Skrevet av Innsendt 12. desember 2022
Vern skal bidra til å ivareta det biologiske mangfoldet. En forutsetning for at 10 % skal være tilstrekkelig, er at de biologisk viktigste områdene vernes, men også at vi driver et tilnærmet økologisk skogbruk på resten av skogarealet. En overgang til plukkhogst på store arealer vil være et viktig bidrag på den veien.
TEKST: Gjermund Andersen
MANGE FORKJEMPERE FOR bestandskogbruket hevder
at dette ikke utgjør noen trussel mot det biologiske mangfoldet. Dels fordi artene har mange levesteder som ikke
berøres av skogbruk (verneområder, impediment mm.),
dels fordi man tar så mange hensyn i driftene og dels fordi
flatehogstskogbruket ikke er så ille for mangfoldet. Det er jo
også mange arter som trues av plukkhogst.
EN FORUTSETNING FOR å ta vare på mangfoldet er at
man vet hvor det befinner seg, at man har kunnskap om
artene og levestedene
– at tiltak i skogbruket ikke bidrar til
ødeleggelse av biotopene. Denne kunnskapen har vi ikke i
Norge i dag. Naturtyperegistrering utført av fagbiologer
dekker bare minimale andeler av skogområdene og er ikke
systematisk gjennomført. Skogbrukets egen MiS-registrering
skal etter sigende dekke all skog som er aktuell for hogst, men du skal ikke gå mye i skogen for å se at svært store
arealer som skulle vært registrert ikke er fanget opp. Dette
bekreftes da også i en rekke rapporter. MiS-registreringene
fanger heller ikke opp enkeltarter; den er kun en indikasjon
på at egnede leveområder for mange arter muligens er til
stede.
ARTENE ER AVHENGIG av egnede levesteder av tilstrekkelig omfang, og i kontakt med andre områder med
tilsvarende kvaliteter, slik at det kan foregå en utveksling av
gener mellom ulike populasjoner (motvirke innavl og
genetisk svekkelse). Bestandskogbrukets utbredelse og
omfang har nå kommet så langt at fragmenteringen truer
utvekslingen av gener mellom bestander
– i tillegg til at arealene blir så små at bestandsstørrelsen av mange arter
kommer under kritiske nivåer.
AT ARTENE HAR så uendelig mange steder å overleve må
bunne i manglende kunnskap. For arter som er avhengige
av naturskogenes strukturer og kvaliteter er det lite igjen å
boltre seg på. Ifølge Landskogtakseringen er arealet av
«hogstklasse V+» (hogstmoden skog som også var hogstmoden på 90-tallet, og således har en opprinnelse fra før
flatehogstenes tid) gått ned fra 33 % på landsbasis i 1998 til
25 % i 2014 og videre til 21 % i 2018. Disse mest naturnære
skogene er heller ikke jevnt fordelt i terrenget
– i lavlandet og på høyproduktiv mark går andelen mange steder mot
null. For eksempel var andelen i hele Oslomarka kun 11 % i 2018. Det er høyproduktiv skog og skog i lavlandet som er
den virkelig store mangelvaren i skogvernet og som har flest
arter som må ivaretas.
PLUKKHOGST UTGJØR OGSÅ sterke inngrep i skogøkosystemene. Likevel er det store forskjeller i bestandskogbrukets disfavør. I plukkhogstskogbruk blir marka aldri
snau
– det er alltid trær av ulik størrelse og alder, og mer
bunnvegetasjon som følge av mer lys. Kontinuerlig skogdekke er avgjørende for overlevelse og trivsel for mykorrhizaen.
Variasjonen i skogens struktur, både vertikalt og horisontalt
er betydelig, og gir grunnlag for et stort antall nisjer. Trærne
får lov å bli eldre før de hogges
– en stor fordel for mange arter. I sum utgjør disse fordelene et betydelig løft for
mange arter. Men skal vi kunne si at plukkhogstskogbruk
virkelig er bra, må vi ta de samme hensynene i plukkhogst
som i flatehogst: gjensetting av livsløpstrær (disse må
merkes for å kunne gjenfinnes ved neste gjennomhogst).
Randsoner må ivaretas. Plukkhogst er heller ikke noe
substitutt for å bevare nøkkelbiotoper og å verne skog.
Dessverre er situasjonen for artsmangfoldet såpass alvorlig
at vi heller må satse på restaurering og skogbrukstiltak av
en størrelse som monner, enn å tøye reglene ytterligere.
EN FORUTSETNING FOR at 10 % vern skal være
tilstrekkelig, er at det er de biologisk viktigste områdene
som vernes, og at vi driver et tilnærmet økologisk skogbruk
på resten av skogarealet. Dessverre er det langt fra at det frivillige vernet fanger opp de beste områdene
– i stedet pøses det på med lavproduktive områder
– en strategi som vil straffe seg ved at verneomfanget må økes utover 10% på sikt.
Den andre forutsetningen er også langt fra en realisering,
men en overgang til plukkhogst på store arealer vil være et
viktig bidrag på veien.
