God innovasjonskultur er basert på tillit

Logg inn

– Det tar tid å få en klynge til å fungere godt. Det man egentlig gjør er å bygge innovasjonskultur. Men å tørre å legge fram problemer og se at det best kan løses sammen, krever tillit – og det tar tid å etablere. Dette jobber klyngene med.

Det forteller Kristianne Paasche som arbeider med alle klynger i Innovasjon Norge. Hun opplever at når tiliten begynner å falle på plass, da starter hjula virkelig å gå rundt i klynge samarbeidene.

TO SKOG- OG TREKLYNGER

Klyngeprogrammet til Innovasjon Norge ble etablert i 2002 og teller i dag hele 39 klynger i programmet, blant dem to skog- og treklynger, WoodWorks og Norwegian Wood Cluster. Programmet er delt i tre, to såkalte Arenaprogrammer på hen holdsvis 3 og 5 år og så et løp med global tilnærming, det såkalte Global Centers of Expertise.

BEDRE RESULTATER SOM KLYNGEMEDLEM

Paasche kjenner ikke skog og treklyngene i detalj, men påpeker at klynger som virkemiddel er ute etter å stimulere til vekst, omstilling og økt verdiskapning. – Vi erfarer at nye samarbeidskonstellasjoner fører til større innovasjonsaktivitet som igjen gir høy ere verdiskapning og arbeidsplasser. Og det dette klyngene jobber med, for klarer Paasche som kan vise til kvantitative resultater også. – Av bedriftene som er med i klynger, måler SSB en signifikant bedre resultater enn for de som ikke er medlemmer av klynger. Det gjelder omsetning, resultater og antall arbeidsplasser, sier Paasche.

BYGGER INNOVASJONSKULTUR

Å bygge innovasjonskultur for å oppnå resultater er en del av klynge arbeidet. – Internasjonale innovasjonsbarometre viser at Norge har mye å hente her. Så først må man bygge opp en kultur for å innovere. Og den bygger altså på tillit. Det gjø res gjerne med små seire. For eksempel at noen jobber sammen og oppnår et resultat. De små skrittene er nødvendige for å senere kunne gjøre stør re og viktigere innovasjonsprosjekter sammen. Dette ser det ut til at WoodWorks! er gode til, sier Paasche.

SNAKKE PÅ TVERS

En annen suksessfaktor som Paasche mener er kritisk, er å få klyngene til å snakke sammen på tvers. – Det er viktig å kople på miljøer og andre fagfelter som gir ny kompetanse inn i klyngene. Det er ikke sikkert at de som alltid har jobbet sammen og vært driverne i næringen, er de rette til å finne de nye ideene som er radikale nok til å dra en hurtigere og bedre omstilling, sier Paasche som arbeider mye med akkurat dette om dagen.

Hun får hjelp av selve klyngemodel len (MIT for innovasjonsøkosystem) som baserer seg på samarbeid mellom fem aktører: – Drivende part er den etablerte industrien og bedriftene. Det er de som setter agendaen. Disse samarbeider ofte med akademia – altså forskninga, men også med gründere. Dessuten trengs risikokapital. Og den femte aktøren er det offentlige, altså oss som er med som risikoavlaster. Det er jo det klynge programmet handler om, påpeker Paasche. Hun er spesielt opptatt av at industrien kopler seg opp mot entreprenørsterke miljøer, fordi gründere kommer med nye idéer og teknologi. Men det er bakgrunnen for at hun pusher på for tverrsektorelle samar beid også. – Nye tanker fra gründere er vel og bra, men klyngene kan være enda flinkere til å tørre å gå utenfor allfarvei. De kan se hva som er gjort i andre bransjer, for å lære av det. Der tror jeg det er mye å hente, sier Paasche.

FORPLIKTELSER

Staten legger mange skattekroner i klyngearbeid, men forplikter indus trien og bedriftene seg nok i klyngesamarbeidet til gjengjeld? Paasche har ikke et entydig svar: – Vi setter i alle fall krav til at de forplikter seg. Dessuten putter vi ikke inn ei krone uten at bedriftene gjør det samme. Om det er nok eller ikke i et samfunnsøkonomisk perspektiv vet jeg ikke. Personlig syns jeg nok mange næringer i Norge generelt sett burde investere mer i innovasjon og ha utvikling og nyskaping høyere opp på agendaen, sier ei som altså sitter tett på problematikken.

GÅR LITT SENT

For går det egentlig fort nok? Er klynger et egnet verktøy for å fremme den grønne omstillingen? Og henger skognæringa på? Svensker og finner har hatt klynger som har skapt milliardindustri, mens vi har gått fra tømmerimport til eksport og nedlagt industri… – Det er jo en veldig tradi sjonell næring og det er ikke alltid det enkleste å skape åpenhet i den industrien. Og ja, det kunne nok gått litt raskere. Med respekt for at i tradisjonelle industrier er det etablerte indus trikjeder og mønstre som det tar tid å løse opp i. Men det er ikke trenæringen alene om. Vi ser det for eksempel også tydelig i sjømat, – at det å få snudd trenden for å få mer verdiskap ning til Norge ikke er gjort på en femøring. Og jeg tror ikke klynger alene er svaret på det, men vi kan bidra til innovasjonsaktiviteter som drar oss i den retningen. Men på meg virker det som at skal vi virkelig klare å ta det taket, må behovet for omstil ling være mer akutt, mener Paasche.

DE GAMLE ER ELDST

Men hun har gode klyngehistorier også. Helst fra klynger som er 10 år gamle eller mer. – En vellykket prosessklynge er for eksempel Eydeklyngen i Agder. Her er det helt klart at kompetansedeling og innovasjon har bidratt til digitalisering og robotisering som har gjort bedriftene mer effektive. Og dette igjen har sikret konkurransekraften, forteller hun.

– En annen vellykket klynge er Raufossklyngen, som har etablert seg som et verdensnavn i produksjon av visse bildeler, og kan vise til en effektiviseringsgevinster som er langt over det resten av industri-Norge kan, hevder Paasche. Hun understreker at det har tatt tid, men er ikke i tvil om at klyngene i begge disse tilfellene har vært viktige for industriens resultater. Hun tror skogklyngenes resultater vil komme stadig sterkere. – Skogklyngen i Trøndelag er bare inne i sitt femte år, og NWC har jo nettopp begynt, så her er det mye godt i vente, avslutter Paasche. •

_____________________________________________________________________________________

Er du mer nysgjerrig på klyngearbeid og om det faktisk fungerer som et verktøy i det grønne skiftet?