Kanskje pro­duserer de litt mindre tømmer, men større nøyaktighet og mer samvittig­hetsfullt vedlikehold gjør at totalen blir minst like bra. Og Norsk Industri har hatt suksess med sitt prosjekt Jenter og Teknologi. Like mange av hvert er kanskje ikke så viktig, men at begge kjønn er representert tror jeg er en fordel for enhver arbeidsplass.

– I forrige utgave av vårt blad omtales en undersøkelse som forteller at en tredel av kvinnene har opplevd trakassering i løpet av sin jobb i skognæringen. Hva forteller det?

– Jeg tror dette er en utfordring i alle miljøer der det er få av et kjønn og mange av det andre. Skogbruket er neppe verre enn andre bransjer, da jeg leverte bilen på verksted her om dagen hang fortsatt kalenderen med avkledde damer i verkstedhallen. Og så hadde det kanskje vært mer interessant å få vite hvor mange som hadde opplevd dette i løpet av det siste året, enn i løpet av sin arbeids­tid? Alle har vel opplevd noe ubehagelig en eller annen gang.

Den energiske damen som har overtatt som leder for Velg Skog har en ganske lang CV. Men før vi begynner på den forteller hun at moren er østerriksk.

– Far studerte medisin i Graz i Østerrike, men etter første besøk på patologen ville han heller bli arkitekt. Det er et 7­årigstudium og da det var unnagjort ville han hjem til familien i Ålesund. De hadde da akkurat fått min bror, født tre måneder for tidlig, og min mor måtte pent bli med, selv om hun ikke fikk fullført sin utdannelse. Så hun har vært veldig streng på at de tre barna hennes skulle skaffe seg utdannelse før de «rotet seg borti noe», forteller Kristin Slyngstad.

Men selv har hun rotet seg bort i ganske mye, i hvert fall når det gjelder utdanning og arbeid. Det startet med sykepleierutdannelse i Bergen.

– Jeg er glad for å ha fått med meg det, men da jeg kom på sykehus følte jeg meg som en veldig liten brikke i et stort spill. Det passet meg ikke, jeg begynte på Handelshøyskolen og tok bedrifts­økonomi der samtidig som jeg full­førte sykepleien. Så ville tilfeldig­hetene at jeg fikk en sommerjobb på Nycomed i Oslo, samtidig som de opprettet sitt første trainee­-kull der. Det endte med at jeg ble der i 17 år, to av disse i Tyskland der Nycomed kjøpte opp et selskap som hadde datterselskaper både i Østerrike, Tyskland, Hellas og Sveits. Å reise ned dit som 27­-åring, være adm.dir. sin høyre hånd og med det oppdrag å få dem integrert i norske Nycomed, samtidig med produktlanseringer i alle fire land, var et tøft, men veldig lærerikt oppdrag. Jeg hadde en flott tid i Nycomed, men etter at GE Health­care kjøpte opp selskapet ble det mange USA-­reiser og med to små barn hjemme tenkte jeg at nå var det på tide å finne på noe nytt, sier hun.

Men så gikk Rynning­-Tønnesen til Statkraft og nedturen for Norske Skog begynte.

– Jeg forsto at det framover hovedsakelig ville dreie seg om ned­bemanning og det er jo ikke så mor­somt å si opp folk. Jeg elsker å jobbe og er ganske ærgjerrig, men det må være lystbetont, sier hun.

Så i 2010 sluttet også Kristin Slyngstadi Norske Skog og ble direktør i sel­skapet Workshop Bemanning, som hovedsakelig forsynte byggebransjen med arbeidskraft.

– Det var eid av Private Equity­aktøren Borea, som krevde at direktøren skulle være med­eier. Jeg lånte på huset og gikk inn, men disse pengene fikk jeg tilbake da selskapet ble oppkjøpt av Manpower tre år etter. Da var omsetningen mer enn femdoblet, sier hun fornøyd.

Men Kristin Slyngstad sier hun all­tid har elsket industri og produksjon og gjerne ville tilbake dit. Den siste jobben hun hadde før den nåværende var som direktør i Honningcentralen SA. Denne samvirkebedriften hadde store økonomiske problemer da hun overtok i 2014, men etter fem år var prisen ut til de rundt tusen birøkterne fordoblet og selskapet leverte solide overskudd. Dette engasjementet sluttet likevel brått, etter en disputt med styreleder, men det vil ikke Kristin Slyngstad si så mye om. Hun forteller heller at hun lærte seg birøktfaget selv, produserte et tonn honning i året og drev dronningavl.

– Jeg solgte bifolkene først nå i mai, etter at jeg fikk denne jobben, forteller hun.

Men i mellomtiden har Kristin Slyngstad realisert en gammel drøm, nemlig å utdanne seg til og praktisere som møbelsnekker.

– Jeg elsker trevirke og kommer fra en familie med interesse for arkitektur og kunst, mine foreldre ville i sin tid at jeg skulle ta Kunst­ og håndverksskolen og bli produktdesigner. Og jeg har alltid drømt om å lage noe selv, så i 2019 tok jeg to år fri og begynte på Møbelsnekkerskolen på Mysen, en privat skole som har holdt på i snart hundre år. Et flott sted, der det aller meste av tida brukes i verkstedet. Nå har jeg innredet verksted hjemme og koser meg veldig med å lage møbler og håndlagde kunstrammer.

– Men fortsatt gjenstår det å svare på hva som fikk deg til å velge Velg Skog.

– Jeg betraktet aldri møbelsnekringen som et nytt yrke, men kjente likevel på at jeg var ferdig med lederjobber med stort personalansvar. I vinter begynte jeg å se meg om etter en ny jobb og fikk se denne annonsen på finn.no. Jeg kjenner jo bransjen fra Norske Skog­tiden og fikk umiddel­bart lyst på utfordringen. Søknads­fristen var gått ut, men jeg satte meg i sving og plutselig var jeg ansatt.

– Du har beskrevet deg selv som resultatorientert. Hvordan blir det å måle resultatene i antall søkere og lærlinger?

– Målet er å kunne forsyne bransjen med en tilstrekkelig mengde vel­kvalifisert arbeidskraft og jeg skal gjøre det jeg kan. Men dette er i høyestegrad et lagspill. Jeg har blitt veldig godt mottatt og truffet mange dyktige og hyggelige mennesker som har det samme målet. Jeg er absolutt optimist.

På spørsmål om det finnes noe annet enn jobb og møbelsnekring i tilværelsen, forteller Kristin Slyngstad at hun har barna Thomas (24) og Maria (22), som henholdsvis holder på med psykologistudier i Edinburgh og er ferdig sykepleier i Stavanger. Og i tillegg samboeren Hans Tormod i huset på Smestad.

– Og så eier vi faktisk en fjellgård ved Grøvelsjøen i Femundsmarka sammen. Min samboer har leid jakt der i lang tid og da ekteparet som drev gården spurte om vi var interessert i å kjøpe den, slo vi til. Den ligger innenfor nasjonalparken så skogsdrift er ikke aktuelt, men jakt­ og fiskemulighetene er fantastiske. Jeg elsker å fiske, men helst med garn og oter.

– Altså resultatorientert fisking?

– Nettopp.