Det som ble sagt på møtet i Meldal ble oppfattet høyst ulikt av både de to det dreide seg om og av de øvrige møtedeltakerne. At de fleste har glemt en slik kommentar sier også noe om hvor lite inntrykk det gjør på oss.

Vi tror på Snorre Fridén Furberg når han sier at han ikke husker å ha sagt dette våren 2017. Og på skogeier Rolf Løvdahl når han sier han ikke skjønner eller mener noe respektløst i diskusjoner med Ane Haugen Wexelsen.

Vi tror imidlertid nettopp det viser hvilken utfordring vi står overfor. Vi vet at hendelser som ikke nødvendigvis er vondt ment, kan oppleves støtende og diskriminerende. Verre blir det hvis det oppleves gjentakende og systematisk for spesielle grupperinger, gjerne forsterket av situasjon eller ulikhet i maktforhold – slik metoo­-kampanjen høsten 2017 viste mellom menn og kvinner. For det kan være utfordrende at vi basert på tradisjoner og nedarvet kultur, fører et språk og har en væremåte vi ikke alltid er oppmerksomme på kan oppleves som sjikanerende. Og som dermed kan gå i glemmeboka for de som ikke rammes – fordi vi er så vant til det.

For å få bukt med dette, tror vi på kommunikasjon. Enkelte må jobbe med å bevisstgjøre seg på hvordan språk og oppførsel kan oppleves. Mens andre kanskje må være litt rause og tålmodige overfor at denne forståelsen ikke alltid er på plass. Å snakke sammen kan hjelpe. En nøkkel kan være å undersøke intensjonene bak en uheldig hendelse.

Vi tror vi alle har en jobb å gjøre for å fortsette å øke forståelsen og endre spillereglene for kulturen, både i næringa vår, på de enkelte arbeidsplassene og i samfunnet for øvrig. Kulturen vår er som demokratiet, noe vi må jobbe for hele tiden og ikke ta for gitt. Da kan forholdene gradvis bli bedre. Hendelsen vi refererer til ville kanskje ikke skjedd etter metoo­kampanjen? Vi tror de fleste har blitt mye mer bevisst de siste årene – heldigvis.

Les også

«Pocahontas med kunnskap fra Hakkespettboka»

Kjenner seg overhodet ikke igjen

Helt forskjellig opplevelser av situasjonen fra møtedeltakerne