Mye er sagt og skrevet om hvordan avvirkningen av tømmer i Norge bør organiseres, spesielt om forholdet mellom tømmeraktørene og skogsentreprenørene. Her finnes et bredt spekter av muligheter, fra at tømmerkjøperne – der skogeierandelslagene har en dominerende posisjon – har sitt eget driftsapparat, til at entreprenørene har en selvstendig rolle og selv står for mye av kontakten med skogeierne. Vi har også sett forsøk på samarbeid mellom entreprenører med sikte på å etablere alternative salgskanaler for tømmer, uten at dette har lykkes i særlig grad.

Her finnes ikke noe fasitsvar på hva som er optimalt, det er heller ikke slik at alle skogsentreprenører ønsker samme løsning. Noen vil bare ha tilgang til nok tømmer til enhver tid og er ikke interessert i å ta noen rolle utover det. Andre er opptatt av å ha en «friere» rolle, for å kunne ta oppdrag for hvem de vil når de vil. Men felles for alle er at de ønsker en viss grad av forutsigbarhet og økonomisk trygghet for seg selv og sine ansatte. Og en arbeidshverdag som gjør det mulig å holde ut – og ikke minst rekruttere unge mennesker inn som maskinførere, skogbrukets viktigste jobber.

At tømmeraktørene – som skal oppfylle sine salgskontrakter uten at de eier en pinne selv – har behov for en forutsigbar tilgang på driftskapasitet er lett å forstå. Og i rettferdighetens navn er det de siste årene gjort en del for å utvikle avtaler som sikrer dette, samtidig som entreprenørenes behov ivaretas. Men som kjent er skogbruket en næring med store svingninger, det har blitt tydelig illustrert det siste halvåret. Fra en situasjon med knapphet på tømmer ble det overskudd nesten over natta.

Det er vår oppfatning at skogsentreprenørene fortsatt bærer en for stor del av den økonomiske risikoen som disse svingningene medfører. I gode tider presser tømmeraktørene på for at driftskapasiteten skal økes, og det kjøres gjerne dag og natt. Men når det butter – slik mange nå tror det vil gjøre til våren – sitter entreprenørene atter med skjegget i postkassa. 

Som så ofte ellers er det i denne saken adskillig lettere å peke på problemet enn på løsningen. I Trøndelag har Allskog måttet bite i det sure eplet, der etablerer andelslaget nå en betydelig egen driftskapasitet gjennom oppkjøp. På den måten tar andelslaget i hvert fall et ansvar, men om det er i skogeiernes eller de gjenværende selvstendige entreprenørenes interesse at konkurransen begrenses på denne måten, kan definitivt diskuteres.

At tømmeret blir bragt fram til vei i en noenlunde jevn strøm på en kostnadseffektiv måte er alle aktører i verdikjeden avhengige av. Det bør derfor være et felles ansvar å sørge for at dette skjer på en måte som gir alle medvirkende sin rimelige andel av verdiskapingen. De siste 3-4 årene har skogeierne opplevd en saftig økning av rotnettoen, tømmeraktørene har også hatt gode år, noe som har gitt seg utslag i overskudd, andelsutbytte og etterbetaling til tømmerleverandører. Det er vel og bra, men dessverre ser det ikke ut til at de gode tidene har gjort skogsentreprenørene mindre sårbare.