Det finnes ingen optimal skogskjøtsel som passer for all skog i Norge. Både flatehogst og lukkede hogster har sine styrker og svakheter, fordeler og ulemper. Begge måtene å forvalte skogen på hører hjemme i et moderne skogbruk. Ideelt sett bør hogstform bestemmes ut fra målet med skogbehandlingen – og ikke ut i fra idealisme eller gammel (u)vane.
TEKST: PAUL MCLEAN OG CHRISTIAN KÜHNE, FORSKERE VED NIBIO
Debatten om flatehogst versus lukkede hogster har pågått i lang tid og i mange land, og nå har den blusset opp på ny. Foranledningen er EUs nye skogstrategi for 2030, som blant annet foreslår å unngå flatehogst og å utvikle hogstformer som er mer «naturlige» («close to nature»)
– det som kalles lukkede hogstformer. Slike lukkede hogstformer ses i EUs skogstrategi på som et vinn-vinn scenario for all skogskjøtsel.
Dette er imidlertid et altfor snevert perspektiv. Både flatehogst og lukkede hogster har sine fordeler og ulemper, og et moderne norsk skogbruk bør ha rom for begge deler. Etter vår mening bør skogbehandlingen bestemmes av økonomiske, økologiske og samfunnsmessige hensyn, og ikke ut fra idealisme eller gamle vaner. Skogbehandling handler om å gjøre de rette tingene på de rette stedene; det er ikke slik at én løsning passer over alt.
Fordelene med flatehogst er først og fremst at det går lang tid mellom hver gang man trenger å gjøre noe
– vanligvis 80-100 år for gran i Norge. Hogstmaskinene trenger dessuten ikke å flyttes langt innen hver skog eller mellom ulike skogteiger. Man høster mye om gangen, og tømmeret er av nokså lik kvalitet siden trærne jo er like gamle og har stått med omtrent samme avstand. Kvalitet og ensaldrethet er av stor betydning, ikke minst for treforbrukende industri.
Oppsummert gir bestandsskogbruket mulighet til å produsere mye tømmer, med lave kostnader og lave utslipp av klimagasser. Bestandsskogbruk og flatehogst gjør det dessuten mulig å konsentrere tømmerproduksjonen til visse områder, noe som kan gi rom for å la skogen stå urørt andre steder.
Ulempene med flatehogst er at den favoriserer en skog med bare grantrær eller kun furutrær. Det visuelle aspektet ved slike monokulturskoger er da kanskje også årsaken til de fleste klagene på et skogbruk basert på flatehogst. En skog bestående av bare ett treslag vil også være mer utsatt for insektangrep eller alvorlige klimahendelser, slik som tørke. Selve hogstflaten ser heller ikke alltid så bra ut, og jorda kan få kjøreskader om man ikke er forsiktig.
Lukkede hogster («continuouscover forestry» på engelsk) er en fellesbetegnelse for en hel rekke ulike skogskjøtselsregimer. Målet med lukkede hogstformer er vanligvis å oppnå en mer variert (heterogen) skogstruktur enn ved bestandsskogbrukets flatehogster.
Resultatet av lukkede hogster er et mer variert skogbilde, med trær som varierer i høyde og alder, og kanskje også med flere treslag. For folk flest resulterer lukkede hogster sannsynligvis i et mer tiltalende visuelt skogbilde. Et utstrakt nettverk av skogsbilveier gjør det i tillegg enklere å ta seg inn i skogene for å gå tur, sykle eller bedrive andre former for friluftsliv. Et godt eksempel på dette er Oslo kommunes skoger i Nordmarka, der nettopp rekreasjon er en viktig driver for skogbehandlingen.
Et mer sammenhengende kronedekke betyr også at vannhusholdningeni skogen opprettholdes over tid, uten plutselige endringer i drenering som følge av flatehogst. Dette vil redusere farene for flom og ikke minst redusere farene for jordskred, snøskred og steinsprang i bratt terreng.
En mer heterogen og variert skog kan være mer motstandsdyktig mot forstyrrelser, slik som insektutbrudd og vindfall. Hyppigere hogster gir dessuten skogeier flere utbetalinger over tid fremfor alt på én gang.
Ulempene ved lukkede hogster er at hogstmaskinene og lassbærerne, som hvert 10–15 år skal inn i skogen for å hugge og transportere tømmer, fordrer et omfattende nettverk av godt vedlikeholdte skogsbilveier. Dette reduserer tilgjengelig skogareal, og gir flere personer tilgang til områder som kanskje ellers ville vært skånet for slitasje. Ved gjentatte hogster er det også større fare for skader på trærne i det gjenstående bestandet. Dette kan blant annet gi inngang for råtesopper.
Og i motsetning til hva mange kanskje tror så gir ikke lukkede hogster nødvendigvis tømmer av høyere kvalitet. Med lukkede hogster får du en større variasjon i sortimentet av tømmer, noe som i tillegg er mer krevende å høste og å foredle. Istedenfor å hente trær med noenlunde de samme egenskapene fra samme hogst, vil en oppkjøper bli nødt til å hente tilsvarende trær fra et større geografisk område. Dette vil også kreve mer samarbeid og koordinering skogeiere og skogeierandelslag imellom, for å gi lønnsomme drifter.
Gitt fordelene og ulempene til de to hogstformene – flatehogst og lukkede hogster – kan det også være på sin plass å vurdere hybride versjoner av de to. For det er ikke alltid slik at flatehogst er nødt til å foregå i stor skala, eller at det nødvendigvis er basert på bare et treslag. Tilsvarende trenger man heller ikke å bedrive lukkede hogster på enkelttrenivå. Faktisk så er flere av skjøtselsformene tilgjengelig for lukkede hogster ikke så veldig annerledes enn det man kanskje ville karakterisert som mindre flatehogster. Det er heller ingen grunn til ikke å plante det du ønsker i åpningene. Skjøtselsformer kan plukkes fra øverste hylle slik det passer på din eiendom; hva læreboka sier er kun ment veiledende
– det er ikke regler.
Så, for å oppsummere: Etter vår mening hører både flatehogst, lukkede hogster – og alle mellomformene – hjemme i det norske skogbruket. Allerede i dag benyttes lukkede hogster i urbane områder og det er ingen tvil om at bruken kan utvides til andre steder i landet. På samme måte kan flatehogster der man tar særlige hensyn når det gjelder kjøreskader, absolutt være det rette å gjøre i mange områder. På denne måten kan flatehogster være med på å beskytte det som er igjen av virkelig naturskog, ved at skogproduksjonen samles på dertil egnede områder.
Å endre skogskjøtselsstrategi er imidlertid ikke gjort på et blunk. Det er ikke som å slå på lyset i entreen hjemme. Skogen skal vokse og tilpasse seg et endret skjøtselsregime før du som skogeier kan vurdere effekten av de endrede tiltakene.
Utfordringen, slik vi ser det, er å finne ut hva man gjør hvor
– og å spre kunnskap om både flatehogst og lukkede hogster. Skogskjøtsel er ikke svart-hvitt, og vi tror heller ikke at EU ser det på den måten.
