Ap og skogomsetning

Tekst: Adm. dir. Gudmund Nordtun, Glommen Mjøsen Skog SA

 

Landbrukspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, Nils Kristen Sandtrøen, har gjentatte ganger, senest i Glommen Mjøsen Skogs valgdebatt, tatt til orde for å begrense det private eierskapet i skogen. Han ønsker å stoppe det vedtatte nedsalget fra Statskog til private grunneiere og han er ivrig etter å regulere prisutviklingen på skog. Hans frykt er at det lokale eierskapet mister grepet om forvaltning av ressursen. Sandtrøen er en skarp retoriker og tildrar seg dermed oppmerksomhet.

 

Meningsmålingene peker også i retning av at Arbeiderpartiet og Sandtrøen vil komme i posisjon. Dermed blir hans uttalelser ekstra interessante.

 

Sandtrøen angriper Statskogs nedsalg av arealer og vil stoppe dette. Det er egentlig et angrep på potensiell framtidig regjeringspartner Senterpartiet, fordi Statskogs kjøp av Orklas skogeiendommer i 2010 (under de rødgrønne) forutsatte et nedsalg av 750 000 dekar for å effektivisere eiendomsstruktur og drift av Statskog. Et utvidet salg på 150 000 dekar ble så bestemt av regjeringen Solberg i 2016.

Taper det lokale eierskapet når disse eiendommene legges ut for salg? Nei.  66% av kjøperne er lokale grunneiere, 12% er Miljødirektoratet og 7% er kommuner. De fleste eiendommene er fra 100-5 000 dekar. Dette styrker driftsgrunnlaget til mange lokale grunneiere. Statskog eier ca 58,7 millioner dekar, fordelt på ca 30 000 eiendommer. Dette er lite rasjonelt.

 

Diskusjonen om Statskog forvalter disse skogene bedre eller dårligere enn private eiere, er ikke det sentrale her, men vi mener i likhet med Sandtrøen at det private, lokale eierskapet er viktig for god, aktiv forvaltning av en viktig ressurs. Ingenting i Statskogs nedsalg tyder på annet enn at det lokale eierskapet også er konkurransedyktig når eiendom omsettes! Hvorfor ikke ha tillit til det?

 

Sandtrøen bruker salget av en større skog- og utmarkseiendom i Nord-Trøndelag som utgangspunkt for sin argumentasjon. Denne eiendommen var organisert som aksjeselskap og så stor at den er unntaket og ikke regelen i norsk skogbruk og følgelig lite egnet som allment eksempel. Dersom vi mener at utlendinger ikke skal inn som eiere i Norge må vi finne andre måter å regulere på enn å stoppe omsetning til konkurransedyktig, lokalt eierskap.

Skroll til toppen