Taubanekrise i skogbruket

20 millioner kubikkmeter tømmer står i dag klar for hogst i terreng som er for bratt for hogstmaskiner. Og det blir stadig mer. Samtidig legges taubanedriften i Norge sakte, men sikkert ned. Et tap for norsk skogbruk og skogindustri, mener Norske Taubanelag, som roper varsko.

 

Stor planteaktivitet både på Vest­landet og Østlandet i tiårene etter krigen gjør at vi i dag har mye skog i bratt terreng som er i ferd med å nå hogstmoden alder. Det forteller sekre­tær i Taubanelaget, Helge Kårstad.

 

PLANTET I VEST, HOGDE I ØST

– På 50­, 60 og 70­-tallet ble kysten tilplantet for å sikre fremtidige skog­ressurser. Mye av dette er etter hvert klart for hogst. Men i flere kommuner i kystfylkene har opptil 40 % av de produktive skogarealene en helning på over 50 %. Det sier seg selv at det kreves taubaner for å få ut dette tømmeret. Slik beskriver Kårstad situasjonen på Vestlandet.

Og de fleste ser for seg at slikt utstyr trengs i bratte vestlandslier. Men det er ikke bare her behovet vokser.

– Samtidig som man plantet til Vestlandet, var det stor driftsteknisk aktivitet og nyskapende arbeid for å få ut tømmerverdiene i de bratteste områdene også østpå. Driftsteknisk forskning ved NISKs Silvi Montana i Telemark, under ledelse av professor Ivar Samset, er kjent for mange. Både i Telemark og blant annet i Gudbrands ­dalen, ble store mengder tømmer tatt ut i bratt terreng med nye driftstekniske metoder. Og noen av disse områdene er nå i ferd med å vokse seg inn i hogstmoden alder igjen, forteller Kårstad. Volumet som bransjen taper hvis taubane miljøet her til lands tørker helt inn er med andre ord stort.

– Dette er en ressurs som er viktig både for skogindustrien og samfunnsøkonomien, påpeker han.

 

KORONAKRISEN BLE NÅDESTØTET

Situasjonen har utviklet seg over noe tid. De siste 10–15 årene har utvik­lingen gått i retning av færre og mer spesialiserte taubaneentreprenører. Og som mange andre praktiske arbeidsoppgaver i skogbruket, har etter hvert taubanene også blitt driftet av stadig mer utenlandsk

arbeidskraft. Slik raknet mye av det gjenværende miljøet da koronakrisen inntraff.

– Da ble det store problemer med å skaffe arbeidskraft til de gjen­værende taubanene og få har kommet tilbake etter pandemien. Bare to taubaneentreprenører står nå igjen med til sammen er to­tre driftslag i aktivitet. Slik står vi overfor et arbeidskraftsproblem og selvsagt mangel på kompetanse, sier Kårstad. Utfordringen er å rekruttere nye til miljøet og helst blant unge som bor i Norge. Men der er det mange om beinet.

 

HVORDAN REKRUTTERE NYE?

De i skogbruket som fortsatt interes­serer seg for denne driftstekniske metoden, møttes i august i Mjøstårnet for å drøfte utfordringen. En dedikert gruppe på rundt 35 menn og kvinner lyttet blant annet da Bjørn Lauritzen i MEF og skogsentreprenør Andreas

Råheim drøftet mulighetene for å rekruttere nytt mannskap til taubane­miljøet.

– Skal vi ha tro på å få nye taubane­lag i Norge fremover, handler det om lønnsomhet. Skal unge velge seg til denne krevende og risikofylte jobben, må de ha utsikter til å tjene gode penger på det, sa Lauritzen og viste hvordan taubanedrift kan ha drifts­kostnader på 400 kr/m³ eller mer. Det statlige driftstilskuddet, fordelt av kommunene, på inntil 140 kr pr m³ betyr derfor mye. Mellom 9 og 14 millioner kroner årlig er utbetalt i driftstilskudd i bratt terreng siste fem årene, ble det opplyst fra Landbruks­direktoratet. Lauritzen påpekte at for å sikre rekruttering, er forutsigbar­heten for dette i fremtiden viktig

– i tillegg til andre sikre rammevilkår som jevn tilgang av oppdrag og god planlegging. Taubanemiljøet synes nemlig enige om at mangel på kompetanse hos tømmeraktørene til å planlegge drift i bratt terreng er et stort problem. Og det ble etterlyst satsing på å spesialisere enkelte skogbruksledere på feltet.

 

VIKTIG OGSÅ I BEREDSKAPEN

At den lave interessen for å ta ut tømmer i bratta også gjør at kompe­tansen på området forsvinner, er ikke bare et problem for skognæringa, men det er også et samfunnsproblem, fort­satte Lauritzen og pekte på hvilken betydning det har innenfor beredskap og sikkerhet.

– Taubaner har en funksjon både i bekjempelse av skog­brann, ved opprydding etter storm­fellinger, for å redusere risiko for billeangrep, og særlig i forvaltning av rasutsatte områder. Slik sett har sam­funnet også en interesse av å opprett­holde miljøene, og NVE er opptatt av dette. For eksempel kunne de som bruker slikt utstyr, fått en grunn­kompensasjon for beredskapen, på­pekte Lauritzen før han så på mulig­hetene for å ivareta kompetansen i fremtiden.

– For å sikre mer rekruttering må i hvert fall skogskolene ha mer opp­læring i faget for å bygge den spesial­kompetansen det er å drive taubane, hvis vi ikke skal basere oss på å rekrutt­ere fra utlandet, sa han. For kompe­tansen er høyst levende blant annet i Østerrike og Syd­-Tyskland, ble det påpekt.

 

LØNNSOMHET OG ARBEIDSKRAFT

Lauritzen sa at om han hadde vært ung og vurdert mulighetene, ville han startet med å se på regnskapene til de to entre prenørene som driver i dag. Der er resultatene varierende. Torbjørn Frivik forteller at han har varierende lønnsomhet på sine drifter, noen gode og noen mindre gode. – Men de relativt sett gode grønne tallene de siste årene kommer mest av at jeg har solgt utstyr. Jeg mangler rett og slett folk til å drive de gode banene jeg har, og som bare taper seg i verdi år for år, hvis de bare ligger og ruster og ikke genererer penger, forklarte han. Utstyret går til aktive miljøer i nettopp Østerrike og Syd-­Tyskland.

Frank Terje Rørvik er den andre gjenværende entreprenøren som var til stede på møtet. Men det er egent­lig faren som er den aktive der. Når han dessverre ikke kan drive lenger, vurderer imidlertid sønnen å legge ned hele drifta. Noe som vil forverre situasjonen ytterligere. Begge lagene driver sine taubaner på Vestlandet for tiden, men har til tider også drevet mye østpå.

«TRENGER EN TAUBANE I HVER DAL»

Behovet på Østlandet ble imidlertid diskutert og en som har vurdert å supplere sitt tilbud med taubane i de bratteste områdene, er entreprenør Andreas Råheim. Som leder av Valdres Skog As driver han i den geografien der behovet er stort, og han har også en sønn som blant annet har

erfaring fra miljøet i Østerrike. I dag hogger firmaet 100 000 til 150 000 m³ årlig, derav er det 20 000 m³ som tas ut i gravedrifter der trærne felles med motorsag. Et spørsmål er hvor lenge det fortsetter å være lovlig. Men for å innføre taubaner må ramme vilkårene sikres, mener Råheim som savner både høyere betalingsvilje for disse driftene og planleggingskompetanse både for banedrifta og transporten.

– Vi ser jo for eksempel at Mayr Meinhof i Østerrike driver lønnsomt og at miljøet der er høyst levende. Men med langt høyere tømmerpriser som de har, er mulighetene til å bruke mer penger på drifta til stede, påpeker Råheim. Han må føle seg trygg på at virkemidlene sikrer en jevn og langsiktig produksjon hvis hans firma skal tørre å investere og starte med baner.

– Uavhengig av hvor mange taubaner vi får opp, er det jo bare en tilskuddspott, understreker Råheim, samtidig som han ser at i Valdres kunne en bane vært i kon­tinuerlig drift. Og det samme er tilfelle i hver dal bortover. Men selv vil han ikke gå i gang.

– Det må være den yngre garde som tar tak i dette, legger han til.

 

SETTER INN TILTAK

Sekretær Kårstad i Taubanelaget mener nå det må komme tiltak som løfter miljøet.

– Hvis ikke er det jo ikke nød­vendig å møtes mer, sier han dystert.

Uttaket med bane falt fra 120 000 m³ i 2017 til bare snaue 60 000 m³ i fjor. Og med det som står hogstklart, kan vi gjerne ta ut nærmere 400 000 m³ årlig i hele landet, mener Kårstad

– hvis han får med seg yngre krefter. De han refererer til som kan mest om dette i dag, er nemlig enten pen­sjonister eller «ingen ungsauer – som ham selv», som han sier det. Han har imidlertid tenkt å engasjere seg noen år til i håp om å få flere interesserte og engasjerte på banen.

– Nå er noen nye krefter valgt inn i styret vårt på årsmøtet, nemlig Johannes Bergum med solid skogkompetanse både som skogeier og tidligere skogsjef i Mjøsen. På års møtet etter taubanesamlingen ble også nye vedtekter som vil inkludere flere medlemmer vedtatt. Vi arbeider dessuten med å få opp planleggings­kompetansen hos tømmeraktørene og engasjerer også organisasjonene til å arbeide mer politisk for å sikre rammevilkårene, der også drifts­støtten er sentral, sier Kårstad.

 

TAUBANEKALKULATOR

Kårstad forteller også om prosjekt­midler til ulike tiltak, blant annet til utvikling av en taubanekalkulator.

– Det kan bli et godt verktøy for plan ­leggerne når en drift skal kalkuleres. Det vil gi skogeierne prisestimat som grunnlag for beslutning, og bevisst­gjøre aktørene på hva som er kostnadsdrivende. Det kan bidra til å kutte kostnader og dessuten sikre et godt grunnlag for forvaltninga når driftstilskudd skal regnes ut, avslutter Kårstad. Han mener det vil lønne seg på sikt for både skog bruket og sam­funnet for øvrig å få snudd den negative trenden.