I høst ble jeg invitert til et møte for å diskutere hvordan skognæringen kan bygge et mer positivt omdømme. Et viktig tema for tiden, som mange arbeider med, etter det som oppleves som et mediepress på næringen. Meningen var at vi i næringen skulle få diskutere dette i fred og ro uten miljøbevegelsen til stede – for å ikke havne i de klassiske diskusjonene, men forsøke å tenke litt nytt.
Til tross for at det ikke var noen i salen som var uenig i skognæringens fortreffelighet, skled panelet ut i forsvarstaler om alt det gode skogen bidrar med. Og det ble ramset opp data, statistikk og forskning som underbygde skognæringens samstemte standpunkt. Etter seansen kom en tilskuer bort og forklarte at i Canada på 70-80-tallet klarte skognæringen å kontre utspill fra en den gang voksende miljøbevegelse – og det var med kunnskap.
Vel og bra – i det lukkede forumet vi var i. Men særlig nyttig for å møte omverdenen, var det neppe. Noe nytt som kan endre spillet, kom dessverre ikke opp.
Samtidig går prosjektet Skogløftet eller Skog 25 sin gang – den nasjonale storsatsingen som kom i stand som en reaksjon på strømmen av uheldig mediedekning. Der jobber næringen konkret med omdømmet gjennom «å styrke tillit, sikre rammevilkår og gi skogbruket en tydelig rolle i fornybarsamfunnet». Mye skal skje gjennom bedre kommunikasjon om alt det bra som skjer i næringen og mer kunnskap ut til folket. (Se egen sak). Alt dette er også vel og bra.
Men skyter vi med riktig våpen? Er verden i dag som Canada på 70-80-tallet? Kan vi regne med at bare folk får vite at «forskning og statistikk viser at skogen er i stadig bedre form» eller at «tømmeret er en klimaløsning», så begynner de å se hogstflatene i turskogen som noe positivt? Vi tror ikke det.
«Kan vi i større grad omdømmetilpasse skogbruket rundt stier og ferdselsårer, innsikt og utsyn i folks nærområder, tror vi mye godt omdømme er vunnet.»
Professor Stephen Walton beskrev nylig svært treffende om utviklingen fra moderniteten, via postmoderniteten til dagens posthumane samfunn. Der sannhet og fakta sakte, men sikkert har fått en svekket status og det følelsesstyrte har fått mer plass. I moderniteten opererte estetikken, moralen og vitenskapen sammen, og kolliderte verdiene «det gode, det vakre og det sanne», fikk vitenskapen (det sanne) forrang. Den var jo etterprøvbar, forteller han. I det postmoderne samfunnet – fra oljekrisen i 1970 til finanskrisen i 2008, stilles det mer kritiske spørsmål til oppleste sannheter og vitenskapens praksis har ikke lenger nødvendigvis forrang. Slik ble faktisiteten (at noe er et faktum) i enkelte tilfeller svekket, skriver han.
I vår posthuman tid er dette dratt enda lenger – der «min egen sannhet» opphøyes til en norm om at jeg tror på den jeg vil. Der løgn har sluttet å være en moralsk lyte, reklamebransjens estetikk og salg har seiret over etikken og vitenskapen. Og mediemakta bygger på assosiasjoner, insinuasjoner og assosiative koplinger, skriver han.
Dette kjennetegner selvsagt først og fremst Trumps USA, og norske medier kan ikke sammenliknes med det som skjer der, men Norge er ingen fredet plett for den posthumane tidsalderen – der følelsene får styre og vitenskapelige sannheter må vike. Akkurat det kjenner vi i skognæringen godt igjen fra dagens debattklima.
Verden i dag handler dessverre mindre om kunnskap og sannhet, og mer om følelser og det vi har lyst å tro på og slutte oss til av meninger. Og i en slik verden, trumfer sjelden kunnskap om skogbruksnæringens gode intensjoner og forskning som bekrefter skogens gode utvikling, en dårlig følelse i skogen. Selv om vi heier på kunnskapsbaserte sannheter, blir spørsmålet derfor; hva kan vi gjøre for å unngå å sette i sving den følelsen? Vi tror Anne Delphin er inne på det når hun peker på større respekt for nærskogen. Og; at vi ikke kan kommunisere oss til økt tillit – at tillit bygges best med handling – ikke ord.
Næringas omdømme handler mye om hvordan skogbruket oppleves der mange folk ferdes, primært i bynær og hyttenær skog. Kan vi i større grad omdømmetilpasse skogbruket rundt stier og ferdselsårer, innsikt og utsyn i folks nærområder, tror vi mye godt omdømme er vunnet. God praktisk handling vil fungere mye bedre mot frustrasjon og irritasjon, enn ord om fakta og kunnskap fra forskningsdata og statistikk, tror vi.
Vi kan selvsagt ønske oss tilbake til et mer kunnskapsbasert og faktastyrt samfunn med rasjonelle valg som i moderne eller postmoderne tid, men det posthumane samfunnet fungerer altså ikke helt slik. Det kan vi like eller ikke like, men det er uansett smart å tilpasse oss verden slik den faktisk er.
