KORONAEN HAR I ÅR IGJEN satt kjepper i hjul­ene for bruken av utenlandske skogplantere. Og spørsmålet om støtte for å sikre at plant­ene kommer i jorda, kom fort opp. Gleden var også stor da Stortinget vedtok kr 1,50 i støtte for å sørge for at norske plantere får gjort jobben.

SPØRSMÅLET SOM DA FØLGER, er om pengene faktisk går til de ekstra kostnadene denne spesielle situasjonen medfører? Og om det stimulerer til å etablere et mer robust system med flere norske plantere, som kan gjøre oss mer selvhjulpne og dermed mindre sårbare på sikt?

FORSKRIFTEN FRA I FJOR, ser ut til å gjelde i år også. Den sier at tilskuddet enten går til skog ­eier selv eller til «skogeierandelslag og andre næringsaktører med tilsvarende sentral rolle i skogbruket, som utfører planting for skogeier». Noen tiltak har kostet og kan være med å gi en endret praksis. Et har vært å kontakte NAV for å få arbeidsledige til jobben. Et an­net tiltak har vært å mobilisere ungdom til sommerjobb. Begge deler er omdømmebyg­ging og rekruttering for bransjen. Å sende norsk ungdom ut på sommerjobb i skogen skaper tilhørighet og forståelse for næringen og kanskje interesse for å jobbe i den. For arbeidsledige kan en jobb i skogen være positivt, både for å komme i gang med noe og kanskje kan det gi inspirasjon til omsko­lering. Å gjøre noe fysisk og å være ute i naturen kan gi en ekstra god effekt hvis man har gått inaktiv lenge.

I DISSE TILFELLENE har det kostet «nærings­aktørene» direkte å mobilisere ekstra arbeids­kraft. I andre tilfeller bruker disse under­leverandører som gjør jobben. Noen har stått på ekstra for å erstatte sesongarbeidere med norske plantere. Andre bruker allerede norsk arbeidskraft, slik tilfelle er i saken på side 6 og 7. Men verken underleverandørene eller disse planterne får noe av tilskuddet, ifølge forskriften. Enda mye press ligger på dem for å få de forhåndsbestilte plantene i jorda. Det naturlige ville være å også premiere de som faktisk står for et etablert system som er robust og stabilt og som sikrer at norske skogplanter kommer i jorda hvert år, også i krisetider. Det kunne være med å motivere for en bedre organisering for framtiden.

EKSEMPELVIS VISER STATSKOGS SITUASJON hvor vanskelig man stiller seg når man sjalter ut alle lokale til fordel for innleide sesongarbeidere. I årevis har alle kontrakter vært ute på anbud. Norsk Skogbruk skrev i fjor om lokale skogsarbeidere med en hel yrkeskarriere i Statskog i Ljørdalen, som ble skiftet ut med utenlandsk innleid arbeidskraft uten lokal forankring. Nå straffer det seg. Statskog må konstatere at de ikke engang får ut halvparten av plantene de hadde regnet med i våres.

MEN NOE FORSKRIFTEN FAKTISK BIDRAR TIL, er å motivere skogeiere til å plante eller organis­ere plantingen selv. For de tiltakslystne går nemlig tilskuddet rett i lomma på toppen av skattefritak på skogfond for jobben, og dess­uten slipper man da å betale for at to mellom­ledd skal få jobben gjort. Vi har blant annet registrert en skogeier med ungdom i russe­alder har hatt hele «bussen» til skogs. Det er lønnsomt både for foreldre med skog og for unge som et alternativ til dorullsalg. Å motiv­ere skogeierne til å jobbe i egen skog, er dessuten alltid positivt for et aktivt eierskap. Og det heier vi på.

SIST, MEN IKKE MINST må tilskuddet sikre at skogplanteskolene ikke sitter igjen med tap på planter som ikke kommer i jorda. Det inkluderer også kostnaden med å bli kvitt de fem millioner plantene som ser ut til å bli til overs.