Roar Paulsrud eier og driver de to tilårskomne treforedlingsbedriftene Hellefoss Paper i Hokksund og Vafos Pulp i Kragerø. Ytterst få andre kan skryte av noe tilsvarende, men det er likevel langt fra det mest spesielle den 61 år gamle gründeren fra Råde holder på med.

Paulsrud har nemlig langt flere baller i lufta, og ikke minst et betydelig økonomisk engasjement og store eiendommer i de to nabolandene Ukraina og Russland. Det fortoner seg ikke akkurat risikofritt i disse dager, men mer om det senere.

For Paulsrud har en lang historikk innenfor skogbruk og treforedling og forteller gjerne fra begynnelsen.

– Da jeg som 18­åring hadde gjort meg ferdig med den frihetsberøvende skole­gangen og militærtjenesten leide jeg sammen med en kompis et sagbruk i Våler. Her produserte vi materialer og solgte lokalt, det gikk flott. Men dette var i en periode der det begynte å ta av i hovedstaden og vi skjønte at skulle vi tjene mer burde vi selge der. Vi etablerte oss med et stort lokale på Dæhlenenga og solgte trelast og bygge­varer, en god del fra Sverige. Salget gikk strålende, men vi var vant til å selge til bønder i Østfold som alltid gjorde opp for seg. Her opplevde vi noe annet, det var så mange som ikke betalte at vi fikk trøbbel og etter hvert skyldte leverandørene masse penger. Vi fikk frosset gjelda og klarte å gjøre opp for oss i løpet av et år, men jeg lærte en lekse da som jeg har husket siden.

Etter denne tvilsomme erfaringen i hovedstaden vendte Paulsrud tilbake til sitt lokalsamfunn, og startet allerede i 1980 produksjon av ferdige bygnings­elementer i Råde.

– Det var enkle greier, alt ble smelt sammen manuelt ved hjelp av spiker­pistoler, dette var lenge før roboter og laserstyring gjorde sitt inntog, erindrer Paulsrud.

Men som noen eldre mennesker vil huske, ble 80­-tallet avsluttet med et skikkelig boligkrakk og den såkalte bankkrisen. Da gikk den lokale bedriften Karlshusgarasjene konkurs, og etter en del om og men endte det med at Paulsrud kjøpte den. Og her, ved bredden av Vansjø, har han fortsatt kontor og er daglig leder.

Og det var gjennom sin produk­sjon av bygningselementer at Paulsrud etablerte sine første internasjonale kontakter, i Estland.

– I 1992 hadde vi besøk av en gjeng skogfolk derfra som skulle prøve å stable en trebear­beidende industri på beina og gjerne ville kikke på elementproduksjon. De var også ute etter å kjøpe brukt vestlig utstyr og jeg formidlet kontakt til Borg sag, som nettopp hadde tatt en såkalt gullhønelinje ut av bruk. Den kjøpte de og da de hadde fått den i gang i Estland ble jeg invitert nedover. I mellomtida hadde Estland blitt en selvstendig nasjon og det jeg fikk se der nede imponerte meg stort. Saga fungerte som et skudd, alt var på stell og da jeg ble spurt om å være med å etablere et felles selskap med dem nølte jeg ikke et sekund. Vi etablerte en elementfabrikk der nede som umiddelbart ble en suksess. Siden har det ballet på seg, vi har flere fabrikker og driver både skogbruk og jordbruk i Estland i dag.

– Men fortsatt har vi ikke kommet fram til hva som bragte deg inn i norsk treforedlingsindustri?

– Tilfeldigheter, men jeg kommer til det nå. Det begynte med at jeg begynte å importere tømmer fra Baltikum som jeg solgte til innkjøpsorganisa­sjonen Østfoldtømmer. I 1995 var det en boom i norsk treforedling, fortsatt mange fabrikker i sving og stor import. Ragnar Dybsjord i Norsk Virke banket også snart på døra og det var egentlig bare snakk om hvor mye tømmer jeg kunne skaffe. Jeg var oppe i en million kubikkmeter årlig, inkludert flis.

Men som du vet går det raskt opp og ned i denne bransjen, på slutten av 90-­tallet ble det dårligere tider og fabrikkene begynte å slite. Jeg hadde på et tidspunkt to båter med osp som var på vei til Treschow­-Fritzøe, som da hadde både tresliperi og en CTMP­-fabrikk. Men da jeg skulle avtale detaljene rundt leveransen var det plutselig ingen som tok telefonen og jeg ante ugler i mosen. Det viste seg da at ledelsen var i Oslo for å slå fabrikken konkurs. Da hadde jeg veldig mye osp til overs, men heldig­vis kjente jeg sjefen på Hunsfos fabrikker såpass at jeg fikk levert den der og kom ned noenlunde på beina. Men jeg syntes det var litt synd at den fine fabrikken i bøkeskogen bare skulle ligge der, og tok derfor kontakt med Mille Marie. Hun var veldig glad for at noen ville drive videre og ga meg rimelig leie og tilgang på vann. Fabrikken var overbefolket, vi reduserte bemanningen fra 72 til 27 og gjorde det virkelig bra en stund. Men bobla sprakk jo igjen i 2000, dessuten inne­holdt en ny konsesjon fra SFT så strengerensekrav at det ville krevd helt hin­sides investeringer å oppfylle dem.

– Ok, men ennå har vi ikke kommet til Hellefoss og Vafos?

– Disse bedriftene hadde jo siden 1992 vært en del av Borregaard, men i 2002 ville konsernet selge dem. Først var det meningen å selge til Nørhaven, et stort dansk trykkeri, men så ombestemte Orkla­sjef Jens P.

Heyerdahl seg og tok kontakt med oss. Vi syntes prisen var altfor høy og slo det fra oss, men etter en tid tok Heyerdahl kontakt på ny og ville forhandle. Det sies at Hellefoss og Vafos var blant de første oppkjøpene han gjorde som konsernsjef, og at han besøkte bedriftene langt oftere enn størrelsen skulle tilsi. Han ville gjerne at de skulle drives videre. Og vi så muligheter, når en dinosaur driver en liten fabrikk vil det som regel være mulig å gjøre det mer effektivt.

Nå skal det sies at driften av Hellefoss ikke har vært en dans på roser for Paulsrud & co heller, i 2013 bar det til skifteretten.

– Etter finanskrisa gikk alt gærne veien for norsk tre­foredlingsindustri og vi mistet mange bedrifter. Alt handlet om olje, her var prisen rekordhøy. Kostnadene gikk til himmels og krona var veldig sterk. Denne bransjen kunne trengt litt hjelp fra politikerne da. Men de kom bare opp med en pakke som hadde så strenge tildelingskriterier at den ikke gjorde noen nytte, sier Paulsrud.

Og det sørgeligste som skjedde på den tida synes han er at sulfatcellulose­produksjonen hos Peterson i Moss gikk fløyten. Paulsrud kjøpte i 2006 denne da konkurstruede bedriften sammen med nå avdøde Terje Haglundog blant andre AT Skog.

– Det gikk greit til å begynne med. Men drifts­regulariteten var for dårlig og kost­nadene ble for høye, sier han. Og etter å ha svidd av mye penger kastet eierne kortene i 2012 og overlot bedriften til investeringsselskapet Pemco. De slo umiddelbart cellulose­produksjonen i Moss konkurs, men videreførte emballasjeproduksjonen på Ranheim.

– Eurokursen var bare 7,50 og i dag er den over 10 kroner. Energiprisen var høy og prisen på kraftliner, som var hovedproduktet, falt fra 650 til 460 euro pr tonn. Og etter finanskrisa var det ikke en krone å oppdrive fra noen. Om vi hadde klart å holde liv i fabrikken bare et halvt år til ville vi vært over kneika. Det er veldig synd at en fabrikk som bare produserte framtidsrettede produkter og som sørget for innenlands avsetning av en million m³ furuslip. I dag ville denne fabrikken vært en juvel, med pris og kostnadsbildet vi hadde i fjor ville Peterson hatt en bunnlinje på nær en milliard. Trøsten får være at Høegh eiendom har sørget for en veldig fin utnyttelse av tomta, Moss er nå i ferd med å bli en moderne og flott by, sier Paulsrud.

– Men det var ikke bare i Moss at celluloseproduksjonen forsvant.

– Nei, dessverre. Også Tofte ville tjent veldig gode penger i dag, men her holdt jo Södra norske skogeiere og myndigheter for narr, med sin såkalte salgsprosess. De hadde bestemt seg for å investere i Sverige og ha Norge som marginal virkesbase. Og slik gikk det dessverre.

– Men på Hellefoss gikk det altså bedre?

– Ja, etter hvert. Men vi eksporterte alt vi produserte og situasjonen ble veldig vanskelig både der og på Vafos. Spikeren i kista var at vi over lang tid hadde blitt feilfakturert for strømforbruket og fikk en etter­regning fra Fjordkraft på mer enn 40 millioner, sier han.

Dette kunne fort vært slutten for mer enn 120 års industrihistorie ved Drammenselva. Men etter en om­strukturering, der forretnings­mannen og lokalpatrioten Hellik Teigen kjøpte eiendommen og bygningene, fikk Paulsrud overtatt restene av boet og kunne fortsette produksjon med det samme mann­skapet.

– Jeg kontaktet forresten Viken Skog og spurte om de ville være med. Men de innhentet en konsulentrapport som var veldig negativ og den resulterte i at de takket nei, forteller Paulsrud.

Og det var kanskje dumt, i dag er det i alle fall helt andre toner fra Hellefoss Paper, produksjonen og med det tømmerforbruket skal økes.

– Vi driver nå helkontinuerlig, har ansatt 18 nye medarbeidere og økt fra fem til seks skift, samtidig som vi gjør oppgraderinger på maskinen for et titalls millioner. Da vil vi kunne øke produksjonen til 55 000 tonn og tømmerforbruket til mer enn 120 000 m³, sier han.

Og dette fortalte Paulsrud også til vår energiske næringsminister Jan Christian Vestre, da han besøkte Hellefoss rett før jul. Vestre lovte nemlig da han tiltrådte å besøke 100 bedrifter før jul og nummer 98 var Hellefoss Paper. Den mildt sagt tradi­sjonsrike bedriften ved Drammens­elva har produsert papir siden 1898 og det påstås at dagens produksjons­utstyr fortsatt står i den originale ramma. Like fullt produseres altså rundt 45 000 tonn treholdig bokpapir årlig i en maskin som ble ombygd i 1986. Innsatsfaktorene er 90 prosent mekanisk masse fra rundt 100 000 m³ massevirke av gran, som kjøpes innenfor en radius på 50 km. De siste 10 % er bleket sulfatcellulose fra SCA.

– Med all respekt, å gå inn i fabrikken er jo som å komme inn i et museum. Hvor lenge er det mulig å holde det gående?

– Lenge. Markedet for bokpapir fra fabrikken i Hokksund har aldri vært noe problem og nå er det rett og slett mangelvare. Folk slutter kanskje å lese nyheter på papir, men ikke bøker. Alt vi produserer går ut av landet, det trykkes jo knapt bøker i Norge lenger. Vi eksporterer mye til Tyskland og faktisk Tyrkia, og vi har aldri tapt en krone på leveranser dit. Harry Potter­bøkene og Fifty shades of grey er trykket på papir fra Hellefoss. Og forleggerne garderer seg mer enn før og trykker mindre i slengen. Men de vil kunne reagere raskt dersom salget blir større enn forventet. Vi er små og fleksible og kan levere papir tre dager etter at det er bestilt, mens de store konkurrentene trenger uker. Vi har også en kvalitet som er etterspurt. Og dette med stordriftsfordeler er sterkt overdrevet. Både tømmer og elektrisk strøm koster det samme for alle.

Elektrisk strøm er et kapittel for seg. Paulsrud forteller at Hellefoss står for 36% av strømforbruket i Øvre Eiker kommune, mens Vafos står for halvparten i Kragerø. Men han har sikret de to bedriftene for­syning til fastpris i seks år framover.

– Det var mulig å kjøpe strøm lang­siktig til 30 øre pr kWh til langt utover høsten. Om Hellefoss hadde kjøpt strøm på spotmarkedet i 2021 ville fabrikken gått 50 millioner i underskudd i stedet for 30 millioner i pluss. At strømprisen ville stige i vinter var ikke så vanskelig å forutse, sier Paulsrud, som mener det fortsatt vil være mulig å manøvrere i dette markedet.

Men dermed er det ikke sagt at han synes flere utenlandskabler er noen god idé.

– England vil ha underskudd og høye priser i lang tid framover. En ny kabel dit vil uten tvil påvirke prisen i Norge i mange år framover.

– Men er det ikke bra for et land at en vare det har for mye av er godt betalt?

– Det kan man selvsagt si. Men politikerne må bestemme seg for om de vil ha industri eller bare penger. Industrien i Norge har mange utford­ringer og konkurranseulemper. Om vi gir fra oss den ene fordelen vi har

– rimelig fornybar kraft

– da vil mange slite.

En annen trussel som lenge har hengt over bedriften ved Drammens­elva er Miljødirektoratets krav om at utslippet av organisk materiale til elva skal reduseres. Det dreier seg om at mengden KOF (kjemisk oksygen­forbruk) skal reduseres fra dagens rundt 35 kg pr produsert tonn masse til 8 kg.

– Vi har kontinuerlig over­våkning av elva og kan dokumentere at vårt bidrag ikke utgjør noen målbar forskjell. Men nå biter vi i det sure eplet og investerer 65 millioner i et biologisk renseanlegg, sier Paulsrud.

Men mannen driver altså ikke bare med produksjon av papir og garasjer i Norge. Han er også sterkt involvert i jordbruk i Øst-­Europa og skogbruk i Russland.

– Jeg hadde ikke peiling på jordbruk. Men i Estland ble jeg mer eller mindre tvunget til å kjøpe aksjene i et stort kollektivbruk med 45 000 daa dyrket mark. Jeg fikk sjokk da jeg kom dit, det var fullstendig vanskjøttet og dyreholdet var under enhver kritikk. Jeg fikk da med meg en dyktig østfolding, Steinar Weel. Vi rev det meste og begynte på nytt, med å etablere en moderne landbruks­bedrift. Og da det nye anlegget sto klart kom statsministeren i Estland for å åpne det.

Da hadde jeg lært mye om jord­bruk og under mine reiser i Ukraina som tømmerhandler hadde jeg sett at veldig mye av det svartjordsbeltet som vi på skolen lærte var Russlands kornkammer faktisk lå brakk. Den såkalte rubelkrisen i 1998 hadde rammet disse områdene hardt, de fikk ikke lenger solgt varene til Russland. Systemet var slik at man nærmest kunne få tak i det man ville av jord, og jeg ble invitert til flere kommuner. Jeg vurderte årsnedbør, jordsmonn og politiske forhold, og endte opp med 250 000 i daa i Zhytomyr­-regionen, omtrent 120 kilometer vest for Kiev. Men det tok fire år før den brakklagte jorda var i stand til å levere gode avlinger, i mel­lomtida måtte jeg kvitte meg med 100 000 daa. Men vi investerer nå 150 millioner i korntørker og lager, vi skal levere såkorn og gjødsel til land­bruket i Ukraina. Det er et fantastisk land med utrolige muligheter.

– Som ikke mange i dag ikke vil reise til, langt mindre investere pengene sine i.

– Krigsfaren vil jeg ikke si så mye om, men det er ingen tvil om at om­fattende korrupsjon holder landet tilbake. Vår politikk er at vi betaler godt, men krever at folk står på og har nulltoleranse mot korrupsjon, tyveri og fyll. Det har medført noen hjerteløse oppsigelser for ting som for oss kan fortone seg bagatell mes­sige. Men om du ikke er konsekvent her vil alt sildre ut mellom fingrene dine. Så har vi lært at fjernstyring ikke fungerer, vi har fått på plass et dyktig og lojalt management av lokale folk. Min erfaring er at hvis man møter folk med en viss ydmyk­het og gir dem tillit, ja da gjør de sitt ytterste for å vise seg denne tilliten verdig.

Roar Paulsrud disponerer og driver også 250 000 daa skog i Russland, et land han har handlet med i mer enn 30 år. Her kan han fortelle at Putins eksportrestriksjoner ikke utgjør noe stort problem.

– Det innenlandske markedet fungerer etter måten godt. Og sanksjonene etter invasjonen på Krim har «hjulpet» russerne til å bli mer selvforsynte med hvete og til og med laks. Det går ikke an å knekke russerne med slike sanksjoner, det bare øker hatet imot amerikanerne, sier han.

Roar Paulsrud må stort sett finan­siere sine aktiviteter med egenkapital, det han holder på med «befinner seg utenfor bankenes komfortsone», som han nylig uttalte til Finansavisen. Der gjorde han det også klart at han ikke er interessert i aksjemarkedet, heller ikke i eiendomsinvesteringer som ikke har sammenheng med produksjon.

– Mange ville kommet til at det du holder på med også var utenfor deres egen komfortsone. Hvor kommer denne eventyrlysten fra?

– Ikke hjemmefra i hvert fall. Min far var i Forsvaret og mor var i helse­vesenet. Hun var riktig nok fra Island og det landet ble jo opprinnelig befolket av de mest eventyrlystne. Nei, jeg er glad i å arbeide, er interes­sert i mange ting og synes det er moro med utfordringer. Og så liker jeg å treffe nye mennesker, som jeg prøver å møte med et åpent sinn og en viss ydmykhet. Vi nordmenn må ikke tro at vi er bedre enn andre fordi vi er så heldige å komme fra et land med store naturressurser. Jeg er litt bekymret for at rikdommen endrer måten vi opptrer på.

Det som ganske enkelt kalles Roar Paulsrud­-gruppen omsatte i 2021 for 1,2 milliarder og har mer enn 500 ansatte. Og noen arveprins er ikke klar, de to døtrene i 30-­årene er sysselsatt med andre ting, den yngste bor i Østerrike.

– Gjør du deg noen tanker om framtida?

– Ja, men jeg bruker ikke mye tid på det. Jeg føler meg pigg og hvis jeg holder meg unna speilet skjønner jeg ikke at jeg har passert 60 år. Jeg har riktignok skrevet et testamente og lagt en liten plan for hva som skal skje om jeg får en takstein i hodet. Det er mangemennesker som er avhengige av de beslutningene jeg tar, så jeg er opptatt at de fortsatt skal ha et levebrød om jeg forsvinner. Men primært er jeg klar for nye utfordringer i mange år til.

På spørsmål om han har plass til noe annet enn prosjekter og forretninger i hodet, svarer Roar Paulsrud dette.

– Det er ganske god plass til jakt. Aller mest hellig er en uke med rypejakt med hundene på Hardangervidda, i en liten koie fylt til randen med kompiser og hunder. I år hadde jeg forstuet tåa og burde ikke dratt, men jeg teipet den og dro likevel. Den seansen må jeg rett og slett ha med meg.