Kulturarbeid knyttet til planting stimuleres med tilskuddsmidler og skogfond, mens det er få økonomiske incitamenter for å satse på naturlig foryngelse. Er det et faglig og politisk ønske om en mer nyansert skogbehandling i furuskogene bør ordninger som tilbys våre skogeiere gjennomgås.

AV: PER HOLM NYGAARD, NIBIO OG BERNT-HÅVARD ØYEN, SKOGNÆRINGA KYST SA

De om lag 24 millioner dekar med furuskog – i alle lands­deler, finnes i all hovedsak på lave og midlere boniteter, i tillegg har vi 10 millioner dekar dekket av uproduktiv furuskog. Selv om klimaforholdene skulle forbedres er det slik at voksestedene gjennomgående fremstår som relativt lavproduktive. Dette har tidligere hatt og må naturligvis fremover også få implikasjoner for hvordan vi investerer og innretter et bærekraftig skogbruk. Bakteppet er at furuskogarealet og furuskogressursene de siste 100 år har økt sterkt, en god indikator på at den rådende skog­behandling de siste 70 år har vært gunstig for furua og barblandingsskogen.

Kjølskogene, fjellfuruskogene, furumoene, kystfuruskogene og de polare furuskogene rommer en stor variasjonsbredde av livsmiljøer og verdier. Et viktig spørsmål er om dagens innretting av skogbehandling i furuskogene gir fremtidige generasjoner de verdier og kvaliteter som er ønskelig. Eller bør man i sterkere grad nyansere?

MER PLANTES

Utviklingen på svensk side gir grunn til ettertanke. Mens man for tilplantet areal ser en stor økning er det parallelt en betydelig nedgang i arealet for naturlig foryngelse. Fra år 2000 og fram til i dag har det ifølge Skogsstyrelsen skjedd en halvering av arealet som forynges naturlig. I Norge har samlet foryngelsesareal i furuskogen ligget relativt stabilt, men planting av furu har økt også hos oss. Når utsikten for foredlingsgevinster er på 15–20 % og det finnes gunstige støtteordninger, er det lett å forstå at noen skogeiere fristes til å forynge med furuplanting. Skogfrøverket legger til grunn i sine strategier at inntil 10 millioner furuplanter skal plantes ut årlig – tilsvarende 60 % av foryngelsesarealet for furu. Og utviklingen går fort, kanskje for fort?

UTILPASSET PLANTEMATERIALE

Innrapportering fra statsforvaltere og lokale skogeiere tyder på at import og bruk av svensk plantemateriale de senere år har vist varierende resultater i Nord­-Østerdalen, og spesielt viser resultatene fra kulturer i høyereliggende strøk stor avgang. Det påpekes fra foredlingsiden at vi i dag har lite frø­ og plantemateriale for høydelag over 650 m. Da fristes foreninger og skogeiere av importmateriale og det gjøres forflytninger ut over anbefalingene. På den annen side har vi velprøvde, dokumenterte metoder for naturlig foryngelse, men støtteordningene fremstår langt fra like gunstige. Å stimulere stedstilpassede tiltak knytta til for eksempel hogstføring i flere omganger, naturlig foryngelse uten hjelpe­ tiltak og trinnvis ungskogpleie vil kunne bidra til opp­bygningen av skogressursene i furuskogene – arealer som blir mer produktive i et endret klima. Særlig våre høyere­liggende og polare furuskoger har et stort potensial for økt produksjon, og kan også være godt egnet til framtidig karbonlagring.

BRUK MER NATURLIG FORYNGELSE

I Norge har vi lang tradisjon for naturlig foryngelse av furu. Metodene med skjermstilling, frøtrestillinger og mindre snau­flater, til dels med markberedning er gjennomgående velfungerende og godt dokumentert. I 2021 ble det totalt i Norge markberedt 104 000 dekar hvorav rundt 30 % omfatter hjelpetiltak for naturlig foryngelse av furu. Estimater viser at av et totalt foryngelsesareal i furuskog på omkring 150 000 dekar markberedes rundt 30 000 dekar, altså om lag 20 %. Det betyr at for mesteparten av foryngelses­arealet iverksettes ingen hjelpetiltak. Det er en indikasjon på at vi mange steder har lett­foryngbare vegetasjonstyper.

Og vi mener at naturlig foryngelse med eller uten hjelpe­tiltak økonomisk sett er konkurransedyktig på de aller fleste markslag. I tillegg kan det vektlegges at plantet materiale kan være mer utsatt for lokale utfordringer som snøbrekk, vindfellinger, snøskytte, knopp­ og greintørke og hjorte­viltskader. Vi mener derfor det bør gjennomgås mer kritisk hvilke furuarealer som skal plantes og undersøkes nærmere hvilke kvaliteter slik planting gir sammenlignet med naturlig foryngelse. Det fins lokale flaskehalser for å etablere furu naturlig, men da bør man hente inn mer kunnskap før man tyr til omfattende furuplanting.

MER VARIASJON

Fra et miljøkritisk ståsted fremstår det å plante furu ens­betydende med å konvertere naturskog til kulturskog. Også fra deler av friluftslivet vil en slik dreining av furuskog bruket kunne bli oppfattet negativt. Det er i foryngelsesarbeidet framtidsskogen formes, og i en tid hvor klimautfordringer med hensyn til stabilitet og robusthet vektlegges, bør plante­omfanget og ­kvaliteten på plantinga tilpasses. Dessuten bør det stimuleres til større variasjon i hogstføringen. Det er også mye som taler for å blande inn mer lauv både i plantekulturer og naturlig foryngelse, noe som blant annet kan redusere faren for skogbrann. Signalene i den nye bærekraftforskriften er at lauv ikke skal telles med i foryngelseskontrollen. Dette fremstår som et paradoks i en tid der de økologiske fordeler og redusert risiko med blandingsskoger utdypes og fremheves. Om framtidsskogen skal matche framtidsklimaet og hensynet til miljøverdier, må vi tenke helhetlig rundt foryngelsesstrategier og en større grad av arealdifferensiering.

Les mer fra Norsk Skogbruk Nr 1