VI HAR AKKURAT HATT et demokratisk valg og fredelig skifte fra blå til en såkalt rødgrønn regjering. Det er ikke alle forunt, – og ingen selvfølge hvis vi ser oss omkring i verden. Men her har altså folket fått bestemme de politiske utsiktene for de neste fire årene.

OG DEN NYE REGJERINGEN med Senterpartiet i spissen har i Hurdalsplattformen signalisert en offensiv skogpolitikkk, der økt drift av skogen og mer foredling her til lands skal bidra inn i det grønne skiftet. Dette er poli-tikk helt i tråd med budskapet skog- og tre-næringa lenge har forkynt – at skogen har en viktig rolle i karbonets kretsløp og dermed i klimaløsningen. Samtidig som vi kan skape nye verdier og arbeidsplasser i fastlands- (og ikke minst distrikts-) Norge.

DA ER «ØKT TILSKUDD TIL INVESTERINGER I SKOG som planting, ungskogpleie og andre skogkulturtiltak for å øke karbonbinding og ressursgrunnlaget» musikk. Sammen med «økt industriell verdiforedling av skog i Norge». Samtidig skriver regjeringen at «skogvernet skal gjennomføres med minst mulig konsekvenser for avvirkningen og skog­næringens muligheter til å bidra i det grønne skiftet», der også andre tiltak viser en forstå-else for at det må gjennomføres med aktivt bruk av skogen. Samtidig vil imidlertid re-gjeringen «videreføre Norges klimasamarbeid med EU». Spørsmålet blir da om dette er forenlig.

REGJERINGENS PLATTFORM kommer nemlig parallelt med tre utspill fra EUs grønne giv som alle drar i retning av mindre bruk av skogen, for å imøtekomme naturkrisen og sikre biomangfoldet. I forrige nummer skrev vi om EUs skogstrategi og at tyske forskere har regnet ut at den kan føre til at Europas skogeiere vil måtte begrense avvirkningen med omkring en tredjedel. Siden har forslag-ene til LULUCF (EUs arealforvaltnings-forordning) og taksonomien (EUs verktøy for bærekraftig finans) også kommet. Her finner vi detaljerte skjøtselskrav som skisserer et helt nytt skogbruk med langt lavere tømmer-uttak – i alle fall i de nordiske skogene, (se sak side 34). Forslaget kolliderer med fakta og kunnskap om skog og klima i våre skoger. Og det harmonerer dårlig med den aktive skogpolitikken den nye regjeringen nå legger opp til.

STADIG MER AV POLITIKKEN vår importeres. Ikke alt er tilpasset norske forhold – tvert imot.Det er både et praktisk og et demokratisk problem. EUs skogpolitikk er et godt eksempelpå dette. Naturen er variert og kompleks. Det er jo selve utgangspunktet. De nordiske skogene, skogbruket og industrien er svært forskjellige fra for eksempel de portugisiske. Begge kan bidra inn i klimakampen og natur-krisen, men på forskjellige måter. Det synes ikke å tas hensyn til, når medisinen som ut-skrives er den samme for alle. Det er i landene selv erfaringen og ekspertisen på egen skog ligger. Og ulike politiske partier har til en-hver tid forskjellige tilnærminger til bruken. Det er dem vi stemmer på ved stortings-valget. Det er da vår stemme kan bli hørt. Hva hjelper det om folket stemmer fram en ny kurs hvis rammene legges «der ute»?

DET ER VIKTIG å kunne samarbeide på tvers av landegrensene. Og Europa må stå sammen som en enhet i mange globale spørsmål. Det er avgjørende skal vi få til gode internasjonale løsninger. Klima- og naturkrisen viser hvor påkrevd det er. Men detaljert styring av nasjonale naturressurser som ikke synes å være basert på like detaljert fakta og kunn-skap, er ikke det. Det er både dårlig politikk og lite demokratisk.