WWF publiserte sin Living Planet Report sent i fjor høst. Her kan man lese at i gjennomsnitt er to tredjedeler av verdens virveldyr blitt borte på 50 år. Men bak denne påstanden ligger en beregning som er helt forskjellig fra hva vi vanligvis oppfatter som gjennomsnitt.

TEKST: ØYSTEIN HEGGDAL, JOURNALIST OG AGRONOM

Annethvert år publiserer WWF sin rapport, til massiv omtale i media, der vi kan lese overskrifter som «Verdens dyrebestand stuper: − Det er dramatisk» i VG og «Verre og verre for verdens dyr» i Dagsavisen. NRK kjørte full dekning i alle flater i flere dager og rundet av det hele med to episoder på NRK Ekko uka etter rapporten ble sluppet.

Men kan det virkelig stemme at to tredjedeler av virvel­dyrene på kloden er blitt borte? Nei, for at WWF skal komme til den konklusjonen bruker de en statistisk regne­metode helt forskjellig fra hva de fleste som leser rapporten og medieomtalen oppfatter. To tredjedeler av virveldyrene på kloden har ikke forsvunnet mellom 1970 og 2018.

GEOMETRISK GJENNOMSNITT

Problemet er at modellen WWF og Living Planet Index (LPI) bruker, er veldig sensitiv for store reduksjoner i enkelt­populasjoner. Hvis kråkebestanden eksempelvis i Åsenfjorden av en eller annen grunn kollapser, mens resten av Norges bestander av kråker er helt lik, vil vi med LPI­modellen få en stor reduksjon i gjennomsnittlig kråkebestand.

Dette er hovedpoenget i en studie publisert i Nature i 2020 (Leung et.al) der forskerne fra McGill University i Canada så på hvordan ekstrem nedgang i små populasjoner var årsaken til mesteparten av nedgangen LPI viser.

Den statistiske modellen (geometrisk gjennomsnitt) som LPI bruker, påvirkes veldig av ekstreme utslag i tallmaterialet. Som et eksempel viser Leung til et økosystem der en popu­lasjon er redusert med 99 prosent. Om en annen populasjon har økt 50 ganger i antall, eller 393 populasjoner har økt med en prosent, vil et geometrisk gjennomsnitt vise en reduksjon på 50 prosent.

EKSTEME UTSLAG

Når et geometrisk gjennomsnitt viser 50 prosents reduksjon kan det altså tenkes at alle populasjoner i et økosystem er halvert, eller det kan bety at alle populasjoner øker i antall, med unntak av en populasjon som har kollapset helt. For å mene noe som helst vettugt om hvilke tiltak vi skal sette inn eller hva som kan være problemet, er det helt avgjørende for oss å finne ut hvilket av disse scenarioene vi har med å gjøre. Men det er ikke WWF spesielt behjelpelig med.

Ved å ta tallene fra LPI og fjerne populasjonene med mest ekstrem nedgang, som utgjorde 2,4 prosent av alle populasjonene i LPI, fant forskerne ved McGill University ut at det har vært en svak økning globalt sett i antall virvel­dyr. Og når de tok vekk de 2,4 prosentene av populasjoner som har vokst mest, fant de en global nedgang på 71 prosent.

I en annen studie ledet av Dr Gergana Daskalova, Global Change Ecologist ved Universitetet i Edinburgh, tok de utgangspunkt i tallene fra LPI, men brukte en annen metodikk og fant: «the overall trend in the populations part of the Living Planet Index is centered around zero – no net change over time. That means that there are populations decreasing, but equally there are populations that are increasing, and the bulk of them are stable.»

UBRUKELIG VERKTØY

Det er en stor debatt innad i dette fagfeltet om LPI­-meto­dikken og ikke minst hvordan WWF presenterer tallene. For hva i all verden forteller et tall på gjennomsnittlig ned­gang oss egentlig? Om vi går tilbake til eksempelet med kråkene i Åsenfjorden, vil ikke et tall på gjennomsnittlig kråkebestand i Norge si noe om hvor vi skal sette inn tiltak.

Et gjennomsnittstall gjør oss helt blinde for at kråkene et sted er borte og hva i all verden det er som har skjedd der. For å gjøre det enda mindre informativt har altså WWF i tillegg kokt det hele sammen til et gjennomsnitt for alle populasjoner og arter over hele verden.

Dette betyr imidlertid ikke at alt bare er bra med verdens dyrebestander, og som studien til Brian Leung fra 2020 viser, er det registrert veldig stor nedgang i rundt tre prosent av populasjonene. For hver av dem vil det være ulike tiltak og løsninger som må settes inn, og for enkelte populasjoner kan det til og med være for seint.

UTEN NYANSER

For noen populasjoner må vi kanskje innse at det ikke er så mye vi kan gjøre. Vi er åtte milliarder mennesker på jorden som alle bør ha tilgang på rent vann, nok mat og energi til å holde oss varme, tørre og trygge. Dette krever arealer, ressurser og fysiske inngrep som vil fortrenge andre dyr og planter på jorda.

Om en populasjon bier lever på en haug der Kina bygger sin neste millionby vil ikke den populasjonen overleve. Men kanskje kan andre populasjoner bier øke i antall et annet sted, da landsbygda tømmes for ekstensive og lavproduktive bønder. Kanskje vil ikke en populasjon mus overleve når cerradoen i Brasil blir til soyaplantasje. Men kanskje billig industriell kylling, muliggjort av billig brasiliansk soya, redder pattedyr fra å ende opp som bushmeat på et lokalt marked i Sør­Afrika.

I stedet for å presentere slike nyanser og avveininger kommer WWF altså med ett stort tabloid og dramatisk gjennomsnittstall. Og oppå det klarer de ikke å presentere reelle konkrete løsninger. I stedet sitter assisterende general­sekretær i WWF Norge, Else Hendel, på Dagsnytt 18 og for­teller at vi må ha en «systemendring», «forbruke mindre» og «redusere vårt fotavtrykk».

SPESIFIKKE TILTAK ER LØSNINGEN

Om vi skal tro WWFs egne tall har altså over 70 prosent av virveldyrene blitt borte på 40 år, og de mener det trengs en systemendring. Det er høyst tvilsomt om systemendringer vil redde de populasjonene som faktisk er truet, eller hjelpe for de mer enn 95 prosentene av populasjonene som klarer seg relativt bra.

Det vil ikke hjelpe verken min imaginære kollapsede kråke­populasjon i Åsenfjord eller faktiske populasjoner som sliter, om jeg kjøper færre sko, spiser 20 prosent mindre kjøtt eller får 5 prosent lønnsøkning i år. Det som hjelper, er konkrete spesifikke tiltak for hvert enkelt problem.

For alle de artene vi mennesker har hentet tilbake fra å stå på terskelen til å bli utryddet, har det heller ikke vært «system­endringer» som har vært avgjørende. Vi har identifisert artene og populasjonene med problemer og satt inn tiltak for å løse dem. Ikke kjøpt færre sko.

WWF virker mest opptatt av å bunte sammen problemer og presentere umulige løsninger, heller enn konkret å redde arter og populasjoner med problemer.

PS: Meg bekjent går det helt fint med kråkene i Åsenfjorden. Jeg brukte dem bare som et eksempel, da jeg hadde en veldig dyktig lærer i naturfag på videregående som tok doktorgraden sin på kråker i Åsenfjorden. Som er noe av det særeste jeg har hørt om.

Les mer fra Norsk Skogbruk Nr 1