– Konkurranse skjerper aktørene og gavner skogeierne. Men hvem som er landets største tømmeraktør bryr jeg meg ikke om, sier Gudmund Nortun som nettopp har tatt over direktørjobben i Glommen Skog.
Gudmund Nordtun (45) har hatt fem arbeidsdager i sin nye jobb når han tropper opp til intervju med Norsk Skogbruk. Han er som sin forgjenger fra Rendalen, nærmere bestemt den lille grenda Unset temmelig langt nord i dalen. Odel har gutten ikke, men er likevel åpenbart interessert i å holde kontakt med røttene, for noen år siden kjøpte han den gamle skolebygningen i grenda. Noe han neppe hadde gjort for 30 år siden.
– Jeg var ganske skoletrøtt, som det het den gangen, da jeg var ferdig på ungdomsskolen. Så jeg fikk jobb som tømmerhogger for blant annet Glommen et år, det yrket hadde jo ikke helt forsvunnet da. Dette var i 1987 og en stor storm utpå høsten sørget for at det ble mer enn nok å gjøre, mimrer han. Men om det var dette året som ble avgjø- rende for veien videre vet han ikke helt. – Skogen lå jo snublende nær og vi var ikke utsatt for så mange impulser fra storsam- funnet, gliser han.
Vel, den unge mannen flyttet året etter på hybel på Tynset, for å gå ganske lenge på det som fortsatt het gymnaset. – Av en eller annen grunn som i dag er ubegripelig begynte jeg på idrettslinja. Men etter hvert fikk jeg det for meg at jeg skulle begynne på Ås. Da måtte jeg ha studiekompetanse innen realfagene. Dermed ble det et år ekstra – og to russetider.
Og da disse og en militærtjeneste i Nord-Norge vel var unnagjort begynte Gudmund på skogbruksstudiet. Ifølge pressemeldingen Glommen sendte ut etter ansettelsen har han master i ressursøkonomi og plan- legging. Så da stemmer nok det. Under utdannelsen fikk Gudmund sommerjobb og etter avsluttet studie fast jobb i daværende Heli-Skog, et selskap som riktignok ble avviklet i 1998. Men opp av asken steg selskapet Pegasus Helicopter, der Gudmund ble markedsansvarlig fra oppstarten og daglig leder fra 2000. Selskapet drev i utgangspunktet skogrelatert helikoptertransport, som kalking, sprøyting og gjødsling. – Da forskriften ble speilvendt, slik at sprøyting gikk fra å være noe som i prinsippet var tillatt, til å bli noe det måtte søkes om i hvert enkelt tilfelle, ble volumet så lite at det ikke var mulig å videreføre denne tjenesten. Det er synd, for behovet er absolutt til stede. Når det gjelder gjødsling har det som kjent vært en annen utvikling, tilskuddet som kom i fjor har ført til en boom. Det er selvfølgelig gledelig, men det er jo samtidig et tankekors at det var nødvendig for å få fart på en aktivitet som er så lønnsom i seg selv. Men det er i hvert fall et eksempel på at politikk virker, sier han.
I 2004 ble Gudmund Nordtun skogsjef på landets største private skogeiendom, Fritzøe Skoger. Det karakteriserer han som en drømmejobb. – Å ha ansvaret for operativ drift og skjøtsel av skogen på en eiendom med et så grunnfestet hundreårsperspektiv synes jeg var helt strålende. Og miljøet var stabilt og godt, da jeg begynte i bedriften hadde den lengst ansatte vært der siden 1962, altså ni år lenger enn jeg hadde levd, sier Gudmund.
Etter hvert fikk han stadig utvidet sitt ansvarsområde innenfor Treschow-Fritzøes omfattende virksomhet eiendomsutvikling, byggevarehandel og steinindustri. Men da Mille Maries sønn Michael i 2014 kom inn i konsernet og overtok deler av dette ansvaret følte Gudmund at tiden var inne for et sceneskifte. Det førte ham i første omgang til Hamar og eiendomsselskapet Utstillingsplassen Eiendom AS, men i fjor bar det tilbake som daglig leder for Pegasus Helicopter. Via et par oppkjøp de siste månedene og såkalt organisk vekst har dette nå blitt et selskap med baser flere steder i landet og 15 helikoptre, stort nok til å ha bruk for en som ikke kan fly, som han sier.
– Jeg var egentlig såre fornøyd med å være leder der. Men jeg er jo skogbruker og jobben som sjef for Glommen er jo ledig bare en gang i løpet av et omløp, sier Gudmund, og forteller om en ytterst grundig ansettelsesprosess med en rekke intervjuer.
Fritzøe Skoger er medlem av Norskog og lot seg der representere ved sin veltalende skogsjef. Etter hvert ble det styreverv både i Norskog og Nortømmer for Gudmund. – Jeg satt i styret i Norskog fra 2009 til 2015, de tre siste årene som nestleder, sier han.
– Og var altså med å torpedere initiativet med å samle næringen i Skog Norge?
– Ja, vi syntes vel modellen var noe umoden og at det var litt underlig at den omtalte kraftsamlingen helt og holdent sto og falt med Norskogs deltagelse. Dessuten ville det etter vedtektene krevd 2/3 flertall blant Norskogs medlemmer å gå inn i dette, noe som viste seg urealistisk.
– Ingen problemer med å gå fra mangeårig engasjement i Norskog og over som leder i en samvirkeorganisasjon?
– Nei, slik jeg ser det er Glommen det andelslaget som står ”nærmest” Norskog, både næringspolitisk og i forhold til å konkurrere om tømmeret. Jeg ser absolutt ikke denne overgangen som noen stor mental utfordring.
– Som skogsjef har man jo full kontroll, det blir vel en større utfordring å love bort tømmer man ikke eier en pinne av og som fortsatt står i skogen?
– Det blir en annerledes utfordring. Men Glommen er en meget kompetent organisa- sjon med rutinerte medarbeidere som har håndtert dette med sikker hånd i årevis. Og jeg overtar midt i en drømmevinter, der suverene driftsforhold, bra priser og god avsetning sørger for at det er full fart overalt.
– Konkurranse om tømmeret har blitt et stort tema også innen skogeiersamvirket. Vil Glommen Skog videreføre sin aktivitet på vestsiden av Oslofjorden også under din ledelse?
– Svaret er ja. Konkurranse er grunnleggende bra, det skjerper aktørene og gavner skogeierne. Og gjennom SB Skog er Viken en betydelig aktør i Glommens geografi, noe vi slett ikke har noe imot. Det er også interessant at også AT Skog nå har utvidet sitt område betraktelig med oppkjøp av 34% av SB Skog. Beliggenheten nær Sverige har sørget for at Glommen har måttet konkurrere om tømmeret så lenge organisasjonen har eksistert, det skal vi klare uten å sutre også i fortsettelsen. Det er først når det blir for mye prestisje involvert at kon- kurransen kan bli usunn. Vi kjøper ikke tømmer med tap og det er meg som sagt fullstendig likegyldig hvem som omsetter mest tømmer her i landet. Det er de økono- miske resultatene som teller. For Glommen har svarte tall på bunnlinja alltid vært viktig, det er en tradisjon jeg satser hardt på å videreføre.
– På Skogeierforbundets årsmøte i fjor falt harde ord om medlemsverving innenfor andre andelslags geografi, disse var myntet på Glommen. Er dette også noe dere vil fortsette med.
– Jeg er usikker på i hvilken grad det har skjedd, men kan fastslå at det ikke er vår strategi å drive aktiv medlemsverving utenfor egen geografi. Om skogeiere kommer til oss på eget initiativ stiller det seg annerledes.
– Det anspente forholdet skogeierne i mellom har skapt problemer også i forhold til eierskapet og styresammensetningen i Moelven. Er det ikke på tide at man legger slike ting bak seg og samler kreftene?
– Jo, og jeg er langt mer opptatt av å se framover enn å fordele skylda for begredeligheter som ligger bak oss. Skogeierne bør kunne snakke sammen om så godt som alt, å skaffe sikker avsetning til best mulig pris er et opplagt felles mål. Så er det åpenbart litt uenighet om hvilke midler som er de beste for å nå dette målet, men det må vi håndtere.
– Investeringer i ny massevirkeforbrukende industri er åpenbart ikke et middel Glommen har tro på?
– Glommens holdning har vært og er at vi hverken har kompetanse eller tilgjengelig risikokapital til så tunge løft. Vi er mer opptatt av å støtte opp om og utvikle det vi har enn å gå inn i store kapitalkrevende prosjekter der man begynner på null. Når det er sagt har jeg stor respekt for den satsningen Viken gjør på Follum, og håper oppriktig de lykkes med det.
– Dere har inngått et ganske nært samabeid med den svært samvirketro naboen i øst, Mjøsen Skog. Bortsett fra at Konkurransetilsynet vel har satt klare grenser for hvor langt man kan gå på markedssiden må da også dette samarbeidet inne- bære en betydelig kulturkollisjon?
– Vi har mange områder der vi kan samarbeide og lære av hverandre, nå har vi nettopp gjennomført en felles skogbruksledersamling der skogskjøtsel og kunde- behandling har stått i fokus. Jeg opplever Mjøsen Skog som et veldrevet og profesjonelt andelslag, at de fortsatt har en helt dominerende posisjon i sin geografi er vel et uttrykk for det.
– I Glommens visjon, som du selvsagt har pugget, heter det at man skal arbeide for å «utvikle størst mulig arealnytt» for andelseierne. I dette ligger åpenbart også at det ikke skal være særlig mye ulv på arealet?
– Jeg er som nevnt vokst opp i Rendalen og har hittil hatt et relativt avslappet forhold til ulv. Men den ekstreme arrogansen som sen- trale myndigheter avdekker i vedtaket fra før jul er veldig opprørende. De som prøver å utnytte utmarksbeitet blir fullstendig ignorert, i grenda jeg kommer fra ga et ungt paroppsaueholdetisommer. Ogmerkepro- sjektet som er igangsatt som såkalt avbøtende tiltak er helt ute av proporsjoner. Om bare en brøkdel av ressursene som brukes på ulv hadde blitt brukt til forskning på reelt utrydningstruede arter, kunne gevinsten for det biologiske mangfoldet vært langt større. Ulveproblematikken er viktig for svært mange andelseiere i Glommen, dermed blir saken viktig også for organisasjonen.
At den nye direktøren, som har vært en ivrig jeger helt fra barndommen, har gått over til å bruke båndhund i stedet for løshund anser han som en relativt liten sak opp i det hele.
Siden Helge Urstrømmens plutselige bortgang i sommer har tidligere næringspolitiske sjef Yngve Holth vært konstituert som sjef i Glommen. Etter at det ble klart at han ikke får fortsette forlater han nå Glommen for å bli leder for konsulentavdelingen i Norskog. – Det er beklagelig, men forståelig. Yngve har spisskompetanse på en lang rekke områder og det finnes knapt noen enkelt- person som kan dekke alle. Men vi vet at det fortsatt er riktig å ha topp næringspolitisk kompetanse i andelslaget og vil søke etter en erstatter
I studietiden på Ås traff den nybakte Glommen-direktøren Mari, også skogbruker og blant annet tidligere medarbeider i Norsk Skogbruk. Sammen har de tvillingene Sofie og Emil som snart er 12 år, og Gaute på syv. Hustruen har blitt med på lasset både til Siljan og siden til Hamar og arbeider nå som daglig leder i idrettslaget Ottestad, som med sine 1400 medlemmer er en av de større i landet. Altså må det planlegges for at tidskabalen skal gå opp.
– Kan jeg skrive at det råder full likestilling hjemme hos dere?
– Tror ikke det er så smart. Men jeg prøver faktisk å være hjemme så mye som overhode mulig. Det siste året har jeg hatt 8,5 mil arbeidsvei til Gardermoen, nå blir det bare tre mil. Nå har ikke det akkurat gitt seg utslag i lengre kvelder hjemme den første uka. Men jeg håper det endrer seg, yngstemann har jo gitt klart uttrykk for hvor utrolig teit det er å bytte til en jobb som ikke gir mulighet for helikopterturer.
Dermed begir Gudmund Nordtun seg i vei til et møte for Glommen-medlemmer bosatt i Oslo. Og kan konstatere at det blir nok en kort kveld i hjemmet.
