En fortidsromantisering om bærekraftige fiskerier og harmoniske kystlandskap kan også møtes med en annen historiefortelling: Fremvekst i primærnæringer som fiskeri og beitebruk i middelalderen førte nemlig mange steder til ren avskoging langs norskekysten.

Med fremveksten av fiskeriene utover i middelalderen ble det langs kysten et stadig større behov for færinger, jægter, naust og brygger, og etterspørselen etter fisketønner og salt til konservering økte. Sammen med hard beitebruk og brenning tærte uttaket svært hardt på kystskogene. Over tid ble ressursutnyttinga skjebnesvanger, mange steder ble resultat total avskoging. casino888 Noen kjente og mindre kjente faktorer som har påvirket kystskogene er her omtalt. En fortidsromantisering om bærekraftige fiskerier og harmoniske kystlandskap kan også møtes med en annen historiefortelling.

TORV SOM BRENSEL – På Fedje he me så lite ris at vi må dengja ungane med torv! Ordspråket over illustrerer på mange måter hvordan Norges kystbefolkning virket og levde helt frem til 1930-tallet – torvstikking og torv som brensel var de fleste steder i de ytre kyststrøk standarden. Skogen var nedhogd, brent og nedbeitet, og avskrapning av humus, jord og torv ble enkelte steder ført så langt at myndighetene så seg nødt til å legge ned forbud mot videre torvskjæring. Bjørkeris, lyng og gras ble fortært av smale og geit. Med dagens målestokk ville vi definert fortidens ørkenaktige kystlandskap som økologisk katastrofeområde. Mangel på trevirke og brensel har i mange hundre, kanskje tusenvis av år, vært en formidabel utfordring for kystfolket og fiskerbonden. Men så lenge man skaffet seg og familien mat og utkomme fra fisket og husdyrholdet, ble brenselforsyningen et mer sekundært spørsmål. Brensel kunne man jo alltids skaffe seg gjennom torvskjæring eller man kunne, om pengene strakk til, handle ved fra de mer skogrike bygdene. På 1500-tallet er det regnet med at det største treforbruket innenlands var ved til brensel, hus-, båt og skipsbygging, gjerdefang samt virke til tjære-, kalk og saltbrenning og brenning av ved og kull for tilvirkning av råjern eller myrmalm. Etter hvert ble oppgangssager og lokale bergverk avtagere av betydelige kvanta av trevirke. Svære arealer av kystens skogbærende mark var da allerede blitt avskoget. Dette gjenspeiler seg da også i de tidlige skogbeskrivelser som er gitt. Peder Claussøn Friis (1545-1614) skriver blant annet i «Norriges beskriffelse» omkring 1590: «Saa er oc nogen anden Platzer ude ved Haffsiden, som er Lister, Jederen, Karmesund etc., som iche er Schouff paa, hafuer dog for Hundred Aar eller thou Hundret veret schouff noch …». Biskopen undervurderte nok situasjonen en god del, avskogingen langs kysten er vist å strekke seg minst 2500 år bakover i tid.

MATERIALER FRA SKOGEN Vestlandet hadde på 1500-tallet flere fortrinn; store skogressurser av godt furutømmer, sjøveien gav rimelig transport og det var relativt kort vei til markedene i Europa. Teknologi knyttet til vass-saga eller oppgangssaga var i ferd med å bli kjent, det var godt om kraft fra elver og flombekker, samt god tilgang på sesongarbeidskraft. Alt lå til rette for en sagbruksboom, og de viktigste eksportmarkedene for planker, bjelker og sperr ble Skottland, England og Nederland. Men klondyke-stemningen tapte seg etter hvert som tømmer-ressursene ble overutnyttet. Hovedbildet frem mot slutten av 1600-tallet var at grove og halvgrove trær i furuskogene langs kysten av Sørlandet og på Vestlandet i stort monn var hogd ut, det var lite gjenvekst og aktiviteten de neste århundrene måtte forflyttes innover til indre fjordstrøk og dalstrøk. Midt på 1600-tallet var det i underkant av 300 flomsager i drift vestafjells med sterkt begrensa skurmengde, mens det på Østlandet og i Agder nå var i drift hele 1200 sager som saget om lag 6,4 millioner bord. Det er også viktig å sette søkelys på hvor hovedmengden av ressursuttaket fra kystskogen tok veien. Selv om trelasteksporten lokalt var viktig, var det et stort «hjemmeforbruk» som sto for brorparten av forbruket. Våre første skogbrukstellinger i Vestlandsfylkene angir at virkesforbruket på gårdene var fire ganger så stort som avvirkning av furutømmer levert til sagbrukene.

SALTBRENNING Før importsaltet ble tilgjengelig handelsvare måtte man skaffe saltet på annet vis, og saltbrenning med inndamping av sjøvann og tang var metoden som ble anvendt. Langt nær alle hadde penger for å kunne kjøpe «bergsalt» eller «baysalt», hvor hovedtyngden av saltet til det nordenfjeldske ble importert via handelsstuene på Bryggen. Bernt Lorentzen skriver i sin bok «Salt – Saltets historie i Norge», at utover fra 1400-tallet kom Trave-saltet på markedet via Hanseatene, men det hadde høy pris. Lenge valgte derfor bøndene, noen spesialisert som «saltkarle», å produsere eget salt. Saltet var av stor betydning for å kunne konservere kjøtt, fisk og smør, og som i dag – for å smaksette maten. Landsskylda eller skatten ble ofte betalt i form av smør – og usaltet smør harskner raskt. Så salt var på mange vis en nødvendighetsvare. Flere gårder eide gjerne en saltbu med saltkjele i lag. Produksjonen gjennom inndampning av sjøvann i saltkjeler eller saltpanner krevde mye ved. Vannet i fjordene inneholdt gjerne på ettervinteren 25–30 g salt per liter. Om vinteren økte man saltgehalten i vannet ved å la det fryse for så å fjerne isskorpen. Skulle man få fremstilt ei tønne salt måtte man dampe inn om lag 4000–5000 liter med sjøvann, og vedforbruket var ifølge Sandmo minst tre favner med tørr ved per tønne salt. En favn ved har målene 3x3x1 alen, eller 2,4 m3. Rundt regnet kan man si at for produksjon av ett tonn salt gikk det med 33 m3 sjøvann og 35 m3 (21 tonn) tørr ved. Tilveksten i lauvskogen i Hardanger ligger som regel rundt 0,3 m3 per daa. Ved en årsproduksjon av 1000 tønner salt gikk så å si all tilvekst fra et skogområde tilsvarende 8–10 000 dekar med. I tillegg skulle man ha nok av ved, gjerdefang og bygningsvirke til gardens fornødenhet. Det sier seg selv at over tid kunne et høyt produksjonsvolum bli kritisk for skogene lokalt. Saltet fremstilt ved koking i Norge var gjerne grått og grovt, og det kunne sjelden måle seg kvalitetsmessig med baysaltet fra Portugal, Spania og Frankrike. Lokalt foregikk det saltproduksjon i kjeler på Vestlandet helt frem mot 1820-tallet.

SPERRE-RIS, VIDJE OG RÅVEDSTENGER At det er en nær kobling mellom fiskeriene og bruken av skogen – og for Lofoten i særdeleshet, er kanskje ikke åpenbart for de fleste. Petter Dass skriver bl.a. i Nordlands Trompet (ca. 1696): Sin Gielder de tømret af Stænger og Raa De sperede Fisken og hengte derpaa To torsker de giør os en Spore Og paa det at Tallet kand noget forslaa See sex gange tyve de telle dig maa Saa regnes eet hundred’ at være For å kunne produsere tørrfisk av fornøden kvalitet og for riktig tørk på fisken blir rundfisk så vel som rotskjær, stor skrei fanget sent i sesongen, delt i to halvdeler slik at de henger i hop etter spolen, og deretter blir de hengt på plass over hjell av råvedstenger. Store kvantum med slike stenger måtte skaffes fra skogstrøkene, og det var vanlig å benytte unge, slanke trær av gran eller furu til formålet. Storbåtlag fra Namdalen, Helgeland og Salten hadde gjerne med seg slike råvedstenger for salg ved ankomst til Lofoten. Hjell består vanligvis av et par kraftige bukker, kalt marstokker eller neiper (suder), nedgravd i bakken. Over ligger kraftige parallelle bjelker, lengde 15–18 alen, kalt æser (av ås), og over æsene ligger det råvedstenger som fisken henges på, kalt rær (flertallsform av rå), vanligvis 9–10 alen lange unge spirer av gran. Under æsene kunne det ved behov settes opp loddrette støtter, ei stong. En slik hjelltype kalles for en råved-hjell, til forskjell fra den mer moderne hjelltype, pyramide-hjell, med fasong som et sadeltak, og med metallstenger til å henge fisken på. Hjellen måtte kontinuerlig vedlikeholdes og fornyes. Rundt 1860 ble spunnet hampesnøre tatt i bruk i fiskeriene, det hadde da blitt rimelig handelsvare. Før den tid ble det brukt såkalt sperre-ris (sperris), rotskudd/tynnrøtter av bjørk. Sperris ble brukt for å knyte sammen fisken parvis med ei løkke (sperre) om spolen, til oppheng på hjellen. Disse 3-4 mm tykke og ca. 50 cm lange røttene, ble gravd fram eller revet opp, skrapt reine, og gjerne lagt i sjøen for å mykne, før de ble vridd. Sperre-ris ble gjerne henta ut av skogen før telen la seg, vanligvis ble de gjort klare på høstparten. Ei vanlig bør med sperre-ris inneholdt 12 knipper á 100 stk. Årlig forbruk var betydelig. Rundt år 1800 angir Jens Kraft at fangstmengden på Lofotfisket var om lag 233 000 våg rundfisk, der en gammel våg tilsvarer ca. 80 kg. (Petter Dass skriver: «… en vog, det er tredve Torske …». Vi snakker da om en fangst på ca. 7 millioner torsk. Andre har estimert antallet fangstet skrei til 16 millioner stk. Uansett, om fisket var på 7, 12 eller16 millioner skrei, gikk det med mye sperre-ris, antakelig 3,5–8 millioner stk per år. Forutsetter man at man kan skrape fram 5–10 sperre-ris per småbjørk og man forutsetter 100 småtre per dekar, så ser vi at det årlig i Lofoten blei snauet og gravd opp et areal på 5000-8000 dekar med ungbjørk. I realiteten var dette en spredt aktivitet som raderte ut ungskogen over formidable arealer, og den kom på toppen av risskjæring (fór til husdyra) og anna høsting. Vidjer var halvannen meter lange rotskudd av vier eller av seig ungbjørk. Den tykkeste enden var stiv og tilspissa, resten blei vridd og var bøyelig som et tau. Denne ble blant annet brukt til å tre torskehodene på, og vanligvis ble det hengt 20 hoder på hver hank. Amund Helland har i sin oversikt over Nordlands amt regnet seg frem til at det årlige forbruket i Lofoten var på 150–200 000 vidjer. Med samme tetthet som gjelder antall stammer per dekar som ovenfor tilsvarer bare vidjeuttaket et areal på nærmere 2000 dekar.

VED TIL TRANBRENNING OG TIL OPPVARMING AV RORBUENE I Lofoten og i øvrige kystdistrikter trengtes det ikke bare ved til å varme opp hus og til matlaging, det gikk også med store mengder såkalt «lysbreved». Fra fisket fikk man også store mengder lever som man måtte varme opp eller «bre». En slik oppvarming krevde småved, gjerne godt tørket ris, slik at koketemperaturen ble høy. All tran benevnes gjerne «lyse», men kvaliteten deles gjerne i tre hovedtyper; «blanktran» fra rå lever, «brun-blanktran» som fløtes av råleveren og «brun-tran» som kokes til lysolje eller tranolje. Tran eller lyse var et av fiskerienes hovedprodukter. موقع 365 Antall fiskere som deltok i Lofotfiske har variert, i 1860 årlig deltok i overkant av 20 000 personer. Ved-forbruket til en slik stor ansamling av folk i kalde vintermåneder var betydelig.

TØNNEBAND OG KAVEL For å holde liner og garn flytende krevdes kavel. Kavel av glass kom først vanlig i bruk i Lofotfisket fra midten av 1800-tallet. Før glasskavelens tid brukte man gjerne kjerneved av selje (raudselje, Salix caprea) til kavel. Men også gran, furu og einer kunne benyttes til «fløit». Kavelkjeppene var 55 cm lange og i den ene enden var det boret et hull for bendsel, der man gjerne benyttet hestetaggel for innfesting. Under lofotfisket måtte man ha med flere sett med seljekavel til garnene, da fløiten etter ei tid ble vasstrukken. Det er da kanskje ikke underlig at det i tidligere tider kunne ligge store hauger med seljekavel overalt i Lofoten, for garnbruket. Et båtlag på 6 mann (åttring, liten fembøring) trengte gjerne 600 kavel i sesongen. Regner man 2–3000 båtlag blir det en anselig mengde med vedskier av selje som måtte fremskaffes! Tønnebånd for å reparere tretønner måtte være ca. 2 m lange og fingertykke og man benyttet gjerne selje eller bjørk til dette formålet, lenger sør langs kysten brukte man gjerne hassel til band. Med stor bruk av tønner til rogn, tran, agn og til andre fornødenheter var dermed «bainnstaka» også en etterspurt trevare som måtte skaffes. Naustris, helst bjørkeris til underlag i naustene, samt materialer for å lage stø – landingsplasser for færingene, var andre bruksområder der det gikk med en del virke. Alt dette og mer til av langvarig og allsidig bruk og misbruk førte til kystens avskoging. •

TEKST: BERNT-HÅVARD ØYEN, DIREKTØR, STIFTELSEN BRYGGEN