Ingar Eidsmo har vært i skogene rundt Kongsvinger siden han svingte motorsaga og kjørte stammelunner på 70-tallet. Nå koser han seg som pensjonist inne i hytta på en hogstmaskin. – Men bakken må alltid være full av vann før snøen kommer. Jeg har aldri sett noe annet.
Nei, noe tele i begynnelsen av januar var det ikke snakk om da Eidsmo skulle begynne et hogstoppdrag på Lier gård ved Kongsvinger. Men han er vant med det.
– Det bruker å være litt bløtt over nyttår, smiler han litt oppgitt. Så begynner han der han vet marka er litt hardere, og tar det derfra og håper det fryser til. Heldigvis har han fått fine dager med tele i februar, men nå frykter han mildværet igjen …
Ulike hogstinngrep
Oppdraget er på rundt 11 000 kubikkmeter, på et ganske stort område som betyr litt flytting av maskiner. Både gran og furu tas ut – med ulike typer hogst.
– Ja, det er vel omtrent halvparten av hver. Og det tas ut både gjennom tynning, gjennomhogst og sluttavvirkning, forteller Eidsmo. I mye av furuskogen kjøres det gjennomhogster.
– Da tar vi ut omtrent tre fjerdedeler av trærne. Det kommer an på hvor tett skogen er. Så jeg lar det stå igjen 40–50 trær i hvert fall, litt avhengig av alder. Er det hogstklasse fire, kan det stå enda litt tettere. Det går ikke an å lage noe skjema på det – man må egentlig bare se på skogen. Det er jo ikke noe vits i å sette igjen busker som er helt butte i toppen heller, slår han fast.
Så det er som en slags lukket hogst, men Eidsmo omtaler det mer som en slags hard tynning, eller det noen kaller tømmerstilling.
«At tømmeret har blitt betraktelig mer verdt i det siste, har reddet hele næringen.»
Kontinuitetsskogbruk
Selv om det er blitt spesielt aktualisert de siste årene med nye krav i sertifiseringsstandarden, er det ikke noe nytt på Lier gård.
– Vi har gjort det slik i alle år, påpeker Anne Delphin, som eier skogen sammen med mannen Jens Christian. Hun forteller om inngrep hvert 10.–15. eller 20. år.
– Ja, furua er jo litt spesiell – da kan det bli hyppige tynningsinngrep, så blir det som et evighetsbestand, konstaterer Eidsmo.
Delphin nikker: – Ja, stort sett er det vel det for furua. I hvert fall i furuskogområdet på Liermoen ved golfbanen. Målet på Liermoen er å forsøke å få ungskogen til å starte med å etablere seg allerede helst litt før det settes i frøtrestilling. Her er vi opptatt av å ha et kontinuitetsskogbruk, og unngå at det blir for åpent. Nå har vi vært inne for tredje gang, og så blir det en fjerde og da er det bare frøtrærne igjen. Femte gangen tas de ut, men da kommer det allerede opp noe nytt, så er vi i gang igjen, beskriver hun.
Eidsmo konstaterer at disse hyppige inngrepene forutsetter et tett og godt veinett, slik som her.
Avtaler direkte med skogeier
Eidsmo og hans kompanjonger i Maskinell Skogsdrift Ans har direkte avtaler med fire store skogeiere i området, der Lier gård er en av dem. Det utgjør omtrent halvparten av virksomheten. Resten går gjennom tømmeraktører som Glommen Mjøsen Skog og Nortømmer. Men han liker best å være i direkte kontakt med skogeier.
– Jeg har hatt det som policy bestandig. Det er jo ingen andre enn grunneierne som har tømmer. Så det er jo ingen vits i å skrive avtaler med de som ikke har noe, smiler Eidsmo litt skjevt.
Anne Delphin synes også det er fordeler med å ha direkte kontakt med entreprenør.
– Karene i Maskinell Skogsdrift kjenner både skogen og oss som kunder ut og inn. Da blir det lettvint å organisere driftene, og vi slipper å forklare så nøyaktig hvordan vi vil ha ting. Det vet de godt fra før, skryter hun.
En teknisk reise
Og det gjør Eidsmo. Han har noen års erfaring. Ingar Eidsmo har jobbet praktisk i skogen siden han startet i det som da var farens firma i 1970. Det er nesten to mannsaldre – én sies å være på 30 år.
– Med unntak av et par år da jeg var i militæret og et år på skole, minnes han.
– Det er vel unødvendig å spørre om du har trivdes?
– Det tenkte jeg på her om dagen, at jeg har nesten ingen dager jeg synes det er «kjett» å reise ut om morgenen. Men det hadde jeg før, da jeg var yngre …
Det kan skyldes den tekniske utviklingen i skogbruket. Eidsmo innser at arbeidet har endret seg, og blitt mindre fysisk hardt.
– Da jeg begynte var vi åtte-ti mann. Da ble trærne hogd motormanuelt. Mange var faste høggere, og så hadde vi stammelunnere som tok ut virket. På et tidspunkt hadde vi hele fem Garretter, mimrer han.
Alt har blitt dyrere
Ingar Eidsmo overtok Maskinell Skogsdrift med sin bror Rolf i 1974, en familiebedrift som har klart seg bra gjennom den maskinelle utviklinga i skogbruket.
– Vi kjøpte den første ettgreps hogstmaskinen som ble tatt i bruk i Norge i 1986. Det var en Kockums 84-62. Den ble kjøpt brukt av Stora Enso i Sverige.
– Og nå?
– Nå har vi to lag; to hogstmaskiner og to lassbærere – og så to ansatte, forteller Eidsmo.
– Det har vært store forandringer gjennom din tid som arbeidskar i skogen. Hva er det viktigste, synes du?
– Det er jo en helt annen kapasitet i dag. Og så er det driftssikkerheten. Fra de første maskinene i skogen, er det mye mindre skruing og ståtid i dag. Hadde det ikke vært for den kapasitetsøkningen, hadde vi ikke overlevd, tror jeg.
– Som arbeidsplass, mener du?
– Nei, det har jo knapt vært prisøkning de siste 30 årene – inntil de siste fem-ti årene.
Da har driftsprisene måttet øke. Alt annet koster jo mer.
Eidsmo forteller hvordan prisene på hogstmaskinene har økt med 40 prosent, deler med det samme. Mens diesel har doblet seg i pris.
– Klarer driftsprisene å følge alle disse kostnadsøkningene?
– Vi ligger litt på hæla hele tiden, men nå er vi heldige med høye tømmerpriser. Skulle vi hatt 500 kroner kubikken på tømmeret nå, hadde det gått dårlig. At tømmeret har blitt betraktelig mer verdt i det siste, har reddet hele næringen. Du vet, tidligere har vi bare økt produksjonen når driftsprissene ikke har gått opp, men det går bare til et visst punkt, påpeker Eidsmo.
Ingar Eidsmo har altså opplevd en voldsom utvikling og store svingninger, siden han startet for faren i 1970 og tok over i 1974. Så er det igjen tid for et generasjonsskifte. Sønnen Martin har overtatt for onkel Rolf. Men Ingar vil være med litt til. Han klarer ikke helt å slippe arbeidsplassen han har hatt i over 50 år.
– Ja, jeg holder på så lenge jeg trives, avslutter han og forsvinner opp i hytta på den grønne maskinen. Klar for enda en fin vinterdag i skogen.
Stammelunnerne:
De rammestyrte stammelunnerne som Ingar Eidsmo kjørte ut tømmer med på 70-tallet, kom i 1960-årene inn som et helt nytt fenomen i det norske skogbruket, og tok over for mange traktorer i skogen. Da ble helstammelunning gradvis dominerende driftsmetode, slår tidsskriftet Traktor fast. Dette var robuste terrengtraktorer som var spesielt designet for skogbruket og ble kalt både «rammestyrte stammelunnere», «midjestyrte lunnetraktorer», «skogsmaskiner» og «skiddere», et uttrykk som kom fra Nord-Amerika.
«De hadde fire like store hjul i dimensjoner opp til 18,4-34, ringklokjetting, drift på alle fire – og med hydraulisk rammestyring, som gjorde at de kunne tvinge seg fram i såkalt gåsegang, gjerne i metertykk snø. Frigangshøyden var inntil 60 centimeter under akslene. Lunnevinsjene var betydelig større enn de som inntil da var brukt på traktorer i skogen», beskriver Traktor.
Her opplyses det også at statistikken kan melde om 447 store stammelunnere i Norge ved inngangen til åttitallet, og at bruken holdt seg godt også gjennom det tiåret, (selv om hogstmaskinene da begynte å komme for fullt, red anm).
Kilde: Traktor (2023)