TEKST OG FOTO: Gjermund Andersen

En påstand fra KONTUS-prosjektet var at plukkhogst bare var mulig der betingelsene var gode for naturlig foryngelse, og at det bare dreide seg om 15 % av skogarealet. Men skogen kom hit til lands uten menneskets hjelp – og på hele det skogdekte arealet.

HER ER FIRE argumenter for at påstanden fra KONTUS kun er en myte:

• For det første er det selvsagt mulig å plante kulturplanter også i plukkhogst, men det er sjelden nødvendig.
• For det andre er ikke foryngelsen noe som skal komme etter hogsten – den er i all hovedsak til stede før vi hogger. Utfordringen er å gi foryngelsen slike kår at den overlever.
• For det tredje er foryngelse i et plukkhogstskogbruk alle trær vi skal leve av i framtiden, både de halvstore vi skal hogge neste gang, mindre rekrutter – og planter.
• Og for det fjerde er behovet begrenset – for hver hogst skal vi bare ha nye trær til å erstatte uttaket (pluss en sikkerhetsmargin).

LA OSS SE nøyere på argumentene. Både gran og furu er velsignet med mengder av frø. Mange av frøene spirer, men de overlever bare der forholdene er gunstige; de må ha passe med lys, tilgang til vann og næring og de må ikke utsettes for skadegjørere som for eksempel snutebiller. En rekke nordiske undersøkelser viser at det ikke er mangel på spireplanter. En undersøkelse fra Riksskogtakseringen i Sverige konkluderer med et gjennomsnitt på 3710 planter pr da, hvorav 2700 < 3 cm, 850 mellom 3 og 49 cm og 160 mellom 50 cm og 1,3 meter. Tilsvarende fant en finsk undersøkelse i 46 forsøksområder formet gjennom bledning enda høyere tall. Nils Lexerød, som studerte plukkhogst etter naturkulturmetoden, konkluderte i 2001 med at det før hogst ofte er tilstrekkelig med frøplanter i skogen, som vil reagere med tilvekst ved en passe utglisning av de store trærne.

PASSE UTGLISNING BEROR på flere faktorer. På snau­flater og i åpne hogster gjør snutebillene kål på spire­plantene. Men det skal ikke så veldig mange trær til for at skadeprosenten går betydelig ned.

FOR PRODUKSJONENS DEL bør tettheten være slik at de dominerende trærne mellom to hogster står så spredt at de ikke konkurrerer med hverandre, men at de behersker alle mindre trær i mellom. I praksis bør boniteten styre tettheten mellom dominantene.

DE FLESTE SPIREPLANTENE stryker med i konkur­ranse med andre trær eller annen vegetasjon. I overgangen mellom en flate og sluttet skog er det ofte rikelige oppslag med naturlig foryngelse. Her er lysforholdene ideelle. Plukkhogsten tar sikte på å skape tilsvarende lysforhold. Tilveksten i spireplantene er omvendt proporsjonal med tettheten i skogen før plukkhogsten. Tett skog før hogst gir lang reaksjonstid og sein tilvekst.

I PLUKKHOGST SKAL vi hele tiden ha full dekning av trær. Foryngelsen består av både store trær – de vi skal hogge ved neste gjennomhogst – og mindre rekrutter, og små og store planter. Målet er at vi hele tiden ha trær som kan ta over for de vi hogger. Vi må sørge for både å ha ett (og bare ett) svært verdifullt, ikke hogstmoden tre (en «domi­nant») og flere mindre trær («rekrutter») i hver tregruppe (gruppe av trær som deler de samme tilvekstressursene).

SER VI ETTER en plukkhogst at det er større flekker uten egnet foryngelse (store og mindre trær, samt planter), setter vi ut kulturplanter allerede første våren etter hogst. Det har imidlertid erfaringsmessig liten effekt å sette planter nær­mere andre trær enn 4 meter, da blir konkurransen for sterk og planten sturer eller stryker med.

OPPSUMMERT: FORYNGELSEN BESTÅR av både store trær, små trær og planter. Plukkhogst gir som regel til­strekkelig naturlig foryngelse, men vi skal være observante, og plante der hvor det mangler trær eller naturlige planter som kan utnytte ressursene.