– For lite penger og for dårlig kunnskap

– 30 % av skogen har ikke vært flatehogd. Alt som skal vernes av Stortingets vedtatte ti prosent, fins på disse arealene. Og sannsynligvis bør resten forvaltes med et «moderne fleralderskogbruk» for å sikre effektiv bevaring.

Du kan lese hele saken i Norsk Skogbruk nr 2 her

– Dette er ikke vår idé, men er noe alle verdens land er enige om basert på internasjonal forskning. General­sekretær i Sabima Christian Steel snakker om den ferske internasjonale Naturavtalen i FN-­regi som ble inn­gått i Canada rett før jul. Den har som mål å verne 30 % av verdens natur­arealer og å restaurere ytterligere 30 %.

Dette begeistrer naturlig nok lederen av en organisasjon som jobber for å stanse tapet av biologisk mang fold. Men hva vil dette kunne få å bety for skogbruket?

– Dette er en ambisiøs avtale og Norge har tatt en ledende rolle i dette arbeidet. Med slike målsettinger vil det få betydning for all forvaltning her til lands, inkludert skognæringen.

– På hvilken måte da?

– Det er viktig å understreke at 30 % vern ikke betyr naturreservater. Vi har et politisk mål om 10 % vern og det er et godt mål, som også vil være bra for skognæringas omdømme. Resten skal være «effektive bevaringstiltak» som det kalles. I skog er det for eks­empel nøkkelbiotoper knyttet til MiS­-systemet. Men så blir spørsmålet hva som er «effektivt» for å ta vare på det artsmangfoldet som trenger et visst omfang av gammelskog. Til sammen utgjør de under 2 % av skogarealet, og mange av disse MiS-­figurene er jo små. Burde man heller samle dem mer i større områder? spør Steel retorisk

– Vi har altså et politisk vedtak om å verne 10 % skog i Norge. Nå snakkes det altså internasjonalt om 30 %. Hva er nok?

– Skal vi imøtekomme den inter­nasjonale naturavtalen må vi i hvert fall nå målet om ti prosent skogvern. Og med dagens tempo er det så langt inn i fremtiden at ikke vi trenger å bekymre oss for nye mål. Da er det nye folk i alle posisjoner og forsk­ningen vet mer om både biologisk mangfold, skogbruk, klima og byggematerialer, mener han.

Ikke dermed sagt at han ikke har det travelt med å nå 10 prosentmålet. Skogbruket jobber imidlertid med saken og har allerede feiret at vi har bikket 5 %, men Steel gir uttrykk for at det er misvisende. – Ja, vi skal verne 10 % av all skog, men det står i natur­avtalen at det skal være representativt, og da må ikke uproduktiv skog være overrepresentert. 10 % representativt betyr også 10 % av den produktive skogen. Ser vi på det slik har vi vernet bare 4 % av skogen. Der finner vi også mye av det største naturmangfoldet og dessuten er det der trusselen er størst, påpeker Steel.

– Og der konfliktene er størst også …(?)

– Kanskje, men mange skogeiere er også positive til å verne. Mange har store mengder MiS-­figurer på eien­dommen sin, og det er køer for å få disse områdene registrert og vurdert for vern. Det er bevilgningene til skog­vern som er for lave, mener Steel.

Etter at Stortinget vedtok at 10 % skog skal vernes i 2016, har disse ligget på drøye 400 millioner kroner årlig. Sabima ivrer for en økning til 750 millioner kroner så vi kan nå målet i vår levetid, men med den rødgrønne regjeringens første statsbudsjett i høst ble det i stedet foreslått halvert. Steel syns det er helt feil vei å gå, og her har han skogeierorganisasjonene med seg.

– Ja, både miljøsiden og skogsiden er jo enige om at vernet kan øke hvis kompensasjonsordningene er på plass. Sammen med blant annet Norskog og AT Skog krevde vi derfor å opprett­holde bevilgningene, og fikk heldig­vis gjennomslag i det endelige bud­sjettet, takket være SV, forklarer Steel.

Etter større vernekonflikter for rundt 25 år siden, som blant annet endte med tvangsvern for enkelte, er det etter­hvert altså kommet på plass en ordning begge parter er fornøyd med. Frivillig vern har nå fungert godt i mange år. Men det blusser av og til opp konflikter og saker i media, slik som i Tjåga i Notodden og nå i Vermedalen i Telemark som NRK nylig skrev om. Der mener miljøorganisasjonene naturen ikke er godt nok ivaretatt gjennom dagens ordninger.

– Og dere har tatt til orde for at myndighetene må inn og regulere strengere. Holder ikke frivillig vern- ordningen? Mener du vi må tilbake til tvangsvern enkelte steder? 

– Frivillig vern er veldig fint. Jeg er glad for at ikke konfliktnivået er som det var for 25 år siden. Det var øde­leggende for alle parter og dessuten dyrt. Men jeg tror myndighetene må styre strengere noen steder. Stats­forvalterne og Miljødirektoratet kan være tydeligere på hva vi trenger av verneområder. Vi vet jo ofte hvor verne­verdiene sannsynligvis er, nemlig i produktive lavereliggende strøk. Men vi mangler kunnskap fordi områdene ikke er kartlagt, fordi skogeierne skal få styre hvor det skal kartlegges. Her må myndighetene ta et større ansvar for å få kartlagt verdiene uansett hva skogeierne måtte ønske, og så får vi ta stilling til vern eller om det kan foretas en forsvarlig hogst etterpå, mener Steel.

– Men det er vel litt av problemet, at hvis det blir kartlagt store verne-verdier, så føler skogeier seg presset til å verne – og da er det vel ikke frivillig lenger?

– Poenget er jo at verdiene er der. Jeg syns det er uanstendig at man ikke får skaffet seg den riktige kunn­skapen om et område og så kunne ta en ærlig diskusjon på om det bør vernes eller ikke etterpå. Så kan grunn­eier si nei, slik er jo systemet i dag.

– Burde hen ikke kunne si nei?

– Nei, jeg syns egentlig ikke det, men slik systemet er i dag, kan hen det. Men så er det sertifiserings­systemene da. Og her må alle tømmer­kjøperne ta ansvar og ikke kjøpe tøm mer fra en skog med store miljø­verdier.

– Så da får hen ikke solgt tømmeret, også vil hen ikke verne. Det blir en slags frivillig tvang da?

– Ja, det gjør jo det.

– Er ikke det en kraftig inngripen i grunneierretten? Det er jo tross alt skogeier som eier skogen.

– Nei, jeg syns ikke det. Ser vi stort på det, er det ganske tilfeldig hvem som eier hva. De fleste har overtatt skog gjennom arv. Det er jo ikke noe man har gjort seg fortjent til. Jeg menerdet er et eiendomsprivilegium snarere enn en eiendomsrett. Det er 120 000 skogeiere i dag som har vært heldige å eie en bit av vår felles natur, og kan få et økonomisk utbytte av det, syns Steel.

– Så tar heller biologene og miljø-interesserte saken i egne hender, og – som i NRK-saken – sniker seg utenom gårdstunet og opp i skogen for å kartlegge på egen hånd og rapportere inn. Syns du det er greit? Skaper ikke det er tillitsproblem?

– Jeg liker heller ikke å lese det. Men ansvaret ligger i grunnen på begge sider. Viken Skog har vært i media og mistenkeliggjort praksisen om dette er lovlig. Det er heller ikke greit. Allemannsretten sier at det er lov for alle å bevege seg i norsk natur og å se etter arter og dele kunnskapen etterpå.

– Sniker dere i Sabima dere rundt og registrerer arter også?

– Vi har fem artsregistreringskurs i året og da ringer vi alltid til skog­eierne og informerer om at vi skal ha kurs i skogen deres. Og når jeg sier informerer, er det nettopp fordi jeg vet at vi har rett til det gjennom alle­mannsretten – hvis man farer frem hensynsfullt. Selv med kommersielle hensikter har man lov til det å bevege seg fritt i utmarka, så jeg synes ikke ordet «snike» treffer så godt.

– Og hvordan reagerer skogeiere når dere spør?

– Nesten alle er positive. Vi har bare støtt på to som motsatte seg. Den ene hadde noen vannkraftplaner akkurat i den bekkekløften, og den andre ga seg da jeg fikk snakket litt mer med ham. Men det er nettopp det, det er arbeidskrevende og av og til ubehagelig å gi seg til kjenne når man skal ut å registrere arter. Og er du en ivrig insekts­ eller soppinteres­sert – og kanskje ikke så ekstrovert, så virker det litt omstendelig å ringe skogeier på forhånd bare for å gå en tur i skogen. Det er jo slett ikke alltid man vet hvor man havner heller.

– Men det hadde vært god folkeskikk og bra for å bygge tillit mellom miljøvernere og skogeiere.

– Ja, det er bra å banke på, jeg har gjort det selv mange ganger. Men jeg syns også at grunneierne bør senke guarden litt når det gjelder dette. Det handler om å hente inn kunnskap og det burde alle være tjent med, ikke minst grunneieren selv. Jeg syns det er frustrerende når Viken Skog sier de er skeptiske til frivillig artskart­legging og at grunneiere bør varsles. Det er å være kjip på sin særinteresse når de ikke vil ha den kunnskapen, sier Steel om det han mener er kunn­skap av høy kvalitet og etterlyser mer åpenhet fra skogeierne på dette.

MiS-­systemet ble skognæringens svar på å sikre artsmangfoldet etter et konfliktfylt tiår med miljøbevegelsen. For rundt 20 år siden ble et avansert miljøregistreringssystem basert på grundig forskning rullet ut for å imøte­komme kravene fra samfunnet. Men det ligger vel i sakens natur at systeme rikke alltid kan være vanntette og sær­lig når det avhenger av enkeltmen­neskers registrering av kompleks natur som i tillegg også er dynamisk og forandrer seg hele tiden. Det er dette systemet som får massiv kritikk i NRK-­saken fra Vermedalen i Telemark, der skognæringen beskyldes for å være bukken som er satt til å passe havre­sekken.

– Hva mener du om MiS-systemet?

– Man kan i hvert fall lese hvor arbeidskrevende det var for NRK å komme til bunns i dette. Biologer ble spurt om å kontrollsjekke og orket ikke og turte ikke stille opp. Vi ser også uklarheter, makt og interesser som spiller tungt inn, og at kvaliteten på kartleggingen kan være for dårlig. Jeg syns saken viser tydelig hvor viktig det er å få solide fakta om miljø­verdiene på bordet og ta beslutningene ut fra det. Det er ikke nødvendigvis gitt at naturen skal vinne hver gang, men man må ha et godt og nøytralt kunnskapsgrunnlag for å vurdere.

– Men saken viser vel også at uenig-heten ligger mye i hvilke vurderinger de ulike kartleggerne tar under registreringen?

– Ja, og derfor må det en uavhengig­het til mellom kartlegger og de som bestiller kunnskapsinnhentingen. Det gjelder ikke bare i skognæringen, men også annen arealforvaltning, for eksempel vindkraft – eller solkraft som nå mange søker om. Og så må bio­logene få et mer åpent mandat til å kartlegge områder med naturlig avgrensning i stedet for eiendoms­grensene. Ofte strekker verneverdiene seg på kryss og tvers av grenser, og det er både tidsbesparende og hen­siktsmessig å skape seg et større bilde når man først er ute. Slik er det ikke i dag, men det burde det være, mener Steel.

– Tilbake til FNs naturavtale. Det er altså snakk om 30 % vern og såkalt «effektiv bevaring», der 10 % blir striktskogvern og så teller nøkkelbiopene. Men hva med resten? Hva innebærer begrepet «effektiv bevaring»?

– Et «moderne fleralderskogbruk» i store deler av resten av den skogen som ikke har vært flatehogd, vil kunne bidra til å oppfylle det resterende målet om 30 % vern og effektiv bevaring. Altså alternative driftsformer som lukkede hogster. I dag drives bare 5 % skog slik. I tillegg kommer riktig­nok rundt 5 % med skjermstilling, men det teller ikke på samme måten. Jeg tror 30 % strengt lukkede hogst­former kan være en god ambisjon i første omgang. Men vi vil også trenge flere og større nøkkelbiotoper enn i dag, og andre «effektive bevarings­tiltak» som det heter i Naturavtalen.

– Opplever du en holdningsendring i skogbruket til både vern og alternativt skogbruk?

– Ja, jeg syns det. Særlig blant skog­eiere. Mange lever ikke av skogen, har andre jobber og er interessert i at skogen skal bidra med noe annet enn tømmer­verdier. Jeg syns også jeg sjeldnere hører provoserende utsagn som at «skogen råtner på rot». Det er jo ikke noe som er galt med den skogen, den har bare store miljøverdier. Men det er heldigvis få som snakker slik lenger. Så virket det som at andelslagene ikke var helt i takt med skogeierne en periode, men økt forespørsel har gjort at det nå jobbes bra i flere andelslag med å tilby alternativer til flatehogst. Generelt sett syns jeg stadig flere i skognæringen ser behovet for å bevare biologisk mangfold, jobber aktivt med lukkede hogster og tar sertifiseringsordningen mer på alvor. For eksempel sier leder av PEFC Norge at næringa må følge reglene bedre enn de har gjort til nå. Det er bra, men samtidig viser det at det ikke har vært bra nok fram til nå, mener Steel som også mener myndig­hetene må ta større ansvar, og ikke overlate alt til sertifiseringsordningene.

Christian Steel oppfattes av mange i næringen som en faglig dyktig og anstendig «motspiller» på miljøvern­siden. Han har bidratt i arbeidet med sertifiseringsstandarder i en årrekke både i FSC og PEFC, og det synes å være en tillit mellom ham og nærings­aktørene. Det er han fornøyd med etter å ha jobbet med skog og politikk i snart 20 år.

Det var ikke gitt at Steel skulle jobbe med skogen som fagfelt. Han er opp­vokst ved kysten – i Arendal – og naturinteressen startet med fugler. Allerede som 12–13­-åring var Steel med i den lokale ornitologiske foren­ingen og visste tidlig at det var biolog han skulle bli som voksen. Under studiene ved Universitetet i Oslo ble det hovedoppgave på kattugle, men senere er det like mye insekter i rike blomsterenger han bruker fritiden på. Og selv om forskerrollen appel­lerte i en tidlig fase, skjønte han fort at det var kombinasjonen av biologi, natur, politikk og samfunn som fenget mest.

Så etter to års jobb i veterinær­miljøene, søkte han seg til Sabima. Den gang var det Rune Aanderaa som ledet organisasjonen og det var lenge han og Steel som var Sabima. På den tiden hadde Aanderaa jobbet mye med de skogfaglige konfliktene og var ganske lei.

– Konfliktnivået var jo ganske høyt, så det var forståelig. Og Rune ønsket at jeg skulle overta. Slik ble skog et av mine arbeidsfelt i Sabima, forteller Steel.

Siden 2003 har Sabima vokst seg fra to til 14 årsverk som omfatter arbeid med all natur fra hav og vann til kultur­landskap og skog. – Vi har vist at vi gjør oppgaver som samfunnet ønsker seg og som det har blitt økt interesse for. Vi har blant annet en gruppe sam­men med aktive medlemsforeninger som kartlegger arter – kunnskap Miljødirektoratet, Artsdatabanken og mange næringsaktører gjerne vil ha. Og to jobber bare med vann forvalt­ning i forbindelse med at Norge skal oppfylle vanndirektivet, som innebærer at det skal lages vannforvaltnings­planer for hele Norge. De to jobber blant annet aktivt med å mobilisere kunnskap og engasjement i alle de frivillige organisasjonene som blant annet Norges Jeger­ og Fiskerforbund og Turistforeningen. Kort sagt identi­fiserer vi områder vi mener det er be­hov for, og mulig, å påvirke for en bedre naturforvaltning i tråd med vårt mål om å stanse tap av biologisk mangfold og å bevare natur, sier Steel.

Så har betalingsviljen økt med årene også. Rundt halve budsjettet kommer fra offentlige midler, men Sabima får også rundt 10 % (1,8 millioner kroner) støtte fra private givere – en post som er økende, og så kommer det en del fra stiftelser, næringsliv og forsknings­prosjekter de er med i. Innenfor skog har Sabima og WWF for eksempel tidligere fått støtte fra treindustrien og treforedlingsindustrien for å jobbe med FSC-­sertifiseringen.

På hjemmebane driver kona med foreldreveiledning for barn og mental helse. Hennes jobbengasjement førte dem også til Lesotho i Sør­-Afrika på et Blåkorsoppdrag i 2005–2006. En opplevelse og erfaring som gjorde inntrykk på Steel. Med to jentunger på den gang fem og åtte år, fikk Steel prøvd seg som hjemmeværende hus­far. Jentene har definitivt fått sin porsjon naturopplevelser, forstår vi Steel rett, men ikke noe har gitt seg ut trykk som yrkesvalg. 22 og 25 år gamle har de valgt IT og byggfag som sine karrierer. – Men de har nok en over gjennomsnitt kunnskap om sommer fugler og fugler enn de fleste i 20­årene, smiler Steel fornøyd.