Om Norske Skog går over ende vil ikke det være den første store konkursen i norsk treforedling. Da Tofte Cellulosefabrikk AS havnet i skifteretten høsten 1982 var det norgeshistoriens til da største konkurs. Men et nesten samlet landbrukssamvirke tro til med kapital og etablerte et nytt selskap som kjøpte fabrikken fra boet.
Den 5. november 1982 – bare 17 måneder etter at kong Olav foretok den høytidelige åpningen – var landets første milliardkon kurs et faktum. Årsakene var flere, blant annet et utrolig langt svangerskap som førte til at fabrikken traff den verste lavkonjunk turen siden krigen da den endelig kom i drift. Og i mellomtiden hadde utviklingen av TMP (termomekanisk masse) kraftig redu sert de norske papirfabrikkenes behov for langfibret sulfatcellulose. Denne måtte der for hovedsakelig selges ut på et verdensmar ked til elendige priser.
«GRØNNE TOFTE»
Staten var medeier i selskapet og tok den største smellen, men mange skogeiere hadde levert tømmer uten tilstrekkelig sikkerhet og måtte bære tapene for det.
Stemningen var derfor ikke spesielt høy da arbeidet med å reise ny kapital for å få bedriften på beina igjen tok til. Men skog eiersamvirket (minus Glommen skogeier forening), Norges Kjøtt og fleskesentral, Norske Meierier og Norske Felleskjøp hos tet sammen med Bergen Bank og Norske Skog opp penger til det som ble kalt «Grønne Tofte». Denne grupperingen kjøpte fabrik ken på tvangsauksjon sommeren 1983. Det hører med til historien at interessen for å overta var laber, først under tredje gangs tvangsauksjon ble det lagt inn bud. Med i bildet hører det også at Kåre Willoch høsten 1981 hadde dannet en ren Høyreregjering og noen ny statlig deltagelse var ikke aktuell.
MERKELIGE BEGRENSNINGER
Prisen for fabrikken var med andre ord over kommelig og med gjelda sanert og markedet i bedring gikk Tofte Industrier, som nå ble navnet, allerede i 1984 med et overskudd på 65 millioner kroner (tilsv. 165 mill. idag). Et forhold som idag virker kuriøst er at også det nye selskapet i følge sine konsesjonsbetingel ser bare hadde lov til å kjøpe 856 000 m3 innen lands, mens det var behov for 1,5 mill m3 for å utnytte produksjonskapasiteten fullt ut. Enda merkeligere fortoner det seg at selska pet også hadde en klausul om at alt virkes forbruk over 1,25 mill m3 skulle importeres fra oversjøiske land. Dette var bakgrunnen for at Tofte Industrier begynte å importere eucalyptus og produsere kortfibret cellulose.
SALG – OG NEDLEGGELSE
Vel, konseskonsvilkårene ble etter hvert justert, i 1987 ble selskapet børsnotert, land bruksorganisasjonene fikk sine penger tilbake og papirprodusentene Norske Skog, Follum og Union kjøpte seg opp til å bli Tofte Industriers største eiere. I 1989 ble alle disse fire selskapene slått sammen og konsernet Norske Skog var et faktum. Dette eierskapet varte et drøyt tiår, men etter Jan Reinås sitt oppkjøpsraid i Asia i 2000 ble Tofte solgt til Södra Cell.
Svenskene drev fabrikken videre for fullt og Södra Cell Tofte var landets største tømmerkjøper fram til finanskrisen sørget for en lengre stopp i 2009. Og det som har skjedd etter 2013 er det neppe noen grunn til å repetere. Poenget med dette tilbakeblikket eråfåframatdetvarendugnadidetvikan kalle landets grønne sektor som for snart 35 år siden gjorde det mulig å videreføre en viktig industri – på norske hender.
Les mer om Norske Skog og andre aktuelle saker i Norsk Skogbruk nr 7/8 her
