Markaforskrift eller aktive hensyn etter sertifiseringsordningen?

Oslo har erfaringer med friluftshensyn gjennom markaforskriften siden 1977. Kunne hensynene vært ivaretatt med en mer aktiv praksis av lokale friluftslivshensyn i sertifiseringsordningen?

 

TEKST: CELINA MATHIESEN OG ERIK TRØMBORG, NMBU

Vi har studert effekten markaforskriften har på skogbruket gjennom intervjuer med representanter fra skogbruk, miljø og friluftslivet og funnet både positive og negative sider ved forskriften slik den praktiseres i dag.

Kort oppsummert ser vi at en mer aktiv praktisering av lokale friluftslivshensyn i sertifiseringsordningen kan være et alternativ til markaforskriften, men ville gi mindre innsyn i driftene og kanskje mer konflikt rundt skogbruket i Marka.

 

HENSYN TIL ØKOSYSTEMTJENESTENE

Oslomarka er en samlebetegnelse på det sammenhengende skogs­ og friluftsområdet rundt Oslo som strekker seg inn i Viken og Innlandet fylkeskommuner. Den omfatter 17 kom muner og mer enn 2000 skogeiere. Ca. 1 million mennesker bor i tilknytning til den såkalte Marka.

Skogbruk i Oslomarka må selvsagt følge de samme forskrift­ene og lovverkene som resten av skogbruket i Norge, men må i tillegg følge en egen forskrift som regulerer skogbruket innenfor Markagrensen, for å ta ekstra hensyn til økosystem­tjenestene. Denne forskriften kalles markaforskriften og har som formål å «… sikre eit berekraftig skogbruk som bidreg til å ta vare på og utvikle kvalitetar i området knytte til frilufts­liv, naturmiljø, landskap og kulturminne».

 

SØKNADSPLIKT OG FLATESTØRRELSER

Markaforskriften trådte i kraft i 1977 og omhandlet da først og fremst nybygging av skogsbilveger i Oslomarka: «Forskrift om skogsbilvegbygging …» (Lovdata, 1977). I 1983 ble denne forskriften utvidet til «Forskrift om skogbehandling og skogsdrift i skogsområder i Oslo og nærliggende kommuner (Marka) …» som omfattet flere punkter og begrensninger som skogbruket måtte ta hensyn til. En revidert versjon kom 1. januar i år.

Hovedforskjellene på skogbruk innenfor og utenfor Marka­grensa er krav om hogstsøknad og flatestørrelser. Det inne­bærer helt konkret at i forkant av alle foryngelseshogster må det ifølge §7 sendes inn en søknad før hogsten settes i gang. Denne søknaden skal bestå av et kart over området og blant annet beskrive miljøverdier, hogstmetode, foryngelses metode og hvor tømmeret skal kjøres ut. Det er ikke tillatt å starte hogst før et svar fra kommunen foreligger. Alle hogster som meldes inn blir dessuten lagt ut offentlig og andre organisasjoner kan sende inn en klage hvis de er uenige i det som er vedtatt. Videre begrenser forskriften maksimal flatestørrelse ved avvirkning til enten 30 eller 50 daa, avhengig av hvilket område innenfor marka det skal gjennomføres hogst i.

Vi har undersøkt hvordan forskriften påvirker skogbruks­aktiviteten, men også hvordan miljø­ og friluftssiden opp­lever effekten av tiltakene.

 

MYE JOBB – FÅ KLAGER

Antall meldinger om hogst (i praksis søknader), varierer fra år til år. Høringsnotatet til den nye markaforskriften, som ble publisert i 2017, oppgir også at det i snitt var 577 hogst­innmeldinger årlig (Landbruks­ og matdepartementet, 2017). Dette er noe høyere enn det tallet skogbrukssjefene har opp­ gitt i intervjuene. Saksbehandlingstiden fra meldingen blir sendt inn til svaret foreligger, er i gjennomsnitt 18 dager, ifølge de kommunale skogbrukssjefene. De bruker i snitt ca. syv timer pr melding på saksbehandlingen inkludert befaring, noe som gir en estimert kostnad per kubikkmeter på ca. syv kroner for den offentlige saksbehandlingen. De fleste skog­brukssjefene befarte alle drifter som ble meldt inn. Skog­eiernes saks behandlingskostnad er begrenset fordi det i hovedsak er en beskrivelse av planlagt hogst. Rundt 10 av de planlagte driftene klages inn årlig. Manglende hensyn til friluftsliv eller biologisk mangfold er hovedårsakene, men det er sjeldent at klagene fører til endring eller avslag på drift. Landbruks­ og matdepartementet viser til at i perioden 2013–2016 ble 0,6 % av alle innmeldte hogster endret som følge av klage.

 

KVALITETSSIKRING, MEN MINDRE FLEKSIBELT

Skogbrukssjefene i kommunene rapporterte at hogstmelding­ene er en byråkratisk prosess og gir skogeierne mindre fleksibilitet i avvirkningen. Samtidig er det en fordel at flere inkluderes ved planlegging av drifter; flere detaljer kommer frem før driftsoppstart og informasjonen blir sjekket av flere. Flertallet av skogbrukslederne i driftsapparatet trakk imidlertid fram at denne involveringen er en fordel, og at prosessen fungerer som en kvalitetssikring av planleggingen. Den mest nevnte negative siden som blir trukket frem av skogbrukslederne er først og fremst at de mister fleksibiliteten og det å kunne være spontane i planleggingsarbeidet. Markedet, priser og tilgangen på entreprenører svinger og muligheten til å kunne avvirke raskt hvis en entreprenør blir tilgjengelig eller hvis prisene plutselig stiger, reduseres. Skogeiere har dessuten merarbeid med hogstsøknadene og mister fleksibilitet når driftene skal godkjennes av det offentlige.

 

VANSKELIGERE Å KLAGE

Miljø­ og friluftsorganisasjonenes erfaringer med praktiser­ingen av markaforskriftene varierer. I den nye revisjonen er treukersfristen fra søknaden er sendt til drift kan starte tatt bort. De forteller at i de fleste tilfeller må de selv lete i post­listene til kommunen for å finne informasjon om kommende hogster. Interesseorganisasjonene mener at søknads­prosessen og innsynsmuligheten ikke fungerer slik den bør. Når treukersfristen for oppstart av drift etter innmelding nå er fjernet er det blitt vanskeligere for dem å involvere seg og i praksis ha noen innflytelse på det som skjer. Som en løsning foreslo organisasjonene å opprette en digital portal slik at innsyn og medvirkning blir enklere.

 

FLATESTØRRELSER ER OK

Det andre hovedpunktet er flatestørrelsene, men denne begrensingen synes i praksis stort sett å være lite konflikt­fylt. Skogbrukssjefene får få henvendelser fra skogeiere som ønsker å avvirke større hogstflater enn de fastsatte grensene på 30 og 50 daa. En utfordring med flatebegrensningen kan være at en flate på en eiendom gir begrensninger for hogsten på naboeiendommen. Det gis også enkelte dispensasjoner knyttet til skogskader eller utfordringer med å finne stabile kanter som avslutning på bestandet. Men etter revisjonen i 2022 blir det vanskeligere å gi dispensasjon for flate størrelsen. Både skogbrukssjefer og skogbruksledere oppfatter likevel i hovedsak at grensene for flatestørrelsen er ok. Det er enighet om at mindre flater er visuelt penere enn store flater, og at begrensningen av flatestørrelse skaper mer variasjon i skogbildet.

Interesseorganisasjonene på sin side mener at flatene innenfor Markagrensen er for store og at fokuset på flate­hogst er for stort. Buffersonene som i dag settes igjen mellom to flater blir sett på som for gjennomsiktige og demper derfor ikke innsynet slik de er ment å gjøre. Så er også praksisen med lukkede hogster blitt mer vanlig i Oslomarka den siste tiden, ifølge resultatene til denne studien. Å unngå kjøre­skader er også blitt et mer omtalt tema.

 

TILSTREKKELIG MED SERTIFISERING?

Friluftslivet foretrekker altså mindre flater og mer variasjon i skogen de ferdes i. Å fjerne eller redusere kravene rundt flatestørrelsene, kan medføre større flater, men det kan også gi flater som er bedre tilpasset terrenget og med mer stabile kanter. Forslaget til revidert PEFC Skogstandard krever at skogbruket tar mer hensyn til friluftsliv og biologisk mang­fold enn tidligere. Blant annet står det i forslaget at flate­størrelsene skal begrenses for «å dempe negative virkninger av hogst med hensyn til opplevelseskvaliteter for friluftslivet». Friluftslivsinteressene er omfattende i Marka og skog­sertifiseringen skal i prinsippet derfor gi et annet skogbruk her. Samtidig blir innsyn­ og klageretten trukket frem som en viktig forskjell på skogsdrift innenfor og utenfor Marka­grensen, for å sikre hensynet til friluftslivet. Denne retten vil ikke sertifiseringssystemet ivareta.

 

MULIGE FORBEDRINGER

Markaforskriften bidrar altså primært til å ivareta frilufts­livsverdiene i områdene hvor det ferdes mye folk. Men for skogbruket gir markaforskriften mindre fleksibilitet i plan­leggingsarbeidet, høyere administrasjonskostnader ved plan­legging av hogst og fører i mange tilfeller til ekstra opp­rydningsarbeid i tilknytning til skader i buffer­ og kantsoner. Den offentlige forvaltningen skal imidlertid ivareta ulike interesser og sørge for en rimelig avveining av ulike mål med skogen. Markaforskriften bidrar nettopp til involvering av ulike interesser og er slik sett konfliktdempende.

En kompensasjonsordning eller tilskuddsordning for skogs­drift innenfor Markagrensen kunne øke motivasjonen for å gjennomføre skogsdrifter med hensyn utover minimums­kravene til skogbruket. Vi opplever også at flere av interesse­organisasjonene ønsker mer kontroll over hogstsøknadene, og foreslår en digital portal hvor alle søknader om drift legges ut før de blir godkjent, og som er åpen for alle interessent­ene for skogdrift. Slik innsynsmuligheten er i dag, oppfattes klage som den mest aktuelle muligheten for å komme med innspill til enkelte skogsdrifter.

Erfaringene med markaforskriften i Oslo kan være nyttige også for andre bynære skogområder. De viser at meldeplikt for hogst er en mulighet for å ivareta ulike interesser i slike områder. Samtidig kan en bevisst praktisering av skog­standard ene være et alternativ, da dette også ivaretar interessene på en god og mer fleksibel måte.

 

Intervjuene om markaforskriften er gjennomført av Celina Mathiesen i forbindelse med hennes masteroppgave: Skogbruk i Oslomarka: hvordan påvirkes skogbruket av markaforskriften? ved NMBU i år. hdl.handle.net/11250/3019200

 

Les mer fra Norsk Skogbruk Nr 1