DET ER TYDELIG I de sterkt fokuserte tax-free og abort-spørsmålene. Men også i skogpolitikken ser vi hvordan de ulike partiene drar i hver sin ret- ning. Venstre jobber blant annet for skogvern og mot fremmede treslag, men nå kan det se ut til at de får en motpol. Med KrF i posisjon og på land- bruksministerpost, har vi nemlig fått inn et parti som selv «hevder å ville bygge stolthet som land- bruksparti». Og de har tidligere også vist positivt engasjement for norsk skog- og treindustri. Det kan bli veldig bra for hele verdikjeden.

ALLEREDE I GRANAVOLDEN-PLATTFORMEN kom- mer også formuleringen om at vern må få «minst mulig konsekvenser for avvirkningen og skognærin- gens bidrag i det grønne skiftet». Kampen mot «urimelig» stor verneiver rundt Arbor sponplateindustri i Hattfjelldal i Nordland kan ha synliggjort hvor sårbar industrien er på råstoff-transport. Og vi vet at KrF engasjerte seg lokalt her. Dette er positivt for å ivareta den lille skogindustrien vi har igjen her i landet. Og regjeringen har skjønt at skal vi kunne utnytte skogens potensial i klimasammenheng, må det legges til rette for høy karbonbinding i stående skog og nasjonal foredling til produkter som lagrer karbonet så lenge som mulig (og gjerne erstatter fossilt materiale). Da henger det på greip når det også står at regjeringen vil «legge til rette for å videreutvikle skogressursene og forsterke skogens bidrag til CO2-opptak og lagring av karbon, gjennom et aktivt skogbruk og utnytting av produksjonsmulighetene». Dette er et sterkt signal om at skogen må brukes og ikke ver- nes for klimaets del.

DESSVERRE SPRIKER ARGUMENTASJONEN NÅR man begrenser sine muligheter for å virkelig fange store mengder karbon med formuleringen om «å stan- se planting og bekjempe spredning av fremmede arter med høy eller svært høy økologisk risiko, og fjerne slike arter fra norsk natur». Med dette elimineres våre beste «karbonstøvsugere» i skogbruket, nemlig sitka og lutz som kan gjøre jobben langs kysten. I tillegg legges det også begrensninger på det beste alternativet, nemlig vanlig gran gjennom formuleringen «planting av stedegen skog». Det må tolkes som begrensninger på bruk av norsk gran på Vestlandet og nord for Saltfjellet. Dette henger ikke på greip. Skal vi klare å øke karbonopptaket i norsk skog, som allerede bidrar med å binde halvparten av våre årlige utslipp, er «klimaskoger» med sitka, lutz eller norsk gran det eneste som duger langs kysten. Vår stedegne bjørk og furu gjør rett og slett ikke samme jobben.

MILJØORGANISASJONER, SOM I SIN tid synliggjorde forurensning fra industri gjorde en viktig jobb. Resultatet ble at industrien måtte ta ansvar for å drive bærekraftig og ta vare på livsmiljøet rundt seg. Man ba dem ikke legge ned produksjonen med verdiskapningen og arbeidsplassene som fulgte med. Man ba dem finne gode løsninger på utfordringene og stilte krav. Det førte til utvikling av teknologi og kreative løsninger som ryddet opp i miljøproblemene. At miljøbevegelsen nå peker på uønsket sitkaspredning enkelte steder i landet, bør vi derfor hilse velkommen. Det er viktig å ta dette på alvor. Men løsningen bør heller ikke denne gangen være å forby verdiskapningen, men å finne en god måte å løse miljøutfordringene på. I dette nummeret av Norsk Skogbruk forteller den skotske skogskjøtselforskeren Bill Mason at heller ikke skottene unngår spredning fra plantarealene, men at de kontrollerer den.

SNART KOMMER EVALUERINGEN AV prosjektet Klimaskoger og dessuten rapporten om fremmede treslag og den norske granas naturlige utbredelsesområde. Sammen med signalene om karbon- binding i skog i regjeringsplattformen, blir det derfor spennende å se hvilken kurs som stakes ut fremover. Det ligger an til mer staurbæring.