Den siste månedens nyhetsbilde inneholder blant annet saken om at Equinors vindkraftprosjekt Hywind Tampen får Enova-støtte på 2,3 milliarder kroner. Legger vi til en drøy halv milliard fra NOx-fondet og at prosjektet er underlagt samme gunstige skatteregime som andre offshoreinvesteringer, kommer vi til at det offentlige direkte og indirekte stiller opp med ca 90 % av de fem milliardene prosjektet er budsjettert til å koste.

Dette virker raust, men her snakker vi om teknologiutvikling med stort potensiale. Verden trenger som kjent ren, fornybar energi i store mengder, når den fossile energien og kanskje også kjernekraften skal fases ut. At vårt rike land bruker ressurser på nettopp dette er det lite å si på.

Men det må være lov å påpeke at denne satsingen står i en viss kontrast til det aktørene i vår også fornybare næring opplever. Her er det mer snakk om å kjempe med nebb og klør for å forsvare retten til å opprettholde produksjon på arealet.

Skogbruket har nå vært gjennom noen gode år og avvirkningen har hatt en gledelig økning. Nå står vi foran en forhåpentligvis kortvarig nedgang, men den langsiktige trenden synes fortsatt god. Et nullutslippssamfunn vil etterspørre store mengder biomasse, men da må det altså være tillatt å produsere den.

Mye har vært sagt og skrevet om det famøse stortingsvedtaket om ti prosent vern og hvordan dette skal gjennomføres. Men det er bare en del av bildet, en sammenstilling Skogeierforbundet har foretatt viser at hele 30 % av skogarealet er underlagt en eller annen form for restriksjoner. Da utgjør riktignok den såkalte vernskogen drøyt halvparten, men også kantsoner, myr/sumpskog og andre arealer som ifølge lovverk eller sertifiseringsordninger skal underlegges et spesielt regime utgjør betydelige arealer.

Nå er det en selvfølge at skogbruket skal ta hensyn både til andre brukergrupper og det biologiske mangfoldet og ingen ønsker å skrote alt dette. Men poenget er at det går en grense et sted. Ulike ordninger og initiativ som hver for seg kan virke ubetydelige skaper til sammen et betydelig press på skogarealene. Det kan dreie seg om naturtyperegistreringer, kulturminner, nye nasjonalparkforslag og andre gode formål som det er vanskelig å argumentere imot. Vi kan gjerne også ta med det restriktive regimet myndighetene har etablert mot effektive utenlandske treslag, som Norge er nesten alene om.

Poenget er kort og godt at dersom skogbruket skal yte et større bidrag til det såkalte fornybarsamfunnet er det en grense for hva som samtidig kan pålegges av restriksjoner. I mange land er det vernet en betydelig slump, mens det er mer eller mindre fritt fram for optimal skogproduksjon på resten. En slik løsning er verken ønsket eller akseptabel her i landet, der tradisjonen for flerbruk er sterk. Men politikere og myndigheter bør nå ta en helhetlig vurdering. Og den bør resultere i en sterkere satsing på produksjon av skog.