Forskning

Lukket hogst – hvor godt har det fungert?

Lukkede hogster har fått sine «15 minutes of fame» i media denne sommeren. Lukket hogst er imidlertid ikke nytt, selv om EU-byråkratene har børstet støv av begrepet. Det er i mange tilfeller både praktiske, økonomiske og biologiske grunner til at lukket hogst ikke benyttes mer enn det gjør i Norge.



 

TEKST OG FOTO: EVEN BERGSENG, AKSEL GRANHUS OG ERLING BERGSAKER

Men ikke alt er faktabasert når det skal velges hogstform. For hvordan fungerer lukket hogst under ulike for­hold i Norge, med tanke på foryngel­sestilslag, produksjon, kostnader og eventuelle skader på restbestand? Det har vært tema for et samarbeidspro­sjekt mellom NIBIO, NORSKOG og Glommen­-Mjøsen Skog. Prosjektet har undersøkt et utvalg av lukkede hogster gjennomført i Norge i perio­den 1990 til 2010 og analysert biologi og økonomi. I de bestandene prosjektet har undersøkt er resultatene generelt positive, men det er noen elementer som må vurderes nøye.

Skogstandarden setter et krav om at det skal anvendes lukkede hogster der forholdene økonomisk og biologisk ligger til rette. Tilbakemeldinger fra enkeltskogeiere til næringsorganisa­sjonene i skogbruket er at omfanget av lukkede hogster har gått noe ned de siste årene på grunn av blandede erfaringer med hogstformen. Denne trenden bekreftes også av skogoppsyn­ets kartlegginger som framkommer gjennom Resultatkartleggingen for skogbruk og miljø (Granhus m.fl. 2018) og av data fra Landsskogtakser­ingen (Stokland m.fl. 2020). Samtidig blir næringen kritisert for at omfanget av lukkede hogster er for lavt. En utfordring i denne sammenheng er at det mangler erfaringstall som kan dokumentere hvordan lukkede hog­ster har fungert med hensyn på pro­duksjon, foryngelse og økonomi for skogeier, både totalt sett og spesifikt for ulike skogsituasjoner og vegeta­sjonstyper. Diskusjonen med søkelys på lukket hogst eller kontinuitets­skogbruk, som dette ofte kalles uten­for Norge, er økende også utenfor landets grenser. Vi må regne med økt fokus på dette i framtida, og det er behov for å styrke kunnskapsgrunnla­get slik at forventningsnivået til omfang blir mest mulig realistisk, og suksessraten bedre der man velger å gjennomføre lukkede hogster.

Det er gjort en del lukkede hogster som en del av den løpende skogfor­valtning de siste 20–30 år. Dette gir grunnlag for etterregistreringer for å analysere hvor godt disse hogstene har fungert med hensyn til foryngelse og videre produksjon. Denne mulig­heten for systematisk etterregistrering var utgangspunktet for dette prosjek­tet. Datamaterialet omfatter 19 bestand på bonitet 11–20 (90–545 moh.) der det var utført lukket hogst for 6–27 år siden. I hvert bestand ble det målt opp fem temporære prøve­flater à 314 m² (radius 10 m) som grunnlag for å rekonstruere tilvekst og stående volum før og etter hogst. Bestandene hadde en gjennomsnittlig uttaksstyrke på 52 prosent av grunn­flaten (variasjon: 3–90). Foryngelse (trær med høyde minst 10 cm og dia­meter i brysthøyde < 5 cm) ble regis­trert på fem «telleflater» med radius 2,26 m (16 m²) innen hver prøveflate.

Basert på data fra de etterregistrerte hogstene har vi utført skogøkonomis­ke analyser for å vurdere økonomien av lukket hogst opp mot et alternativt scenario med flatehogst og etterføl­gende planting, der vi forutsetter at den lukkede hogsten gjennomføres som en skjermstillingshogst i to omganger (etablering av skjerm og fjerning av skjermen etter etablert foryngelse).

Hogstføringen har variert ganske mye mellom bestandene. Uttaket har i noen tilfeller vært orientert primært mot de grøvste trærne, dvs. en bled­ningslignende hogstføring. I andre bestand har uttaket derimot vært konsentrert til de mindre trærne, der hogsten kan karakteriseres som tradi­sjonell skjermstillingshogst (høg­skjerm). Variasjonen i hogstføring gjenspeiles også tynningskvotienten (middeldiameter i uttaket/middeldia­meter før hogst), som varierte fra 0,77 til 1,69 mellom de ulike bestandene. Utgangstilstanden med hensyn på diameterfordeling før og like etter hogst varierte følgelig også betydelig mellom bestand.

Både grunnflate-­ og volum tilvek­sten fra hogsttidspunktet og fram til oppmålingene i 2018­2019 var positivt korrelert med boniteten fra skogbruksplan og grunnflatesummen like etter hogst, mens de var negativt korrelert med grunnflatemiddeldia­meteren etter hogst. Den gjennom­snittlige volum­-tilveksten var omtrent på nivå med den estimerte produk­sjonsevnen for ensaldret «bestands­skog» på samme bonitet. Den regis­trerte tilveksten på skjermtrærne var høyere enn forventet, og viser at disse i stor grad har reagert på fristillingen.

FIG.1: Registrert foryngelse varierte med skjermens tetthet (grunnflatesum) og vegetasjonstype.

Antallet utviklingsdyktige bartrær per hektar (planter høyere enn 10 cm og inntil 5 cm diameter i brysthøyde) var høyest i prøveflater der vegetasjons­typen var en fuktig utforming av blå­bærskog, tett fulgt av prøveflater på småbregnetypen, jfr fig.1 Det var fær­rest planter i bærlyngskog og i tørre utforminger av blåbærskog. Antallet var videre negativt korrelert med gjenstående grunnflate etter hogst. Generelt var det i mange av bestande­ne ganske høy tetthet av utviklings­dyktige planter

– over halvparten av de undersøkte bestandene hadde over 2000 utviklingsdyktige planter per haa. Nullruteandelen var likevel ofte forholdsvis høy, noe som viser at for­yngelsen var ujevnt fordelt. Den årlige innvoksingsraten, det vil si antall trær som har vokst seg større enn diameter 5 cm i brysthøyde i tidsrommet etter hogst, var i gjennomsnitt på 4,6 trær på haa per år. Innvoksingsraten var negativt korrelert med grunnflatesum etter hogst.

Det er noen dilemmaer her: Hogger du hardt får du dårlig tilvekst og god foryngelse, mens forsiktige inngrep gir god tilvekst og dårlig foryngelse. Det er vanskelig å gi noen fasit med tanke på inngrepsstyrke, men det er klart at dimensjonsfordeling og status på foryngelse før første inngrep kan gi en pekepinn på hvilken hogstføring som er fornuftig.

De analyserte bestandene har altså hevdet seg godt ut fra et produksjons­perspektiv (tilvekst), og ofte med god eller akseptabel tetthet av foryngelse. Når vi kombinerer registrert produk­sjon med økonomiske forutsetninger for drift, viser de økonomiske analys­ene at lukket hogst i mange tilfeller har vært økonomisk konkurranse­dyktig sammenlignet med flatehogst og planting.

Det er viktig å huske at resultatene fra denne undersøkelsen baserer seg på skog der skogeierne i utgangs­punktet vurderte at lukket hogst kunne være et egnet alternativ til fla­tehogst og planting. I tillegg er utval­get som er undersøkt bestand som har «overlevd». Mislykkede lukkede hogster er for lengst sluttavvirket og kommer dermed ikke med i en slik undersøkelse. Følgelig representerer ikke vårt datamateriale et tilfeldig utvalg av norsk granskog. Dette påvirker resultatene i en grad som vi ikke kan kvantifisere.

Utfordringen til det praktiske skog­bruket blir å finne egnede bestand med en vegetasjonstype der vi kan få godt tilslag på foryngelse og der sam­mensetningen av trær gir grunnlag for god tilvekst etter hogst. Der vi har slike bestand viser denne undersøkelsenat lukket hogst lønnsomhetsmessig er på nivå med snauhogst og planting.

De gjennomførte analyser omfatter også følsomhetsanalyser for effekt av planteforedling, ulike nivå for økte driftskostnader mv. Innenfor rimelige nivå endrer ikke dette konklusjonene.

 

Les hele Norsk Skogbruk nr 12. her.