Trenger nye lærerkrefter på Saggrenda

På Saggrenda står hogstmaskinen til flere millioner kroner stille halvparten av året. Hadde dette vært en bedrift hadde den gått i dundrende underskudd, men en videregående skole trenger ikke å tenke produksjon. Eller?

TEKST OG FOTO: MARIT VENN, U:RED

I sommer var det generasjonsskifte på Saggrenda videregående skole og tre av lærerne sluttet. Stillingene er ikke fullt dekket igjen, og det mangler særlig noe kjernekompetanse.

– Du kan jo si at vi går litt på sparebluss, ja, meddeler Terje Grimsgård, avdelings­leder for skogbrukslinja på skolen. Han er bekymret for om elevene får den kunnskapen og erfaringen de trenger for å håndtere de kostbare skogsmaskinene.

– Jo flere timer i hogstmaskina, jo mer attraktive er de som lærlinger og senere i arbeidslivet, forklarer Grimsgård. Selv med to simulatorer til rådighet, kan ikke timene bak spakene inne måle seg med timene ute i terrenget. Det handler om at vi ikke klarer å simulere hele virkeligheten, det er alltid flere faktorer man må ta hensyn til, sier Grimsgård.

Nåværende maskinlærer, Bjørn Steinar Bottegård, klarer så vidt å få opplæringen til å gå rundt. Grunnen til at timeplanen fungerer i dag er at skogbruksklassen i VG2 «gudskjelov» bare består av syv elever. I tillegg til at skolen leier noe kompetanse fra Skogkurs, noe skolen synes fornøyd med. Men mye tyder på at suksess­faktoren også er fleksibilitet og velvilje.

– Jeg tror aldri jeg har jobba så mange gratistimer som jeg har gjort i år, ler Bottegård oppgitt.

HØY TRIVSEL

På tross av underbemanning og bekymring fra lærerstaben er elevene svært fornøyde med skogbrukslinja på Saggrenda. Ada Granhaug Hagen (17) og Torjus Flatin (17) går nå andre året på videregående og bor på inter­natet knyttet til skolen. I tiende klasse tok Hagen valget om å begynne på naturbruk fordi hun var skolelei, i tillegg hadde søsteren snakket varmt om tiden på Saggrenda. Flatin har også en eldre bror som har gått på skolen, og vil bruke kompetansen han får nå til å hjelpe til å drifte gården hjemme. Begge mener det beste med skogbrukslinja er det sosiale miljøet, som på tross av at det er lite, er svært godt.

Der lærerene er engstelige for manglende timer bak spakene, syns elevene at undervisningen holder mål.

– Føler dere at dere har den nød­vendige kompetansen til å begynne som skogsmaskinoperatør i morgen? lurer jeg og tenker kanskje jeg setter det på spissen, men ungdommene svarer umiddelbart «ja». Ifølge dem er det eneste negative med Saggrenda standarden på internatet, som ble bygget samtidig som skolen på 60­-tallet, for ikke å snakke om dårlig internettforbindelse. Bortsett fra dette er undervisningen upåklagelig, mener de.

SKAL FYLLE SKOENE TIL GARÅS

Håkon Le er utdannet naturforvalter fra Nord universitet i Steinkjer og har tatt over etter Halvor Garås

– nær­mest kjent som «mannen, myten, legenden», som angivelig skal ha jobbet 100 % overtid og hatt en utømmelig kontaktliste. Le må innrømme at det til tider er store sko å fylle etter Garås, men har etter oppstart i høst fått en god relasjon med både VG1­ og VG2-­elevene.

– Jeg tror det beste med å være lærer er å formidle kunnskap i fag jeg liker, det blir jeg glad av. Le underviser mest på VG1 og brenner særlig for faget natur­basert næringsvirksomhet som gir mulighet til gode pedagogiske opp­legg ute i naturen.

REKRUTTERING AV ELEVER

Jeg blir med Le og to VG1 elever ut i skogen i faget yrkesfaglig fordypning. Benjamin Nordengen (16) forteller i bilen på vei opp i skogen at han har vært sikker på at han vil jobbe i skogeni mange, mange år. Leo Halvorsen Hals (18) derimot tok en liten omvei på et par år på bygg og anlegg, før han byttet til skogfag.

– Man har liksom en annen frihet i skogen, sier han.

Dessverre er det ikke like mange som gjør som Nordengen og Hals og velger skogbrukslinja, og selv på Saggrenda begynner klassene å skrumpe i størrelse.

– Rekruttering til skogbruket er alltid et hett tema, sukker Grimsgård over telefonen, og Bottegård syns det er trist siden næringen nærmest skriker etter maskinførere.

Selv om bålet oppi lia ikke lar seg tenne med tennstål, kan jeg ikke klage på å ta lunsjen i strålende sol fra klar himmel. Jeg funderer på hvorfor ikke flere norske ungdommer velger denne linja, og lurer på om de kanskje ikke vet om denne skjulte perlen. I hvert fall kan man trøste seg med at de nye ambassadørene for Velg Skog er satt på saken med rekrutteringsmysteriet.

LØSNINGEN PÅ KOMPETANSEMANGEL

Tilbake til hogstmaskinen som står stille store deler av året: Grimsgård og Bottegård foreslår at problemet kan løses med en ny instruktørstilling der vedkommende kan jobbe 50 % med drift og 50 % med undervisning. Dette mennesket har dessverre vist seg å være vanskelig å få tak i. Her kreves nemlig både pedagogiske egenskaper, og selvfølgelig en del fartstid som skogs­maskinoperatør. Idéen er at driften skal bidra til å dekke både lønn, vedlikehold av hogstmaskina og driftskostnader.

Å opprette en kombinert drifts­ og instruktørstilling gjenspeiler Saggrendas visjon generelt. Som Bottegård sier, er ikke Saggrenda bare er en skole, men springbrettet inn i arbeidslivet.

– Og vår jobb er å gjøre elevene kompetente nok til å mestre arbeidslivet, mener Grimsgård. Ved å løse det slik, blir elevene kanskje også mer bevisst hvordan man produserer og driver bedrift som ferdigutdannet skogsmaskinoperatør.