Er det noen som har lært miljøvern fra Hakkespettboka og skal prøve seg som Pocahontas og redde verden? Det var svaret skogeier Ane Haugen Wexelsen fikk da hun stilte et faglig spørsmål på møte i sitt lokale skogeierlag. Svaret kom fra andelslagets direktør, som var på besøk. – Bare trist, syns Wexelsen.

Wexelsen har master fra NMBU og over 20 års erfaring fra kommunal landbruksforvaltning. Og ja, hun har et langt fint hår. Hun syns det er synd at en slik sjargong ødelegger for viktig og interessant fagprat. Det er riktig­nok noen år siden, men kommen­taren sitter i.

– Ja, jeg glemmer ikke den så lett og følelsen da det skjedde. Det ble jo litt anstrengt og rart. Og som andelseier mener jeg jo man må få stille spørsmål som ikke alltid setter Allskog i et godt lys på slike møter.

– DU KAN DA IKKE SVARE SJEFEN SÅNN

Situasjonen skjedde da administrer­ende direktør i Allskog, Snorre Fridén Furberg dro rundt i de lokale skog­eierlagene for å gjøre seg kjent med skogeierne i andelslaget han var blitt ny sjef for. Dette møtet var for de lokale skogeierne i Meldal i Trøndelag. Og Wexelsen som har et brennende miljøengasjement stilte spørsmål om hvorvidt en del miljøaspekter blir ivaretatt i skogen ved drift. Det fikk hun altså ikke noe ordentlig svar på. Men Wexelsen opplyste direktøren om at hun utover Hakkespettboka også hadde en mastergrad i hagebruk fra universitetet på Ås, har vokst opp i en familie som har drevet aktivt skogbruk og vært med i skogen siden hun var liten.

Les også: Kjenner seg overhodet ikke igjen

– Det resulterte i at et annen møtedeltaker tok kontakt i pausen og mente jeg ikke kunne svare sjefen på den måten. Det syns jeg var en merkelig reaksjon. Det hadde jo vært mer naturlig at noen hadde be­merket overfor vår gjest at lokallaget sto for en mer høflig og saklig tone, sier Wexelsen, som opplever at hendelsen er med å synliggjøre et større bilde.

Les også: Helt forskjellig opplevelser av situasjonen fra møtedeltakerne

Les også: Viser nettopp utfordringa

VANT TIL SLIKE HENDELSER

Om opplevelsen på møtet syns Wexelsen det bare er leit at det skal være sånn.

– At man ikke kan komm­unisere på en ordentlig og høflig måte. Jeg syns alle skal behandles likt, uansett om de har langt hår og skjørt eller helskjegg og flanellskjorte, sier Wexelsen. Men det er ikke første gang hun opplever slik diskriminer­ing.

– Nei, som landbrukssjef i en kommune jeg jobbet i tidligere opp levde jeg at folk kom med fag­spørsmål og la til «men det kan vel ikke du svare på». Og selvsagt den klassiske: «Jeg skulle ha snakket med sjefen». Ja, du ser på henne, svarte jeg da, forteller Wexelsen. Som skogeier har hun også flere ganger blitt spurt om mannen hennes eller faren hennes er tilgjengelig, på forespørsler om skogen.

ØNSKER ET GODT FAGFORUM

For Wexelsen har næringen alltid vært rett for henne. Det handler om interesser. Men hun kan forstå om skogbruket ikke oppleves så attraktivt for unge damer å gå inn i, når kulturen legger grunnlag for slike situasjoner.

– Folk vil bli møtt med respekt. Det er forskjell på å snakke med og bli snakka til. Og når noen søker infor­masjon er det god folkeskikk å komme med et så godt svar man kan, mener jeg. Noen svarer like hyggelig uansett spørsmål og er rolige og beherskede. Da kan folk lære på en god måte. Men blir du rakket ned på, får høre at du er dum eller mindreverdig og endog karikert som en tegneseriefigur legger ikke det grunn for en god fagdiskusjon eller utvikling av et godt fagmiljø, mener den kvinnelige skog­eieren fra Løkken, som heldigvis har mange gode naboer og kollegaer i det lokale skogeierlaget. Hun er imidlertid mer bekymret for lagets rolle som organisasjon.

SKOGEIERLAGENES POSISJON

Wexelsen mener nemlig at dette ikke bare handler om respekt for kvinner og likestilling, men at det henger sammen med en endring av de lokale skogeierlagenes posisjonen.

– Jeg opp­lever at respekten for de lokale skog­eierlagenes opprinnelige rolle og gjennom den skogeiernes posisjon for å stå opp for saker mot andels­laget er blitt svekket over tid. Det lokale skogeierlaget var opprinnelig en godt fundert organisasjon, et fag­ og diskusjonsforum for oss lokale skogeiere. Og der vi som et lokalt fag­lag snakket våre rettigheter og felles­skapets beste opp mot de som kjøper tømmeret vårt, altså sentralleddet i Allskog. For sentralleddet i Allskog er jo min kunde og det lokale skog­eierlaget er mitt faglag som skogeier. Da er det veldig rart at vi plutselig skal være smeltet sammen i en og samme organisasjon. De lokale skog­eierlagene er blitt spist av sentral­leddet, og deres rolle har drukna. Det syns jeg er beklagelig, for hvilke fora skal vi som skogeiere kunne ta opp bekymringer i da? Og når man da i tillegg blir møtt med en slik holdning som jeg opplevde fra sentralt hold, da er det jo ingen steder å bli hørt og å lufte meninger, mener Wexelsen.

ALLSKOG SNAKKER IKKE MIN SAK

Hun mener det henger sammen med det stadig økende økonomi­ og volumfokuset i andelslaget.

– Skog­bruket har gått fra å være en ydmyk forvaltning som skogeierne står for til å bli en ren pengenæring. Det er et tap for forvaltningen av den norske skogen, og dette kom da sentral­leddet i andelslaget knyttet de lokale skogeierlagene til seg som en forlenget arm, opplever hun.

Wexelsen mener den gode fag­praten og mål om god forvaltning av den enkelte skogeiers skog, forsvinner i jag etter mest mulig volum.

– For Allskog snakker ikke min sak. Allskog er bare opptatt av å tjene mest mulig penger og få mest mulig tømmer gjennom systemet. De er overhodet ikke opptatt av min skog, men hvor mye tømmer de kan få meg til å ta ut. Da er de ikke mitt faglag. I det lokale skogeierlaget kunne jeg føle meg trygg på at jeg snakket med like­sinnede med samme mål for øyet, nemlig skikkelig og faglig god for­valtning av egen skog. Og vite at de ikke samtidig ville ha mest mulig penger ut av meg. Det ville for eks­empel være logisk at skogeierlaget på vegne av skogeierne kunne ta opp utfordringene vi har med kjøre skader mot sentralleddet i Allskog, som står ansvarlig. Før kunne nemlig skog­eierlaget ta vriene saker for skogeierne og med sin kompetanse stå med pondus og kritisere sentralleddet i andelslaget på vegne av skogeierne, hvis noe ikke var greit. Slik Bondelaget gjør. Men dette fins ikke lenger, sier Wexelsen trist.

– For det lokale skogeierlaget som var mitt faglag er blitt en del av penge­- og volumjegerne som samtidig svarer på spørsmål på en måte som ødelegger grunnlaget for en god fagdiskusjon. Og da blir man ikke akkurat på tilbudssiden eller får spesielt lyst å engasjere seg i skogmiljøet, dessverre. Da vil jeg heller ta vare på eien­dommen min på min egen måte, og det er ikke sikkert det innebærer å drive skogen via Allskog, avslutter Wexelsen.