– Hvis seks millioner kroner nå ligger på bakken, gir hver time i skogen mening. Etnedølen hadde ikke stormforsikret skogen sin, og har gått løs på egne vindfall. Men har også solid erfaring og bakgrunn.
Dette er ikke nødvendigvis et eksempeltil etterfølgelse. «Alle» i skogbruket anbefaler rustne motorsagførere å la saga bli stående, selv om skogen er blåst ned. Store hogstmaskiner gjør denne jobben tryggest. Etter nyttårsorkanen i 1992 gikk flere optimistiske manuelle vindfallhoggeres liv tapt. Men for en med erfaring og noe maskinelt utstyr, er det altså aktuelt likevel.
HARDT RAMMET
– Ja, det er jo store spenninger der ute, så helt trygt er det ikke, selv med lang erfaring, sier skogeier i Etnedal Hans Magne Lund. Han har tilbragt hele livet sitt i skogen
– og mange år som skogsentreprenør i den tidlige mekaniseringsfasen fra 1980 til ca. 2000. Nå har han 1000 dekar med skog som ble hardt rammet av stormen i november.
– Jeg antar det ligger nede mellom 10 000 og 15 000 kubikkmeter tømmer, omtrent halvparten gran og halvparten furu. Mesteparten i hogstklasse fire og fem
– uten at jeg har rukket å se over hele området mitt, sier han.
TAR FORHOLDSREGLER OG BRUKER MASKINER
Det som har blåst ned er i gårdsskogen og ligger nær husene, som forøvrig klarte seg. Lenger oppi dalen kunne hus med trær over taket ses fra vegen. Siden vinden løyet har Lund vært ute i skogen og drevet 5–6 timer daglig sammen med en nabo eller sønnen.
– Vi har tatt ut rundt 15–20 kubikkmeter om dagen. Det blir da noe. Vi tar primært ut de to nederste stokkene på gode furutrær. Jeg har en avtaker som lafter, og gjerne vil ha dette, forteller Lund. Han benytter også egen maskinpark sammen med motorsaga. Det gjør hogsten sikrere.
– Kan jeg dra treet ut og opp med krana til lassbæreren, gjør jeg det. Det utløser ofte spenninger. Da er det tryggere å kappe med motorsaga etterpå. Dessuten kapper jeg først på andre stokken. Jo høyere opp på treet, jo mindre spenninger. Og når jeg tar den nederste stokken må jeg være sikker på at rotvelta faller riktig vei. I hellende terreng kan det være et problem, den vil jeg jo ikke ha over meg, forteller Lund. Når de riktige kappene er gjort, drar han stokkene til et område det er lett å kviste på. Da kommer også kvistene ut av spenn og jobben blir lettere
– både for rygg og særlig knær. Lund har akkurat trent opp et kne etter en operasjon.
– Men det går veldig bra nå, hvis jeg tar forholdsregler, sier han. Selv om Lund også er klar over at uforutsette hendelser kan skje.
– En kompis fikk en smell, selv om han har mye erfaring. Vi er i alle fall alltid to sammen og har med telefon, sier han.
STORE TAP
Det er furua han går løs på. Både fordi den er lett tilgjengelig og verdiene i rotstokkene er gode, og fordi han nå får solgt 2–3000 kubikkmeter til Aprilhaugen laftebedrift på Dokka. Men Lund hadde uansett kviet seg for å gå løs på grana.
– De rotveltene er enorme. Med granas breie rotsystem blir rotveltene fort fire og seks meter høye når de ligger nede. De er skremmende, mener han og går inntil ei rot som ruver mørkt over ham og illustrerer poenget.
– De får hogstmaskinene ta når jeg får tak i et lag etterhvert, mener Lund. For det må til skal verdiene som ligger nede ut. Han anslår det kan dreie seg om 56 millioner kroner som ligger nede, men har ikke håp om å få ut så mye.
– Nei, jeg er redd det kan bli kostbart å få ut det som ligger oppover i lia her. Driftene kan bli dyre for tømmer som ikke har så høy verdi. Da kan det fort bli en utgift på 200 kroner kubikken isteden for inntekt, sier Lund. Han regner med at stormen har påført ham et tap på tømmeret på rundt to millioner kroner.
– Sånne tap kan gjøre skogeiere deppa. Når det blir dyrt å rydde opp, kan det bli fristende å bare la det ligge, men det er slett ikke bra, både med tanke på biller og all den tørre biomassen. Det kan bli en potensiell brannbombe til sommeren hvis vi ikke får det ut, mener Lund. Men han mener det er nok tid.
– Utpå våren bør en del av spenningene være borte. Virket vil kunne være litt skeivt, men etter stormen Gudrun i 2005 i Sverige ble det tatt ut brukbart virke hele året etter stormen. Og den eventuelle billefaren for grantømmeret er jo ikke før sommeren 2023, så på den fronten har vi litt tid, sier Lund.
PASS PÅ BILLENE
Lund minnes billekrigen på 70tallet.
– Jeg er vokst opp i Hurdal, og faren min var skogbestyrer hos Mathiesen Eidsvold Værk. Det var en høststorm som tok mye tømmer på slutten av 60tallet. Og da var det ikke nok fokus på å rydde etterpå. Med noen etterfølgende tørre somre blomstret billebestanden opp. Jeg hadde selv sommerjobb i skogen med å barke tømmer som lå nede for å hindre billene i å yngle mer enn nødvendig, minnes Lund og trekker parallellen til dagens situasjon.
ERSTATNING?
Erstatning er ikke aktuelt for Lund.
– Nei, jeg har forsikret skogen mot brann og insekter, men ved en glipp for en del år siden forsvant stormforsikringa ut. Jeg var ikke klar over det før nå. Det var en tabbe av meg, sier Lund. Og nå er det for sent. Han håper imidlertid at en mulig naturskadeerstatning fra staten også kan gjelde for uforsikrede skogeiere. Staten betaler tap over en viss sum til forsikringsselskapet. Men hvis det regnes som et uforutsett tap som fellesskapet skal sørge for, burde det gjelde over en viss sum for oss uforsikrede også, mener han, og håper det blir en ordning på det.
– Men viktigst nå er at alle kluter settes inn for å få ut verdiene. Det er det ikke bare skogeierne som tjener på, men hele samfunnet. Råstoffverdien kan jo ganges opp både syv og åtte ganger når foredlinga gjør sitt av verdiskapning, så dette må ikke bli forsømt, understreker den arbeidsomme etnedølingen. Som er fast bestemt på at alt skal ryddes opp og ny skog etableres for fremtiden.