Hva er naturlig dynamikk i skoglandskapet?

I den grad det er ønskelig med et mer naturlig skoglandskap må vi tenke nytt når det gjelder forvaltning av verneområdene, men også når det gjelder hogst og skogbehandling på resten av skogarealet.

AV: KEN OLAF STORAUNET OG JØRUND ROLSTAD FRA NIBIO OG OLAV SKARPAAS OG RUNE HALVORSEN VED (NATURHISTORISK MUSEUM – UIO

Naturskog brukes som referansetilstand i flere miljø­indikatorer og er også et sentralt begrep i naturkartlegging etter NiN (Natur i Norge). Hvordan ser naturskoglandskapet ut?

EN ENDRET FORSTÅELSE AV DYNAMIKK

Forståelsen av naturlig dynamikk i boreale skogøkosystemer har endret seg de siste ti­årene. Fram til siste halvdel av 1900­tallet var den rådende oppfatningen at storskala forstyrrelser, først og fremst skogbranner og stormfellinger, hadde stort omfang og høy dødelighet, og forekom oftere enn trærnes forventede levealder. Videre antok man at arealene, etter å ha blitt utsatt for slike forstyrrelser, fulgte et suksesjonsforløp som endte i et slags naturlig klimaks­stadium. Dette ville i så fall resultert i et skoglandskap bestående av et lappeteppe av mer eller mindre ensaldrete skogbestand i ulike størrelser og alder. Bestandsskogbruket som driftsform har støttet seg på et slikt syn.

VARIASJON I TID, ROM OG INTENSITET

Ny kunnskap har endret denne oppfatningen: Både areal­omfanget av de enkelte forstyrrelsene og graden av dødelig­het for de dominerende trærne ved slike hendelser varierer mye mer enn man har trodd. Skogbrann illustrerer at disse to forholdene også ofte henger sammen: Etter en periode med tørt vær og ved sterk vind kan brannene bli svært store slik at de fleste trærne dør. Ved bakkebranner under mindre ekstreme forhold vil derimot mange av trærne overleve. Ofte pågår branner over lengre tid med variabel intensitet, noe som kan gi en mosaikk av brente og ikke brente arealer innenfor brannens utstrekning (se bilde etter Mykland­brannen i 2008). En tredje egenskap som varierer mye, er tiden som går mellom hver forstyrrelse.

NATURLIG VARIASJONSBREDDE

Størrelsesfordelingen av slike naturlige forstyrrelser under norske forhold er relativt dårlig kjent. Men den største av 125 kartlagte skogbranner i perioden 1300–1600 i Trille­marka, fant sted i 1499 og hadde en utstrekning på over 30 km2. Samme brannår finner vi igjen mange andre steder i Norge og Sverige. Slike sjeldne storbranner påvirker landskapet mye mer enn alle de hyppige små brannene. Mange trær dør, samtidig som en får foryngelse av nye trær. I en slik skog finnes det ingen eksakt naturtilstand, men denne varierer innenfor noen grenser som påvirkes av hvilken skala i tid og rom som vurderes. Begrepet «natural range of variability» (naturlig variasjonsbredde) benyttes gjerne om en slik dynamisk tilstand, og kan brukes som en rettesnor for forvaltning som har som mål å etterlikne naturens dynamikk.

TREDELER MED DØD VED

For artsmangfoldet er død ved en av de viktigste strukturene som skapes ved slike forstyrrelser. I en gjennomgang av en rekke studier fra Fennoskandia har vi sett på skogstruktur og dødved­mengder i lite påvirkede naturskogområder i den boreale barskogen. Uavhengig av om skogen er gran­, furu­ eller lauvdominert, er mengden av død ved i naturskog i stor grad bestemt av produktiviteten: jo bedre bonitet, desto mer død ved. Levende ved (stående kubikkmasse) følger som kjent samme mønster. Selv om sammenhengen mellom produktivitet og mengde levende eller død ved opptrer relativt konsistent, er det likevel svært stor variasjon innenfor gruppene (Fig. 1a).

I og med at mengdene av både død og levende ved øker med produktiviteten, varierer den relative dødved­mengden mindre enn absolutte mengder (m3/ha); omtrent 1/3 av all ved er død ved (Fig. 1b). Også for ulike kvaliteter av død ved gjelder det samme; andeler er generelt et mer konsistent mål på mengde: omtrent 1/3 av dødved­volumet var stående mens resten var liggende, en drøy tredel var store dimensjoner (>30 cm), og omtrent en tredel var sterkt nedbrutt. Den grandominerte skogen hadde noe lavere andel stående og noe høyere andel mye nedbrutt virke sammenlignet med den furudominerte skogen. Dette gir et godt grunnlag for å vurdere grad av naturskogsnærhet for et skogområde. I NiN 3 blir dermed naturskogsbegrepet erstattet med flere variabler som gir et mer nyansert bilde av skogens dynamikk og grad av naturlighet.

PULSER I LANDSKAPET

Storskala forstyrrelser i form av brann og vindfellinger skaper mye død ved i landskapet. En viktig årsak til den store variasjonen i dødved­mengde, er hvor lenge siden og med hvilken dødelighet forstyrrelsene skjedde. I mange av de undersøkte studiene hadde det gått anslagsvis 100–200 år siden forrige brann. Umiddelbart etter forstyrrelsen vil andelen død ved i skogen være høy, og etter hvert som veden råtner og nye trær vokser til, avtar andelen (Fig. 2). Over tid oppstår det derfor gjerne «pulser» i skoglandskapet, som avhenger av hvor dødelig forstyrrelsene er for de dominerende trærne og, ikke minst, forstyrrelsens arealmessige utstrekning.

BRANN-REFUGIER

Selv om så godt som alt norsk skogareal har brent etter siste istid, vil det finnes områder i landskapet som unngår stor­skala forstyrrelser i flere hundre år. Slike «brann­refugier» (kontinuitetsskog), som gjerne opptrer i fjellgran­ og kyst­granskog og som forynger seg ved småskala dynamikk, resulterer i stor variasjon i dødved­mengder på fin skala. Slike skoger kan være viktige for arter med begrenset evne til å forflytte seg.

NATURSKOGLANDSKAPET SOM REFERANSE

Naturskog defineres gjerne som en tilstand med liten menneskelig påvirkning der de naturlige forstyrrelses­prosessene får virke fritt. Begrepet benyttes som referanse i både Naturindeks for Norge og Fagsystem for økologisk tilstand som dagens tilstand måles i forhold til. I disse indeks baserte systemene sammenlignes blant annet dagens dødved mengde med forventet dødved­mengde i naturskogen. Bruken av gjennomsnittverdier forutsetter at det er en form for likevekt i systemet. Dette krever at arealene som vurderes er mangfoldige ganger større enn de aller største naturlige forstyrrelsene som ville forekommet i løpet av en mangehundreårig periode. Dagens kunnskap om og forståelse av naturlandskapets dynamikk tilsier at dette for norske forhold trolig innebærer et arealomfang som for eksempel hele Østlandet eller Trøndelag. Avvik fra referansetilstanden for mindre områder vil i teorien kunne være en del av den naturlige variasjonen.

I dag har vi et skoglandskap der storskala forstyrrelser som skogbrann uteblir fra naturreservatene og hvor resten av landskapet domineres av flatehogst med påfølgende ensaldrete suksesjonsstadier av gran og furu. I den grad det er ønskelig med et mer naturlig skoglandskap må vi tenke nytt når det gjelder forvaltning av verneområdene, men også når det gjelder hogst og skogbehandling på resten av skogarealet.

Les mer fra Norsk Skogbruk Nr 1