Vi finansierer planting og ungskogpleie på arealer som ellers ikke ville blitt gjort noe med, altså ikke tilplanting av felter der det har stått produksjonsskog fra før. Vi selger med andre ord ikke CO2-binding som ville skjedd uansett, dersom det ikke er såkalt addisjonalitet i våre tiltak har vi jo ikke et reelt produkt.

Det sier daglig leder Anders Kristiansen og partner Øyvind Stråbø i selskapet Trefadder som holder til i Haugesund. For som omtalt i forrige nummer av Norsk Skogbruk er karbonkreditter fra skog nå ferd med å bli et kommersielt produkt. Og her i landet er det selskapet Trefadder i Haugesund som har kommet lengst med å utvikle konseptet. Det ble etablert i 2019 og har ambisjoner om å sette ut flere millioner planter årlig i nye klimaskoger.

TINGLYSER AVTALER Internasjonalt florerer det av mer eller mindre seriøse selgere av karbonkreditter og de to er opptatt av å få fram at CO2-bindingen Trefadder selger er reell og etterprøvbar. – Vi kontakter grunneiere med egnede felter, gjerne arealer der gjengroingen er i en tidlig fase. Om de er interessert inngår vi en avtale som tinglyses, der vi kjøper den forventede karbonbindingen, dette skal dekke skogeiers investeringsbehov, pluss litt til. Vi «eier» da CO2-fangsten i dette feltet og kan selge den videre til bedrifter som har ambisjoner om å kutte sine CO2-utslipp. Dette markedet er økende, mange har satt seg høye mål som de sliter med å nå, forklarer Stråbø

BAKGRUNN FRA IT OG FINANS Ingen av de to herrene Norsk Skogbruk møter på et kontor i Haugesund sentrum har skogfaglig bakgrunn, men med seg som fagansvarlig har de Rasmus Hagalid-Stokkeland. Han har master i skogbruk fra NMBU og bor i Ryfylke. Anders Kristiansen, som er hovedeier i selskapet, forteller at han fattet interesse for temaet da han som ansatt i et større IT-selskap ble satt til å kjøpe frivillige CO2-kvoter.

– Jeg fikk da oppleve hvor lite transparens det var i dette markedet og hvor vanskelig det var å finne ut hva pengene egentlig gikk til. Skogplanting i Afrika dukket jo stadig opp, men helt konkret informasjon var vanskelig å få. Jeg fant da ut at det måtte være bedre å gjøre dette her. Forholdene for etablering av effektiv klimaskog er gode og kundene kan få følge prosjektene på nært hold, sier han.

Øyvind Stråbø er utdannet økonom, han har lagt finansmiljøet i Oslo bak seg og har vendt tilbake til hjembyen. Etter en periode som markedsansvarlig i Haugesund Fotballklubb har han nå vært partner i Trefadder i snart to år.

– En av klubbens sponsorer stilte krav om karbonnøytralitet og jeg måtte finne ut hvordan det kunne innfris. Slik kom jeg i kontakt med Trefadder, forklarer han.

SOLIDE KUNDER Kristiansen og Stråbø legger ikke skjul på at det har tatt litt lenger tid enn planlagt å få fart på virksomheten. Blant annet la koronapandemien en demper også på denne aktiviteten.

– Vi hadde håp om å sette ut en million planter inneværende år, men ting tar tid og vi ser nå at en del felter trolig må overføres til neste år, forteller de.

Men de fastholder at interessen blant grunneierne og kjøperne av karbonkreditter nå er økende. Blant de siste nevnes store aktører som Sparebank1, Nordan, ABB, energiselskapet Moreld, Vår Energi og Salesforce, et stort konsern innen CRM (Customer Relationship Management.

– Det er viktig å få fram at skogplanting ikke skal komme i stedet for utslippskutt. Men mange selskaper som setter seg mål om karbonnøytralitet innen en viss tid vil finne at de kan kutte mye, men at det vil bli igjen en del tonn som de ikke får bukt med. Da kan de kjøpe kvoter fra oss tilsvarende disse tonnene. Dette vil føre til at markedet for karbonkreditter vil øke sterkt i årene framover, tror Kristiansen og Stråbø.

PÅ POTENSIELL HØY BONITET Men for at denne forretningsmodellen skal fungere må en rekke biologiske, juridiske og praktiske spørsmål være avklart. Hvor det skal plantes er kanskje ikke det vanskeligste.

– Vi prioriterer områder med lav nåværende produksjon og godt potensial ved treslagsskifte, helst bonitet G20 eller bedre. I prioriteringen av arealer har vi god støtte i rapporten Planting av skog på nye arealer som klimatiltak som kom i 2013. Vårt arbeid er jo langt på vei en videreutvikling av klimaskogprosjektet, bare med privat finansiering, sier Hagalid-Stokkeland. Han forteller også at bare norske treslag er aktuelle.

– Hittil har det handlet mest om gran. Det kan også være aktuelt å sette ut furu og lauv på arealer som er egnet. Men manglende foredling på andre treslag enn gran og furu er en utfordring som vi må ta tak i, siden skogbruket selv ikke gjør noe der, sier han.

Hittil har mesteparten av Trefadders aktivitet vært i Rogaland, der selskapet holder til.

– Men en større del av kysten er egnet. Det er her vi finner arealene, produksjonsevnen er høy og faren for kalamiteter er liten, sier HagalidStokkeland. Han forteller videre at det kun brukes foredlede provenienser egnet for landets kyststrøk og at selskapet har inngått en langsiktig avtale med Alstahaug Planteskole.

TAR HELE RISIKOEN En annen utfordring er å lage klare og juridisk holdbare avtaler med grunneierne. Her forteller Kristiansen at det store og velrennomerte advokatfirmaet Bahr har tatt Trefadder under sine vinger.

– De yter tjenester for oss pro bono, (frivillig og ubetalt) som det heter på juridisk. Det har vært til uvurderlig hjelp for oss, sier Kristiansen. Og så vidt vi forstår innebærer avtalene med grunneierne at Trefadder eier

– og kan selge

– CO2-bindingen i et omløp, mens skogeieren beholder eiendomsretten til tømmeret.

– Om foryngelsen skulle mislykkes sørger vi for replanting. Og om arealet omdisponeres til annet enn skogproduksjon før omløpet er omme skal det erstattes med planting på et tilsvarende areal. Men vi prøver å unngå områder der det er sannsynlig, sier Stråbø. Han forteller videre at det er en utfordring for Trefadder at de må betale skogeierne for all framtidig skogbinding når bestandet etableres, mens inntektene gjerne kommer etter hvert som bindingen skjer.

– Det blir som å sitte med et altfor stort varelager. Vi arbeider for å komme over til et opplegg med årlige utbetalinger til skogeierne, etter hvert som bindingen skjer. Men vi er ikke helt i mål med det ennå, sier han.

– GODT MOTTATT Vi får videre vite at det er skogeierne selv som bestemmer hvem som skal utføre plantingen.

– Til å begynne med plantet vi en del selv. Men når dette skal oppskaleres må vi benytte oss av de aktørene som allerede finnes. Skogeieren kan jo også plante selv og beholde mer av pengene.

Kristiansen og Stråbø forteller at Trefadder har blitt godt mottatt av bransjens tradisjonelle aktører

– og av myndighetene.

– Vi opplever stor interesse og blir stadig bedt om å fortelle hva vi driver med. Vi har heller ikke opplevd større byråkratiske utfordringer enn forventet.

– Fylkesskogmesteren i Rogaland er positiv og har vært en god støttespiller, sier de.

MEN BLIR DET PENGER AV DET? Men de store spørsmålene for Trefadder er naturligvis hva de tilplantede arealene kan generere av salgbare kreditter

– og hva som er betalingsviljen i det såkalt frivillige kvotemarkedet. Det første finnes det tall for i publikasjonen nevnt over og i Miljødirektoratets omfangsrike tiltaksrapport Klimakur 2020.

– Et vellykket felt kan generere en CO2-binding på 80 tonn pr daa i løpet av 60 år, er Trefadders korte oppsummering her.

Prisen på frivillige karbonkreditter er litt mindre entydig.

– Ikke alle forstår at dette er noe annet enn ETS-kvoteprisene. (EUs kvotemarked, der antallet kvoter reduseres for hvert år og prisen i skrivende stund er 89,5 euro pr tonn, red.anm.). Prisen i det frivillige markedet er langt lavere og varierer også med produktet som tilbys og kvantumet som kjøpes. Vår pris varierer altså, men har ofte ligget rundt 250 kroner pr tonn, sier Kristiansen.

– BEHOV FOR STANDARDISERING Kristiansen og Stråbø sier at det frivillige kvotemarkedet er en jungel, med mange aktører og til dels tvilsomme produkter.

– Dette er en trussel mot et system som kan bidra positivt til løsning av klimakrisen. På den annen side vil et transparent og etterprøvbart opplegg som vårt komme veldig godt ut. Men det er absolutt et behov for å standardisere, selv på et avgrenset område som CO2-binding i skog. Vi jobber derfor med tredjepartssertifisering og følger nøye med på arbeidet som gjøres i EU for tiden, sier Anders Kristiansen og Øyvind Stråbø avslutningsvis. Eller ikke helt:

– Få gjerne med at vi er interessert i å komme i kontakt med grunneiere som har egnede arealer for produksjon av frivillige krabonkreditter, sier de.

Les mer fra Norsk Skogbruk Nr 4