Sør-Aurdal: – Jeg bare drømmer om å hogge normal skog igjen. Men det blir vel ikke med det første. Maskinfører Lars Martin Grøv hos Valdes Skog har snart hogd stormvirke i et år. Nå er de beste stormdriftene unnagjort og de vanskeligste med dårligst økonomi gjenstår. Samtidig renner tiden for tilskudd ut, om ikke ordningen videreføres …

Grøv holder i dag på med en god drift for skogeier Arne Storruste. Her har rotkontakten vært god så tømmeret har beholdt ferskheten og resultatet er en sagtømmerandel på godt over halvparten. Det er foreløpig ikke unormalt. Lia er heller ikke brattere enn at hogstmaskinen og lassbæreren klarer seg bra. I dette terrenget i Sør­-Aurdal vokser skogen godt selv opp i 700 moh. Og Grøv har tatt ned flere busker på rundt kubikken.

– Ja, den største jeg tok var på rundt to, forteller Grøv som heldigvis sitter i en maskin som er bygd for grov skog. Den har gått jevnt og trutt siden den skjebnesvangre stormen på Østlandet den 19. november, da et området fra Tolga i Innlandet i nord til Tinn i Telemark i sør ble rammet. Og verst herjet den nettopp her i Sør­-Aurdal.

BLÅSTE NED HELE DALFØRET

– Jeg dro ut for å hente sønnen min på skolen. Det er vanligvis en tur på 20 minutter. Jeg kastet motorsaga i traktoren. Det tok meg to timer å nå fram, minnes skogeier Lars Elsrud den dramatiske fredagen. Han bor langs hovedveien gjennom kommu­nen, der vinden la trærne i bakken

både over veinettet og i skogen hans. Nabo Arne Storruste forteller at han måtte sage seg ut fra huset der han jobbet som snekker den dagen, og skru fast låvedøra. Det var nok lurt. Låvetaket til Lars måtte repareres to ganger. Innover hele dalen lå trærne på kryss og tvers. Mye av disse tømmerverdiene er heldigvis i dag reddet. Tilbake ligger kanskje Norges største hogstflate. Den størrelsen valgte ikke skogbruket

– den valgte naturen selv …

SAVNET KOORDINERING OG PLAN

Etter mange dager uten strøm og internett og med et delvis sperra vei­nett, kom kommunens innbyggere i kontakt med omverden igjen. Mens dronene svirret over landskapet.

– Ulike instanser hadde hver sine droner til sitt formål, i tillegg til at skogeierne kjøpte sine egne. Og Landbruksministeren fløy over i heli­kopter. De ulike tømmeraktørene slapp mye av det de hadde i hendene og sendte driftsapparatet til de rammete områdene. Maskiner fra Land, Hallingdal, Vestfold, Rena, Elverum og til og med Trøndelag kom skogeierne til unnsetning

– i en usystematisk og tilfeldig strøm.

– Det var veldig mange gode krefter i sving. Og mange som ville hjelpe. Men jeg savnet en systematisk håndtering av situasjonen. Det virker ikke som det fantes en beredskapsplan for hvordan vi skal forholde oss når noe slikt skjer. Ingen koordinerte aktivitetene, alt fra nødhjelp til en samordnet kartlegging og helhetlig koordinering av driftene på tvers av eiendomsgrenser, for å slippe å flytte maskiner og få effekti­viteten opp. Slik analyserer skogeier Elsrud hendelsen i ettertid. Han er også leder i det lokale skogeierlaget i Viken Skog, der han opplever å ha flere med seg i denne oppfatningen.

– Skogeierlaget mener også det er viktig at området både følges med på og følges opp i det videre. Det er mange valg som skogeiere må ta fremover og det er sannsynligvis mange konsekvenser som ikke blir synlige før om noen år, legger han til.

DOBBELT SÅ ILLE SOM FØRST ANTATT

Skadeomfanget i areal, og særlig kubikkmeter, steg jevnt de påfølgende månedene ettersom man fikk stadig mer oversikt. Og mens man trodde man begynte å få oversikt, dro like gjerne Gyda, en ny storm, ned en slump skog til i samme området den 13. januar. Noen heldige hadde da

rukket å tegne forsikring i mellom­tiden. Og det ble ikke lett å skille mellom virket fra den ene og den andre stormen. Landbruksdirektoratet anslo i slutten av januar at mellom 1 og 1,5 millioner kubikkmeter lå nede. Skog brand mente det ville bli snakk om rundt 1200 skader og et erstatnings beløp på mellom 90 og 110 millioner kroner (der forsikret skog utgjør rundt 60 % av totalen). Men maskinene gikk og stadig nye områder ble avdekket. For å drive ut stormvirke er en møysommelig pro­sess. Elsrud forteller hvordan bare det å hogge seg innover skogsbilveien for å få tilgang til den rammete skogen hans på denne siden av dalen, kostet så mye som 40 000 kroner.

– Det var bare for at maskinene skulle komme inn i området og da var ikke jobben påbegynt engang. Og mens arbeidet pågikk, ble stadig nye skader opp­daget, mye lå nede mellom stående trær, noe som er vanskelig å se fra lufta ved første øyekast, konstaterer han.

Nå, ni måneder etter de første anslagene, har Skogbrand kommet med en ny oversikt som viser at skadene er mye mer omfattende enn først antatt. Tallene er nå estimert til rundt 2,5 millioner m³ totalt, der Sør­-Aurdal er desidert hardest rammet. En fjerdedel falt her

– 600 000 m³

– ikke 300 000 som man først trodde. Den mindre nabokommunen i nord­øst, Etnedal mistet 250 000 m³. (Alle kommunene, se figur 1.)

– I Sør-­Aurdal har man klart å redde ut ca. 250 000 m³ siste året, i en kommune som normalt tar ut rundt 100 000 m³ årlig. Det er bra, men betyr også at over halv parten ligger igjen, forteller skogbrukssjef Espen Nerødegård.

HELL I UHELL

For alle som var forsikra var skuldrene litt lavere. Men mange i området hadde ikke stormforsikret skogen sin, rett og slett fordi vindforhold som dette er helt uvanlig her. Arne Storruste var blant dem og har stått hardt på for å holde tempoet på hogsten oppe, så mest mulig av verdiene som har ligget nede kunne reddes før de forringes.

Etter 11 måneder er han i grunnen svært fornøyd med resultatet

– så langt.

– Jeg har fått ut 16 000 av totalt 21 000 m³ som lå nede. Mye har hatt rotkontakt og lite har gått til spille. Og jeg holder fortsatt trykket oppe, sier skogeieren som satser på å få ut resten i løpet av vinteren. Da kommer han ut uten særlig tap. Den driftige mannen har også rukket å få ut 40 000 planter. Og har ambisjoner om å plante resten til våren, og markberede furubestand for frø foryngelse.

– Når ulykken først var ute, kunne vi jo likevel ikke være mer heldige med forholdene, understreker den optimistiske skogeieren. Han sikter til hvordan vinteren forble relativt snøfattig, med gode driftsforhold hele veien, avløst av en ganske tørr sommer som både har gitt gode drifts ­forhold og liten fare for råte og biller. Det har vært bra sammen med de høye sagtømmerprisene i våres. Og nå; med fare for at tømmeret har ligget så lenge at det vil nedgraderes til massevirke eller energi, så er det plutselig disse sortimentene som stiger i pris, smiler han.

FÅR IKKE UT ALT

Men det har ikke gått like glatt for alle skogeiere. Elsrud har i tillegg til skogen i dalen også områder som ligger høyere og mer utilgjengelig til. Han lurer hva det vil koste å ta ut det som ligger der oppe og om det over­hodet vil kunne være mulig. Særlig nå som tidsfristen for å søke storm­støtten fra de omdisponerte midlene hos Landbruksdirektoratet går ut 1. november. Elsrud og mange skog­eiere med ham er redd store mengder stormskadd virke aldri vil bli tatt ut. En bekymring statsforvalterne i de rammete regionene deler.

– De beste driftene er tatt først. Men det ligger fortsatt svært mye igjen

– kanskje så mye som halv parten. Det ligger i vanskeligere terreng. Sam­tidig jobbes det mot klokka. Virket blir ikke bedre av å ligge i skogen og vente, selv om vi har vært heldige til nå og lite har blitt forringet foreløpig. I enkelte områder som er rammet er dessuten skogen svært ung. Både hogst­klasse to og særlig tre har blitt rasert. Da er det ikke snakk om noen økono­mi i oppryddingen. Slik oppsummerer Eva Skagestad ved Stats forvalteren i Innlandet. Hun er redd vi kanskje må godta at så mye som en tredjedel av det nedblåste virket i de hardest rammete kommunene til syvende og sist vil måtte bli igjen i skogen.

DER TØMMERET BLIR LIGGENDE

Mange lurer på hvordan det skal hånd­teres. Skogeierne i Sør­-Aurdal er ikke så bekymret for billeangrep så høyt over havet, men lurer på om disse områdene da ufrivillig vil anses som miljøverdier med mye dødt virke om 40 år … Elisabeth Schmidt hos Stats­forvalteren i Oslo og Viken er

enig. Hun opplever stor diskusjon om hva som i så fall skal skje der virket blir liggende. Billene er hun ikke så bekymret for ettersom Nibios forskere mener faren er liten, hun er mer bekymret for fremtidsskogen i de områdene der det er vanskelig å komme til.

– Det er jo uframkommelig mange steder og umulig å plante inne i de verste feltene. Enkelte lurer på om eneste alternativ er frivillig vern, påpeker hun.

NOK PLANTER OG FRØ?

Skagestad forteller at å få opp igjen foryngelse også er en problemstilling i de områdene som har blitt ryddet.

– Store deler av disse er furumark, noe planteskolene ikke har vært forberedt på. Og naturlig foryngelse kommer ikke nødvendigvis opp fordi det står igjen for få frøtrær etter herjingene. Så snakker noen om å så, men vi har dessverre ikke tilgang til foredlet frø. Det går med mye mer frø når det sås direkte enn til å pro­dusere planter i planteskoler, for­klarer hun.

Skogeier Elsrud vil uansett ikke plante alt neste år.

– Jeg vil spre risikoen litt mer utover. Plutselig får vi en tørke sommer. Da er det ikke bra å ha alle eggene i en kurv, sier han. Elsrud vil blande planting av gran på de beste bonitetene med markberedning på furumark med frøtrær. Noen furuplanter må nok også til. Og så undervurderer han ikke bjørka.

– Bjørk har reddet øko­nomien som ved i mange år, og har kortere omløpstid også, påpeker han. Noe dagens marked støtter, da etter­spørsel og pris på bjørk er rekordhøy og markedet for fiber og energivirke er på topp.

ERSTATNINGSORDNINGENE ER IKKE DIMENSJONERT

Schmidt og Skagestad er imidlertid bekymret for skogeiers handlingsrom for å sikre foryngelsen, særlig på de vanskelige områdene.

– At noen hogster blir dårlig betalt eller bare går i null, betyr også mindre eller ingen penger til skogfond

– noe som igjen går ut over økonomien i å plante. Det er et dilemma, og kan bli en stor økonomisk belastning for enkelt­skogeiere, sier Schmidt.

Skogeier Elsrud opplever det samme.

– At det gikk så mye ungskog er et tap som er vanskelig å erstatte. I tillegg ble det mye ekstra utgifter på veiarbeid. Og mange eiendommer er 100 % rasert og vil ikke kaste av seg igjen på 80 år. Belastninger som dette burde vært dekket av naturskadeerstatningen. Forsikringsordningen burde også vurderes på nytt i dette lyset. Den er heller ikke fullverdig i denne situa­sjonen. Det trengs rett og slett en helhetlig gjennomgang. Ingen ordninger er dimensjonert for noe som dette, slår Elsrud fast.

KURS FOR REGNSKAPSFØRERE?

Situasjonen er rett og slett vanskelig å håndtere økonomisk på mange områder. Skogeiere som klarer å redde tømmerverdiene får plutselig et veldig stor inntekt i år, men så blir det null i mange år fremover.

– Å få kabalen til å gå opp med inntekter og skatt som gir en rimelighet, samtidig som man setter av rett mengde skog­fond, kan fort avhenge av om du har en dyktig regnskapsfører med kompetanse som det ikke nødvendigvis er forventet å inneha. Men fornuftig regnskapsføring i et slikt ekstrem­tilfelle bør alle få tilgang til, mener Skagestad hos Statsforvalteren i Innlandet. Hun forteller at det derfor vurderes å sette opp spesialkurs på dette for regnskapskontorene i de rammete områdene.

Det ønsker Elsrud velkommen, men er redd det ikke blir lett.

– Vi er skogeiere med forpliktelser overfor de neste generasjonene også. Hvordan regne inntekten i dag på en total­rasert eiendom, når det bare vil bli utgifter de neste 80 årene? Hva da med odelstakstene for eksempel? Dette er ikke lett, konstaterer han.

FORLENGE ORDNINGEN OG MER TIL VEI

Men foreløpig konsentrerer skog­eierne seg om å få ut verdiene som ligger igjen. Og det arbeidet vil nok pågå fram til utpå våren, tror de to. Men hva som vil skje videre med skogen i mer ukurant terreng, er fortsatt uvisst. Da ulykken inntraff i fjor, omdisponerte Landbruks­direktoratet rundt 20 millioner kroner i tilskudds midler for å sikre lønnsomheten i drifter som ble mer kostbare og for å redde vindfall­tømmeret. Men ordningen slår ikke inn før driftskostnadene er ganske høye, så ikke mer enn rundt 20–25 % av midlene er foreløpig blitt brukt. Grunnen er at den lavest hengende frukten er tatt ut først. Det er nå når forholdene etter hvert blir tøffere at tilskuddet virkelig ser ut til å trengs, men ordningen går ut allerede 1. november.

– Landbruks direkto­ratet vurderer nå heldigvis å forlenge ordningen, forteller Schmidt og Skagestad.

En del av tilskuddsbildet er også at det i mange områder er behov for veibygging for å nå fram til vindfall som ligger ukurant til. Både i Viken og Innlandet har det derfor blitt om­disponert en god del midler til nye skogsbilveier, utbedringer og traktor­veier i kommunene som har vært rammet.

– Det trengs fortsatt, men går jo også på bekostning av andre veiprosjekter i fylkene. Mange har forståelse for dette, men det betyr også at mange prosjekter står på vent. Spørsmålet er om Landbruksdirekto­ratet kunne omgjort noe av til­skuddet til de stormrammete til veimidler, sier Schmidt. Både hos henne i Viken og hos Skagestad i Innlandet ventes det nå på avklaring.

– Nå står mange prosjekter på vent og behovet er stort, og vi venter bare på å vite hva vi har til disposisjon, påpeker Schmidt.

FØLER SEG GLEMT

Tilbake i skogen i Sør-­Aurdal sitter tre karer rundt kaffebålet. Det er fort­satt mye jobb igjen i skogene til de to skogeierne. Skogeier Arne Storruste håper altså å ha fått ut alt i løpet av våren neste år. Skogeier Lars Elsrud frykter skogen som ligger på åsene hans, blir liggende. I tillegg ligger det selvsagt enkelttrær overalt i gjen­værende skog. Og disse to er ikke de eneste skogbrukssjef Espen Nerøde­gård har med å gjøre når det gjelder vindfall i kommunen med «Norges største hogstflate». Elsrud føler storm ­kommunene er litt glemt.

– Etter det første oppstusset syns jeg oppmerk­somheten fra det offentlige har vært fraværende. Vi har drevet mye alene. Et paradoks var innslaget på Dags­revyen nylig

– at det var 25 år siden nyttårsorkanen på Nord­Vestlandet, da Kongen var på besøk i langstøvler. Mens vår storm, som er relativt fersk og fortsatt trenger oppmerksomhet, er det få eller ingen som snakker om, sukker han. Dette er tydeligvis fort­satt en belastning for lokalbefolk­ningen. I tillegg til at mange har mistet tømmerverdiene, er det «alt det andre» i hverdagen, som at tur­stier er stengt, det lokale dyrelivet som må konsentrere seg inn i gjen­værende skog og trær som ligger nede absolutt overalt og minner om katastrofen. For ikke å snakke om redusert til gjengelighet dersom det skulle oppstå en skogbrann i disse områdene. Dette er langt fra ferdig.

Vi møter skogbruksleder i Viken Kai Reidar Dølven i bil på vei ut av området. Mannen Norsk Skogbruk besøkte da alt sto på hodet i novem­ber i fjor

– da telefonen ringte hele tiden under intervjuet. Han besøker fortsatt vindfalldrifter. Og Lars Martin Grøv oppi den røde maskinen må nok nøye seg med å drømme om normal­drifter en stund til. For vindfall ser det ut til å bli noen måneder til. Bare i enda vanskeligere terreng

– sann­synligvis. I hvert fall hvis staten hjelper til litt.

Les også «Vurderer stormordningen videre»

Les mer i Norsk Skogbruk nr 10 her