Med nedleggelse av halvparten av treforedlingskapasiteten i løpet av de siste ti årene og flere tapsprosjekter innen bioenergi, har skog- og tre- næringen gitt inntrykk av å være en solnedgangsnæring. Pengene har gått til en sterk oljesektor og et oppblåst lønnsomt eiendomsmarked, mens investeringene i skognæringen har vært magre. Selv statlige Investinor med øremerkede midler har hatt vanskeligheter med å finne aktuelle objekter og særlig medinvestorer.
Men tidene forandrer seg, oljen er i dag mindre lønnsom, med påfølgende valutaendringer og dermed større konkurransekraft mot utlandet, klimaproblematikken er prekær og Norge gror igjen. I Sverige og Finland utnyttes oppsvinget i skogbransjen til fulle, i de to landene investeres det 47 milliarder kroner i bransjen de nærmeste tre årene. Men også i Norge begynner treforedlingsbedriftene å gå bedre. Moelven har hatt gode resultater de siste årene og Byggma, som eier tra- disjonelle treforedlingsbedrifter som Forestia (se reportasje side 26 og Huntonit går så det suser. Hunton på Gjøvik investerer til og med. Og Norske Skog, som de siste ti årene har bidratt til sol- nedgangsimaget med sin enorme gjeld, har jo hele tiden tjent penger på de norske fabrikkene – det må vi ikke glemme.
Det er nå viktig at flere får øynene opp for hvilke muligheter som befinner seg i vår næring. Landet er fullt av penger, men næringen har manglet tiltro. Det er kanskje i ferd med å endre seg – og ikke et øyeblikk for tidlig. Vi vil vel ikke stå igjen på perrongen når Sverige og Finland har reist med bioøkonomitoget. Det står allerede på perrongen, skal vi tro BI-professor Eli Moen, som foredro på Skog og Tre-konferansen.
En som har skjønt dette er kanskje investoren Jens Ulltveit-Moe. Han solgte seg tidlig ut av olje, og har til nå riktignok tapt en god del penger på for- nybare satsinger. Men nå som trenden er i ferd med å snu, ligger han i startgropa, i begynnelsen av juni var også han på Skog og Tre-konferansen og snuste på norsk skog- og trenæring (se intervju side 12). Der burde flere investorer vært.
Men næringen må bli flinkere til å synliggjøre potensialet, Ulltveit-Moe snakker om næringens image, eller manglende sådan. Og han mener det er et stort uutnyttet potensiale i å vise hvordan skognæringen er fornybar, bærekraftig og har et stort klimafortrinn. Ja, vi prøver, men kanskje ikke godt nok?
På konferansen var imidlertid en hel sesjon viet temaet Omdømmebygging. Her ble det diskutert hvordan næringen oppfattes både av våre unge og lovende som vi ønsker inn på skogstudiene, men også av byggebransjen og opinionen. Sesjonen bar preg av et gryende ønske om å gjøre noe med denne situasjonen, av velmenende fagpersoner som vet mye om skogbruk, (men kanskje lite om image-bygging). Men det ble vist en vilje og evne til å se behovet. Endelig. Dette gjør seg ikke selv. Som UPMs Marko Janhunen sa i sitt foredrag: «Vi kan ikke sitte og klage over de som ikke forstår hvor bra skognæringen er, vi må vise dem!» UPM gjorde det. De byttet til og med bevisst fra å kalle seg et skogforetak til å kalle seg et bioforetak. Det er omdømmebygging på sitt beste, slik må vi tenke i Norge også.
Derfor var det helt på sin plass å diskutere image og omdømme for bransjen på Skog og Tre. Det må vi ha mer av. Vi tror Ulltveit-Moe har rett i at det er et stort uutnyttet potensiale for næringen som kan utløses. Tiden er dessuten moden, med olje på veg ut og en global trend der investorer viser tydelig interesse for fornybart, ikke fordi de er idealistiske, men fordi det lønner seg.
Etter en solnedgang, kommer sola alltid opp igjen. Bioøkonomien skjer nå, sa Eli Moen på Skog og Tre-konferansen. Det er skogens og treets arena. Og det er på tide at skognæringen får den plassen i norsk økonomi den fortjener. Men det gjør seg ikke selv. Vi må vise dem!
