ANMELDT AV: Marit Venn

FORFATTER: Oddbjørn Aardalen

ISBN: 9788293895015

UTGIVER: Bokhuset forlag

FORMAT: Heftet

SIDER: 101

Oddbjørn Aardalen har gjort det igjen. Jepp, han har laget enda en diktsamling om naturen. Men denne gangen er alt litt annerledes. Det er mer nostalgi, avslutninger og trøst. Det er mindre pur naturlykke, for i Norsk Bonde- og Svarttrastlag merker leseren vemodet i det å skulle dø. Aardalen skriver seg inn i frykten for å gå bort, men prøver samtidig å trøs-te seg med at naturen er evig og at man heldigvis er en del av den.

Å være en del av naturen, ikke bare symbolsk, men helt fysisk, er gjen-nomgående i diktsamlingen. For eksempel kan man være en fisk i «Aure», en villblomst på grava i «Elegi», eller rett og slett bli til skog igjen. Det å ta naturens perspektiv er nyttig i klimasaken, men også kanskje et grep for å bli mindre redd for å bli omdannet til jord.

Mystikken fortsetter i «Hengekøya», der Aardalen utforsker det å forstå seg selv gjennom kunsten. I diktet går han bokstavelig talt ut av seg selv, og legger seg i hengekøya i maleriet på sove-romsveggen og kikker ned på kroppen i senga. Det er et vakkert bilde på hvordan kunst, både ved å skape og å eksponeres for det, kan føre til de mer-keligste perspektivendringer.

Glimt av håp og humor dukker opp her og der. De er gode pustepauser og avbrekk fra diktene om å være alvor-lig syk. Blant annet i «Mot Bjordalsre-set» der dikteren vandrer på myra og «akkurat no tenkjer (…) meir på bever og ospeskog enn på jenter og ungdoms­forelsking». I «Kontroll» blir man takknemlig for at Aardalen appellerer til smilet, for det er nok mange som kjenner seg igjen i å vente på svar fra legen. Da er det sant som han sier man «må greie å skilje mellom det som har med sjukdommen å gjere og det som har med livet å gjere», og sørge for at det står på to forskjellige farga post-it lapper.

I tillegg til temaer som natur, per-spektivendringer og alderdom, så melder Aardalen seg på debatten om sentraliseringa i «Draumar» (s. 64). Hvordan skal det gå med bygdene, når det bare gjenstår en «ubrukelig draum», uten posthus, kolonialbutikk og unge kvinner? Man kan muligens tolke diktet som en bønn til politiker-ne om å konkretisere drømmen om den levende bygda.

Hvis man skal sitte igjen med ett budskap fra Norsk Bonde- og Svart-trastlag er det nok at livet er nydelig og det må nytes før naturen tar oss tilbake.

Les hele Norsk Skogbruk 10 her